Biskopens tale på nyttårsmottakelsen for de ansatte 12. desember 2010

Kjære medarbeidere!
De siste ukene er jeg møtt av to annerledes nyttårshilsener. Den første møtte meg gjennom en helsides annonse i Dagens næringsliv: ”Vi lover et godt nytt år til alle våre fremtidige kunder.” Jeg kan ikke gi dere et slik løfte – hvem kan egentlig det? Derimot kan jeg gi videre hilsenen jeg fikk fra en venn på e-post tidlig på morgenen 1.januar: ”Velkommen til det nye året!”

Velkommen! – det er en hilsen med utstrakte armer og en åpen favn. I dag er det godt å møte dere ansikt til ansikt og hilse dere velkommen til Bispegården. Det er godt å takke for medvandring i året som ligger bak oss, og vi går inn i 2010 med en Herre som går foran, sier ”Velkommen!” og vil velsigne vår vandring. 

Som jeg pleier ved denne nyttårssamlingen, vil jeg konkretisere takken for fjoråret og rette blikket fremover. Begge deler vil jeg gjøre i lys av et paulinsk kjerneord: ”Jeg skammer meg ikke ved evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet, av tro og til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro!” (Rom.1,16-17)

Kirke – i ”illusjonenes tid”?
Når dette kjerneordet ble mitt inngangsord til 2010, skyldes det blant annet at jeg i julen leste Christian Borchs bok: ”Sannhetens kår. Makt, medier og politikk i illusjonenes tid.” Boken er et oppgjør med den neokapitalisme som siden 80-tallet har dominert vårt samfunn, men mangler forankring i andre verdier enn penger og pengenes makt.

Borch er mediemann og opptatt av at profitt som drivkraft ikke bare har invadert næringsliv og politikk, men også medier og informasjonssamfunn. Konsekvensen er at feelgood-syndromet med sin fokus på forbruk har fortrengt menneskets verd og hensynet til innholdet i menneskers liv.

Om Borch har rett, befinner vi oss i ”illusjonenes tid” – der menneskeverdet preges av det ytre og illusoriske, av skallet, og ikke kjernen og det som gir livet mening. Jeg hørte en gjenklang av dette i Kongens nyttårstale da han siterte Garborg: ”Skalet av alle ting kan ein få for pengar. Men ikkje kjernen; den er ikkje for pengar.” Og Borch etterlyser de bærende og langsiktige verdier –med hans egne ord: behovet ”for en nøktern stemme, en røst i ørkenen som kan vise vei og stimulere tanken.”

I lesingen av Borchs bok måtte jeg spørre meg selv hvor vi som kirke og kristne er i dette bildet, og det førte meg tilbake til det paulinske utsagn om kjernen i kristen tro: Evangeliet om Jesus Kristus som Guds kraft til frelse for hver den som tror. Det er dette evangelium som gir forankring i tro og liv og skaper frimodig bekjennelse og levende menigheter. - Med dette perspektiv går jeg nå til noen korte tilbakeblikk og vil samtidig se inn i året som ligger foran oss.  

Frimodig bekjennelse – levende menigheter
Vi bærer mange gleder med oss fra 2009. Dette året ble det gjennomført visitaser i Lilleborg og Haslum, i Ellingsrud og Fagerborg. Jeg innrømmer gjerne at jeg blir glad og stolt når folk i bydelsledelse, på skoler og andre institusjoner snakker varmt om hva menigheten og samarbeidet med den betyr for lokalsamfunnet. For eksempel slik ledelsen i bydel Alna omtalte Værestedet i Ellingsrud kirke, og Frivillighetssentralen, skolen og barnehagene samarbeidet med samme menighet.  

Visitasene gir nærkontakt med det gode arbeid med gudstjenesteliv og virke blant barn, unge og eldre i menighetene. Tallene for dåp, konfirmasjon og gudstjenesteoppslutning viser flere steder at en styrket trosopplæring begynner å bære frukt. Trosopplæring er også et viktig stikkord for oss i året og årene som kommer.

