Biskopens preken ved festgudstjenesten i Trefoldighet kirke i anledning H.M. Kong Haralds 70-årsdag 21. februar 2007

Kjære menighet! Nåde være med deg og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus
Kristus.

Når barn fyller år, får de gjerne en krone på hodet.
De får
være prinsesse eller prins for en dag.
I denne leken ligger det dyp visdom.

”Hva er et menneske?” spør Salme 8, og svarer: ”Du har kronet det med ære og
herlighet.”

I dag feirer vi vår Konges fødselsdag.
Ingen er i tvil om
Kongens verdighet og høye kall.
Men av og til kan vi høre noen si: ”Han er
også bare et menneske!” Som om det skulle være noe mindre. Ingen er ”bare et
menneske”. 
Gud har kronet hvert menneske med verdighet. 

Ethvert
nyfødt menneske er en gave til sine foreldre.
Vi tar imot det, og barnet tar
imot sine omgivelser. Langsomt oppdager det den verden det har fått i gave.

Å leve er å ta imot – nyfødt liv og eget liv, andres liv og nærmiljø og
skaperverk som omgir oss. 

”Jag vil tacka livet,” synger vi i en sang. 

I kirkens rom får denne takk adresse. Vi retter vår takk til himmelens og
jordens Skaper.
”All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra
lysenes Far,”  heter det i Det nye testamente: ”hos ham er det ingen
forandring eller veksling mellom lys og mørke.” 

I 1937 ble for
første gang på 600 år en tronarving født i Norge. Prinsen var en gave til
familie og slekt. Han var en gave til et helt folk, og det var glede over hele
landet. 
70 år – det er tre generasjoner. Vår Konge er omgitt av Dronningen,
av barn og svigerbarn og deres barn, av sine søstre og deres familier, og vi
takker Gud for Kongens hus, i livets mange faser og med fellesskap over
generasjoner.

Gjennom 70 år er Kongens liv, folk og land vevet
sammen.
Vi ser for oss Kongen i glad passiar med barn i en barnehage på Sola,
eller i møte med samer på Finnmarksvidda.
Vi ser ham for oss i seilbåt i
samspill med vind og sjø, eller på ski i Sikkilsdalen, der han omtales som ”en
levende kar som er glad i mennesker og natur.”
Vi glemmer ikke besøket på
Mørekysten etter det ødeleggende uværet for femten år siden.
Ved jubileer og
fylkesturer har mange møtt Kongen og gitt det beste de har. Kongen har tatt imot
og gitt av seg selv med sitt nærvær.

Å leve er å ta imot. Å leve er å
gi. 
Livet vil noe med oss. Livet gjør noe med oss.
Midt i denne
utfoldelse av liv er Gud til stede.

Våre liv er i bevegelse og
forandring. 
Vår livsvev har både lyse og mørke farger:
Vårt land er
velsignet med velstand, men hver dag konfronteres vi med menneskers lidelser.

Vi fryder oss over Guds skaperverk, men hva gjør vi – med vår rovdrift på
miljøet og jordens ressurser?
Vi takker for livets gave, men bærer også sår
og sorg over egne tap og smerte vi har påført andre.
Slik veves livet, også
en konges liv, i veksling mellom lys og mørke.

I dette liv er Gud til
stede:
For så høyt har Gud elsket verden, at han gav sin egen Sønn til oss. I
Jesus er Gud blitt vårt medmenneske og tar imot oss med åpne armer. Han gir og
tilgir, han reiser opp og utruster oss til å leve.
Slik vever Gud sin
kjærlighet inn i våre liv.

Midt i all forandring og veksling mellom lys
og mørke vil Gud gi oss forankring i en kjærlighet som ikke forandres, en
kjærlighet som er fylt av bare godhet og lys. Med denne kjærlighet vil Gud bære
våre liv, og vi kan synge med Edvard Hoems nyskrevne salme:
”No stig vår
song, vår takk til Gud - for Han som er vår fred.”

Denne kjærlighet og
fred har sitt dype uttrykk i Jesu kors.
Korset preger flagget vårt, og det
pryder kongekronen og dronningkronen som står blant riksregaliene.
Med Jesu
kors kroner Gud våre liv med sin kjærlighet, og vi trekkes inn i korsets doble
bevegelse:

Korset peker oppover til lysenes Gud. Vi lar Guds kjærlighet
lyse mot oss fra Jesu ansikt og tar imot. 
Samtidig peker korset utover. Det
er vår ære og vårt oppdrag å dele våre liv og kjærlighet med dem vi møter, og
med nye generasjoner.

Å leve i tro er å stå i denne doble bevegelse. Det
er å synge takken tilbake til Gud, det er å ta vare på medmenneskers liv og
verdighet, det er å verne om vår sårbare jord. La oss gjøre det, så lenge dager
blir gitt oss - oppreist og med utstrakte armer. Å takke er å ta imot, å leve er
å gi.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd
Som var, er og
blir en sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.