Biskopens innledning under inspirasjonssamlingen for forbruk, miljø og rettferd i Oslo bispegård 15. mars 2007

Kjære alle sammen: Velkommen til denne ettermiddagen og kvelden i
Bispegården. Hvert år holder vi her en inspirasjonsdag med søkelys på spørsmål
som gjelder forbruk, miljø og rettferd, og i år skal det handle om
klimaspørsmålet og kirken. Dette tema ble fastsatt for et halvt år siden, og det
siste halvåret har gjort det enda mer aktuelt. En mild vinter har tydeliggjort
endringene i naturen, og vi har fått rapporten fra FN´s klimapanel. Det er flott
å se dere her og å være samlet i bispegården om så viktige spørsmål.

Et
særskilt velkommen til deg, Helen Bjørnøy. Du bærer et krevende og viktig ansvar
som miljøvernminister, og du har mye å bidra med. For oss er det både naturlig
og spennende at nettopp du er med i denne sammenhengen, når vi skal drøfte
klimautfordringene og kirkens bidrag til miljøengasjementet. La meg også
uttrykke en takk til deg for den utfordring du har gitt til kirken i feiringen
av FNs miljøverndag i juni da fokus skal være på nord-områdene.

Du er
faktisk ikke den første statsråd som er her denne uken. For to dager siden hadde
vi besøk av ministeren for ”social development” i den Sør-Afrikanske regjering,
statsråd Skweyiya. Tema for samtalene med ham var kirken og frivillige
organisasjoners rolle i den sosiale utvikling i samfunnet. At dere begge er her
denne uken synliggjør noe vesentlig: En forståelse av kirkens oppdrag i verden.


Som kirke har vi fått i oppdrag å gå ut i verden med evangeliet
om Guds frelse og Guds kjærlighet i Jesus Kristus. Det er ikke en invitasjon til
verdensflukt, men et oppdrag som leder til engasjement for menneskers liv og
skaperverk – den jord som vi er en del av.

Vi tror på en treenig Gud.

Vi tror på Gud, himmelens og jordens skaper.
Gud har skapt
alt som rører seg - i havet, under himmelen og på jordoverflaten, og Gud skapte
mennesket. Og mennesket fikk å oppdrag å forvalte det Gud har skapt – ikke
utarme, men forvalte det til menneskers beste og til Guds ære. Vi er satt inn i
en fantastisk og altomfattende sammenheng.

De bibelske skrifter og den
kristne tradisjon gir oss også et språk i forhold til skaperverk og miljø.
Petter Dass har fått en renessanse i vår tid. Salmene i Det gamle testamente,
men også Det nye testamente lar skaperverket delta i gleden og lovsangen til Gud
– men også i klagen og sorgen og i lengselen etter forløsning. På det bibelske
språk hebraisk er ordet menneske og ordet jord avledet av hverandre – adam og
adama, vi hører sammen. Vi er satt inn i en guddommelig sammenheng, og vårt
oppdrag er å være gode forvaltere.

Vi tror på Jesus Kristus, vår
frelser.
Guds Sønn ble menneske, og han kom med budskap om frelse og
evig liv, han kom for å bære verdens synd og sette mennesker fri. Men hans
nærvær blant mennesker den gang og i dag er ikke en verdensfjern virkelighet –
men jordnær. Han ble menneske, og Jesus er opptatt av de fattige, de sultne og
tørste, de foreldreløse og de som rammes av tørke og flom.

Vi har så
lett for å glemme at Jesus også er knyttet til skapelsen – til skaperverket.
Ikke bare ved at han selv ble menneske. Men Paulus sier: ”I ham er alt blitt
skapt, i himmelen og på jorden… I ham blir alt holdt sammen.” (Kol 1,15ff) Jesus
gir oss en ny frihet i Gud, og i denne frihet tar han oss med i oppgjøret med
urett og undertrykkelse av mennesker, med ødeleggelse av skaperverk og
livsgrunnlag.

Vi tror på Den Hellige Ånd, livgiveren.
Når Gud
gir oss sin Ånd, er det sitt eget nærvær han kommer med inn i våre liv. Og Guds
Ånd er glede og fred. Ånden hjelper oss til å se det gode i livet. Det innebærer
at den også avslører ondskapen og det onde – i verden og i oss selv. Ånden fører
oss inn i selverkjennelse og i syndsbekjennelse, og den utruster oss i oppgjøret
med det onde – i oss selv og rundt oss.

I Salmenes Bok står det om Guds
Ånd: ”Du sender din Ånd, den skaper liv og du fornyer jordens overflate.” Ånden
er Guds livspust som er der når Gud skaper himmel og jord, Ånden er den livspust
som blåser gjennom verden, og med sin Ånd vil Gud fremme livet på jorden – også
i skaperverket. Ånden vil gjøre oss til redskaper for Guds skapende, frigjørende
og livgivende krefter på den jord som er Guds.

I dag tenker jeg på en
episode fra Knøttene. Espen ringer på hos Sofie, og Sofie åpner og sier: ”Hysj,
du må være stille!” Espen spør: ”Hva - er mora eller faren din syk?” ”Nei, men
kom og bli med meg inn på rommet mitt,” svarer Sofie. Og der ligger det en
globus i sengen, og Sofie forklarer: ”Verden lider, og den trenger omsorg og
hvile.”

Det kan neppe være tvil om at klimakrisen er av vår tids største
utfordringer – ikke bare politisk, men etisk. Og den utfordrer oss som kirke
både til bønn og til arbeid. Det er flott at vi kan være sammen om denne
utfordring i kveld. Hjertelig velkommen!