Om vi skal fokusere på én oppgave, må det bli trosopplæringen. Det er allerede mer enn 40 år siden kristendomsundervisningen opphørte å være dåpsopplæring i vår kirke. Nå er vi endelig i gang – og godt i gang – med å ta hånd om denne utfordring til å videreføre kristen tro og tradisjon i kirke og folk. Det å gi barn og unge en forankring i evangeliet og i en trygg kristen identitet er blitt desto viktigere i et samfunn med voksende religiøst og livssynsmessig mangfold.

Men dette mangfoldet skaper ikke bare behov for tydelighet på hva kristen tro er og innebærer, det gir oss frimodighet med det evangelium som for oss er livets kjerne og kilde. Det innebærer også en særlig utfordring til å involvere hjemmene og bidra til at troens liv leves ut der – med bordbønn og kveldsbønn, med bibelfortellinger og et daglig liv preget av tilhørigheten til Jesus Kristus. Levende menigheter handler ikke bare om aktiviteter, men om daglige liv i hjem og lokalsamfunn.

Gudstjenestereformen er neste stikkord. Enhver som har fulgt debatten rundt den, vet at det ligger et stort arbeid foran de sentralkirkelige organer når trådene nå skal samles. To forhold gir meg håp: Det éne er at mange menigheter har meldt tilbake at prøveordningen med økt involvering har vitalisert gudstjenestelivet. Det andre er at et bredt spekter av høringssvar har uttrykt behov for å styrke den bekjennelsesmessige substans og bevare større kontinuitet i gudstjenestefeiringen i vår folkekirkelige kontekst. Som mange andre er jeg også opptatt av at det blir en gudstjenestefeiring som ikke krever flere ressurser enn de vi faktisk har i de fleste menigheter.

Arbeid med trosopplæring og gudstjenestefeiring har langsiktighetens karakter. Kristent menighetsliv kan aldri være kortsiktig, men er langsiktig både i form, innhold og målsetting. Jesus bruker den langsomme veksten i naturen som bilder på vekst i Guds rike: Såkornet faller i jorden og dør, men spirer igjen og bærer frukt. I dag takker jeg for at dere trofast har stått og vil stå med i disse fornyelsesprosessene.

Kirke i endring
Men det er flere fornyelsesprosesser på gang. Vi er en by i endring, og vi ville ikke ta vårt oppdrag som kirke på alvor om vi ikke tok disse endringene på alvor. Men endring er tøft, og arbeidet med organisasjon og ressursforvaltning i Oslo-prosjektet og med kirkens nærværsformer i Gud-i-storby er tunge prosesser. Det tar tid å justere kursen i en organisasjon som bærer lange tradisjoner og har den lokale menighet som grunnenhet.

Ett umiddelart og positivt resultat av dette arbeidet er det naturlig å nevne i denne forsamling: det sterkere samspillet mellom Bispedømmeråd og Fellesråd, mellom de to arbeidsgiverlinjene i vår kirke, og her ligger vi i forkant av utviklingen ellers i landet. Men jeg er også opptatt av at vi i disse prosessene utvikler et sterkere samspill mellom menighetsplan og bispedømmeplan, mellom fellesråd og menighetsråd. Vi ønsker også å stimulere samarbeid mellom menighetene, ikke bare for best mulig ressursutnyttelse, men for at vi skal nå lengst og bredest mulig i ut i vår tjeneste med evangeliet.

I året som gikk, ble også demokratireformen gjennomført. I vårt bispedømme fikk vi en firedobling i valgdeltakelsen til menighetsråd og bispedømmeråd. Erfaringene fra disse valg må nå evalueres. Uansett må vårt håp og vår bønn være at denne vekst i valgdeltakelse vil styrke oppslutningen om gudstjenestelivet og tilhørigheten til Ham som er troens opphavsmann og fullender.

