Kjære medarbeidere! I dag samles vi i Bispegården med sterke inntrykk på netthinnen fra krigen i Gaza og det sørlige Israel og fra demonstrasjoner i Oslo sentrum – vår by. Det skal jeg komme tilbake til. Vi samles på 1.søndag i åpenbaringstiden og kommer fra kirker rundt om i bispedømmet. Ved denne anledning vil jeg si dere en varm takk for tjeneste og samarbeid i 2008, og ønske dere et velsignet nytt år.
Ved dette årsskiftet hilser jeg dere med en oppmuntring fra Den hellige skrift: ”La alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn!” Det er Paulus som sier det i Kolosserbrevet, og han føyer til ” med takk til Gud vår Far ved ham.”
2008 – vekst i det ordinære I dag lar jeg tankene vandre til medarbeidere og menigheter rundt om i bispedømmet - i takk og i bønn. Frivillighet, arbeid blant barn og unge og samspill med lokalsamfunnet preger menighetene i vårt bispedømme. Under visitasene har jeg gledet meg over møtet med mange barn og unge og med et stort korps av frivillige i Holmen og Nordberg, og over det aktive samspill med nærmiljøet i menigheter som Høybråten, Vålerengen og Torshov.
Dette gjelder også Døvekirkens arbeid som er et særlig ansvar for Oslo bispedømme. I Døvemenighetene i Kristiansand og Stavanger fikk jeg oppleve hvor avgjørende det er med formidlingen på tegnspråk til døve, ikke minst for døve barns og unges identitet. Langsomt oppdager vi også den rikdom tegnspråket og døvekulturen er for hele vår kirke.
I året som ligger bak, gikk mange medarbeidere og menigheter inn i dramatiske sorgsituasjoner. Én av disse var den tragiske brannen i Urtegata på Grønland der seks mennesker mistet livet. Uken etter var det en minnemarkering i en fullsatt Grønland kirke, med ordfører og ambassadører, med katolsk deltakelse og mange etiopisk-ortodokse kristne. Jeg nevner denne begivenheten for å takke alle dere som møter og bistår mennesker i livets tyngste stunder.
Markeringen i Grønland kirke understreker også hvor viktig samarbeid med migrant-menighetene er for det kirkelige liv i vårt bispedømme – nå og i årene som kommer. Jeg vil også takke dere for engasjement for asylanter og innvandrere. Det er ikke bare et diakonalt bidrag til integrering, men en økumenisk utfordring og en invitasjon til å gi vår tro et levende og nært uttrykk i møte med annerledes troende – i samtale, vitnesbyrd og daglig gjerning
Noe er i ferd med å skje Ved dette årsskifte ser vi at noe er i ferd med å skje i kirke og lokalsamfunn. Jeg tenker på trosopplæringsreformen, der vi nå beveger oss fra forsøksfase til normal drift. I vårt bispedømme gleder jeg meg over de mange gode grep som er gjort – i Lambertseter og Lommedalen, i Haslum, Rødtvet og mange menigheter, så vel som i Døvekirken og gjennom samarbeid i flere prostier. Natten til 1. søndag i advent var mange menigheter med i ”Lys våken” – med 11-åringer som overnattet i kirken og deltok i søndagens gudstjeneste.
I desember hadde vi gleden å innvie nye kontorer på Grønlandsleiret for de fire samarbeidende menighetene i Gamle Oslo. Disse menighetene har gått foran i det arbeid vi gjør i Oslo-prosjektet: for å styrke samarbeid mellom menigheter, utvikle spesialisert bruk av enkelte kirker og en felles bemanningsplan for bispedømmeråd og fellesråd. Målet er ikke bare å bedre ressursbruken, men å styrke kirkens organiske nærvær blant mennesker i vår storby.
Med disse enkle glimt vil jeg si dere en varm takk for daglig, trofast gjerning i evangeliets tjeneste. Min takk for godt samarbeid går også til bispedømmerådet og fellesrådene, til kirkevergene, kirkeforvalterne og fagforbundene, til bispedømmekontorets stab og til den nye stiftsdirektør av året, Elise Sandnes.
Ord og gjerning - i Jesu navn Nå retter vi blikket fremover, og jeg gjør det med fokus på den kjøl som skal bære kirkeskipet og alle våre aktiviteter: ”La alt dere sier og gjør, skje i Jesu navn!”