I forlengelsen av denne reform skal vi snart også gjennom en grunnleggende endring i forholdet mellom stat og kirke. Det er mye vi ennå ikke vet, men noe vet vi, og det er at vi tydeligere må finne vår plass som trossamfunn blant andre trossamfunn – som en evangelisk-luthersk bekjennelseskirke.  Det betyr ikke at vi skal slutte å være folkekirke, og med tanke på regjeringens forestående arbeid med religionspolitikk  må vi også si at det skal ikke være diskvalifiserende å være majoritetskirke. Men det betyr respekt og ydmykhet i forhold til at andre trossamfunn skal ha sin plass i folket, og det skal gi oss ny frimodighet med vår tro og bekjennelse i forkynnelse, undervisning og menighetsliv.

Dette bringer meg til Feltprestkorpset. I juni foretok jeg en landsdekkende visitas til Sjøforsvaret på Håkonsvern, Luftforsvaret i Trondheim, Hæren i Indre Troms og Forsvarsledelsen på Akershus. I disse møtene ble det særlig fokus på kirkens nærvær og virke blant mannskaper som nå preges av et større religiøst mangfold, og Feltprestkorpset arbeider med denne utfordring under overskriften: ”Militær enhet – religiøst mangfold.” Det er en utfordring vi også kjenner på kroppen i institusjonstjeneste både på universitet og i fengsler, på sykehus og sykehjem. I visitasmøtene med militære ledere gjorde det inntrykk når de understreket behovet for en kirke som i det nye mangfold er tydelig i sin tro og bekjennelse, og det skal bli spennende å følge prosessen videre i dette arbeidet i FPK.

Kirke på byens torg
Fra 2009 tar jeg også med glade minner fra Oslo-himmel i mai – med et frodig fellesskap på byens torg og samlinger rundt om i menighetene. Samtidig ble Døvekirkens Fellesmøte holdt i Oslo, og de var også synlig til stede på Youngstorget. Kirke på byens torg – det handler om yrende liv og frodig feiring. Det handler også om en diakonal og økumenisk kirke, om misjon og møte med mennesker av annen tro og amdre livssyn.

I november besøkte jeg sammen med Henrik Mohn, Inger og Jostein Nesvåg vårt søsterbispedømme i KwaZulu Natal i Sør-Afrika. I Ntuzuma township i Durban møtte vi en menighet med et team av 20 unge mennesker. De er alle HIV-smittet, lever på medisiner og er arbeidsløse. Men disse ungdommene tar seg av foreldreløse barn som bor hos bestemødre eller tanter, de besøker dem om morgenen før de skal på skolen, og bruker tid med dem etter skoletid. To ting slo meg i møte med disse ungdommene. Det første var hvordan presten Njabolo Sithole dyrket vennskap med dem, veiledet dem og gav dem verdighet ved å sette dem i arbeid. Det andre var ikke bare ungdommenes omsorg for barna, men gleden i deres vennskap med dem. Det gjorde at jeg måtte stille meg selv noen spørsmål.

Hvor er ”disse minste” i våre lokalsamfunn som ikke bare trenger hjelp og omsorg, men fremfor alt venner som bryr seg – ikke bare barn, men fattige og fremmede, sørgende og syke i alle aldre? Har vi glemt vennskapets hemmelighet i en diakoni som ikke bare handler om aktiviteter, men vår væremåte og levemåte som kristne? Kan vi – også med vår nye diakoniplan – oppmuntre og utruste hverandre til et annerledes oppbrudd i tjenesten med og for evangeliet?