I dag har religiøs tro og religiøst liv igjen kommet i fokus i det offentlige rom så vel som hos enkeltmennesker. Men i samtaler med medarbeidere de siste måneder, har flere kommet med utsagn som: ”Det er lett å snakke om Gud, det er vanskeligere å bruke Jesu navn.” Når vi så har samtalt videre, har jeg spurt: ”Hva vil du si er kjernen i din tro?” Da har de likevel svart: ”Det er Jesus, og det han betyr for meg.” Eller som en sa: ”Å jo, det er Jesu kors. Men det er ikke særlig populært å snakke om det!”
I vår visjonsformulering sier vi: Med Jesus Kristus som sentrum ønsker vi å være en levende, nær og tilgjengelig kirke. Vi snakker ofte om levende, nær og tilgjengelig. Nå er tiden inne til å blankpusse det første ledd: Med Jesus Kristus som sentrum. Ikke som snevert samlingspunkt, men som dør til troens og livets store rom.
Skaperverk og miljø-engasjement I de senere år har vi igjen oppdaget hvor viktig skapelsesteologien er for oss som kirke, og vi er opptatt av miljø- og klima-engasjement – både globalt og lokalt. De to siste kirkemøtene har også gått inn i dette engasjement, under overskriften: ”Truet liv – vårt ansvar.” For oss er dette ansvar ikke bare rotfestet i første trosartikkel, men i vår tro på Jesus Kristus.
På denne søndag er en av lesetekstene fra det samme Kolosserbrev som jeg har sitert. Her synger Paulus om Jesus: ”Han er den førstefødte før alt det skapte. I ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og usynlige… og i ham blir alt holdt sammen.” (Kol 1,15ff) Det gjelder også oss og våre omgivelser. Jesus ble menneske, også i forhold til det skaperverk som han frydet seg over i Galilea og Judea, og én dag skal han komme igjen og gjøre alle ting nye. Alt som er skapt er omsluttet av Jesu omsorg og hans pasjon, og denne omsorg og lidenskap skal følge dem som bekjenner hans navn.
Vår Kristus-tro tilhører altså ikke et annet rom enn dagliglivets gjøremål og vårt engasjement for skaperverket. Tvert imot er den en åpen dør til samarbeid med alle gode krefter for våre nærmiljø og for det globale klima. I året som ligger foran, skal vi fortsette arbeidet med våre lokale diakoniplaner. Og utgangspunktet må være: I Jesu navn – med omsorg for nestens liv, for skaperverk og sosial rettferd.
Forsoning og fred – i det vanskelige livet Men Paulus er ikke bare opptatt av det skapte som skapt, han er opptatt av det levde og vanskelige livet. Hvordan skal vi komme til rette med nederlagene, med livets mørke sider? Paulus plasserer Jesus og hans kors midt i historien og våre livshistorier: ”Ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset.” (Kol
1,19f)
Jesu kors, forsoning og fred er blant kjerneordene i det kristne språk, de representerer noe av pulsslaget i vår tro og i den kristne erfaring. De er knyttet til dåp og til nattverdfeiring, og Paulus omtaler det som hemmeligheten som er åpenbart for oss, selve mysteriet. Men det er ikke særlig populært å snakke om Jesu kors, som vår medarbeider uttrykte det. Like fullt er det stadig flere som finner det godt å gi uttrykk for sin tro og sitt håp ved å tegne seg med korsets tegn.
I året som kommer, vil mange fortsette sitt arbeid med ”storbyteologi” og med å søke en fornyelse i vårt språk og genuine uttrykk for kristen tro i vårt urbane bispedømme. Det er ett av initiativene i Gud-i-storby-prosjektet, der vi i 2008 også fikk en gateprest, og i mai dette år planlegger vi en bred markering med festivalen Oslo-himmel. Vi vil så gjerne at forsoningens og livets evangelium skal åpne himmelen over menneskers hverdag i storbyen Oslo, i Asker- og Bærum-bygdene.
Dette året skal vi også beskjeftige oss med en dyptgående reform av vårt gudstjenesteliv. Om gudstjenesten skal gjøre noe med oss, så er det å dra oss så sterkt inn i troens mysterium at våre blikk klarnes for Guds kjærlighet til det levde liv, og at vårt hjerte og vår tanke fornyes i møte med hverdagen og våre omgivelser. Det gjelder ikke bare forkynnelsen, men også sangen og musikken, og det gjelder bønnen og tilbedelsen i gudstjenesten. Lykke til i arbeidet med en slik fornyelse med rom for evangeliets pulsslag og kraft i vår samtid.