Kirke på byens torg er også en økumenisk utfordring – i forhold til de mange kristne fra andre kulturer og kirkesamfunn som bosetter seg iblant oss. Konferansen av Europeiske Kirker har gjort 2010 til migrantmenighetenes år, dette var i høst ett av Kirkemøtets tema, og i desember hadde vi her i Bispegården en samling med nærmere 60 representanter for et 25-talls slike menigheter. De ønsker kontakt og samarbeid, de vil gjerne bli sett, og for oss handler det om å gi et fulltonig uttrykk for rikdommen i den kristne kirke i vår by.    

Det å gi rom for kristne fra andre kulturer i våre menigheter og utvikle samarbeid med migrantmenighetene er en utfordring på mange plan. Her nøyer jeg meg med dette enkle: En varm takk til dere som bevisst arbeider med å gi dem rom i deres menigheter og stiller lokaler til disposisjon for menigheter med andre språk og  konfesjoner. Og dernest: Når vi forhåpentligvis igjen skal feire Oslo-himmel i 2011, har jeg et ønske om at migrantmenighetene blir med og styrker fargerikdommen Youngstorget.

Kirke på byens torg – det handler endelig om møtet med mennesker av annen tro og annet livssyn. Det var på Areopagos Paulus talte med athenerne om ”den ukjente Gud” og avla sitt vitnesbyrd om Jesus Kristus og hans oppstandelse. I år går Oslo bispedømme inn i et samarbeid med vårt eget Areopagos om et Senter for religionsmøte og dialog. Det skal videreføre arbeidet som Emmaus til nå har drevet, med Anne Anita Lillebø og Steinar Ims som medarbeidere, men nå i en ny kontekst. Arbeidet vil ha sin forankring i vår kirkes bekjennelse og i den kristne, kontemplative tradisjon, og en av de primære målsettingene er å utruste og dyktiggjøre folk i våre menigheter til åpen samtale og bekjennelse, fellesskap og samhandling.  Med dette senter realiserer vi én av de mange planene fra Gud-i-storby.

En avsluttende takk – et siste utblikk
Jeg kan ikke avslutte denne talen og begynne det nye året sammen med dere uten å nevne at 2009 også ble et vanskelig år for oss. I dag kjenner jeg grunn til å takke medarbeidere på mange plan for at dere var med og bar den vanskelige økonomien i bispedømmet og bidro til at den er på bedringens vei. Når underskuddet nå er tatt inn, kan vi belage oss på et år som mer vil ha preg av normalitet. Men statlige og kommunale overføringer gjør at vi fremdeles har et stykke vei å gå til mer handlingsrom for både bispedømmet og fellesråd. Takk derfor for at dere også slik vil gå med i året som nå er tolv dager gammelt.

Dermed er jeg også kommet frem til min takk til mine nærmeste medarbeidere, til domprost Olav Dag Hauge og de øvrige prostene, til stiftsdirektør Elise Sandnes og staben ved kontoret. En varm takk til kirkevergene i Oslo, Bærum og Asker og kirkeforvalterne i de fem Oslo-prostiene, og til Døvekirkens og Feltprestkorpsets ledelse. 

Jeg begynte med ordene av Paulus: at han ikke skammer seg over evangeliet, for det er Guds kraft til frelse for hver den som tror.  Det er noe paradoksalt over apostelens frimodighet. Han sier jo også: ”Svak, skjelvende og redd opptrådte jeg hos dere.” (1 Kor 2,3). Det er ikke selvsikker stolthet, men ydmyk frimodighet som ligger i ordene: ”Jeg skammer meg ikke!” Så siterer han profeten Jesaja og bryter ut i ettertenksom lovsang: ”Det intet øye så, og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskes tanke, alt det har Gud gjort ferdig for dem som elsker ham.” (1 Kor 2,9)

Vi er mange som kjenner oss igjen i denne paradoksale frimodigheten. Hvor ofte har vi ikke kjent oss svake og skjelvende. Og samtidig: noe større har grepet oss, og vi vil så gjerne gi det videre. Takk for trofast tjeneste, og må Gud velsigne dere med sin kraft og visdom i liv og tjeneste dette året!