Gaza-konflikt og demonstrasjoner i Oslo Forsoning og fred – det er ord som også har fått dramatisk aktualitet de siste to ukene. Ikke bara i Gaza og det sørlige Israel, men også gjennom demonstrasjonene i vår egen by. Vi engasjeres av situasjonen i Midt-Østen, og vi er opptatt av livet i vår egen by. Vi skal møte begge situasjoner i Jesu navn.
Volden, ødeleggelsene og skadene under demonstrasjonene de siste dagene har fått stor oppmerksomhet i mediene. Men torsdag kveld gikk et større fakkeltog fra Youngstorget til Rådhuset – tusener på tusener gikk som en stille og overveldende lysbølge gjennom byen med ønske om fred. På Youngstorget fikk jeg si i min appell: ”I kveld rekker vi hverandre hendene med bønn om at de stridende parter gjør det samme. Vi gjør det for menneskenes skyld i Gaza og det sørlige Israel.” Denne formiddag gjentar jeg dette – for menneskenes og livets skyld i vår storby.
Det mest skremmende ved de kraftige demonstrasjonene de siste dagene, er ikke det hærværk som er utført. Det er de voldelige angrep på enkeltpersoner, og ropene om ”Død over jødene” som vi har hørt og lest denne uken. De kunne dessverre også høres i randsonen av det flotte fakkeltoget. Rundt om i Europa har vi i de senere år observert en gryende antisemitisme. Nå har vi også fått oppleve den i vår egen by. Det er en utvikling vi må gjøre alt vi kan for å forhindre.
Ikke hat, men håp – i vårt språk I de siste dagene har jeg derfor ikke bare tenkt på krigføringen og ofrene i Midt-Østen og på voldshandlingene i Oslo sentrum. Jeg har reflektert over språket vi bruker, og jeg har tatt til orde for at vi i vår tale ikke må gi grobunn for hat. Ord skal beskrive og avdekke. Men med vår tale peker vi også ut veien fremover. Dette innebærer for meg at vi må sette ord på lidelsen og protestere mot Israels krigføring og Hamas´ krigshandlinger. Men våre ord må samtidig peke ut veien fremover og gi rom for dialogen – med innstendig håp om forsoning og fred. Det gjelder også i vårt forhold til demonstrantene i Oslo sentrum. ”La alt dere sier og gjør, skje i Jesu navn.”
Forsoning og fred – det er også kjerneord i jødisk og muslimsk tradisjon. Det har vært noe av mitt innsteg til samtalene med representanter for de palestinske selvstyremyndighetene og Israels ambassade i Oslo de senere dagene. Det er også engasjementet hos vårt bispedømmes prost Trond Bakkevigs i hans arbeid med de religiøse ledere i Jerusalem. Det ligger også i bunnen for vår kontakt med kirkene i Midt-Østen slik det kom til uttrykk under det siste kirkemøte. I dagene og ukene som kommer tar vi også dette med oss for livets og menneskenes skyld i vår storby. Og vårt innsteg i alt arbeid for forsoning og fred er Jesu kors, en større Kristus i møte med våre omgivelser. : ”Ved ham ville Gud forsone alt med seg selv… da han skapte fred ved hans blod på korset.” (Kol 1,19f)
En større Kristus Her skulle jeg gjerne ha fortsatt med å utfolde bildet av en større Kristus for våre liv og vårt virke. Det får bli senere. Men jeg vil avslutte med å gi dere del i en enkel opplevelse som har satt spor hos meg og i min tjeneste.
For noen år siden besøkte jeg et kloster i Tyskland, og en munk viste meg rundt. Vi vandret ut på åkrene rundt klosteret der de driver økologisk jordbruk. Vi så det yrende livet med fem hundre ungdommer på skolen deres. Vi besøkte gamlehjemmet og vaskeriet, trykkeriet, forlagshuset og gullsmed-verkstedet. Til slutt kom vi inn i kirken, der et stort krusifiks preget alterveggen – Jesus på korset med en gyllen krone og forgylte sårmerker i hendene, på siden og bena. Så sa han: For oss er tre ting viktige: En større Kristus, et mer helt menneske, og at livet og troen er en prosess.
Disse ordene fra benediktiner-munken oppsumerer det jeg har på hjertet i min hilsen til dere i dag, og min forventning til vår felles tjeneste i vårt urbane bispedømme. De uttrykker også mitt håp for det vanskelige fredsarbeid i Midt-Østen og virket i vår storby: En større Kristus, et mer helt menneske, og at livet og troen er en prosess. ”La alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn.”