Biskopens innledning på Pilegrimskonferanse i Tonsen kirke 30. januar 2009

OSLO SOM PILEGRIMSBY

Kjære pilegrimer, kjære venner på
vandring!
Det er en glede også for meg å ønske dere velkommen – til Oslo og
til Tonsen kirke, og dette velkommen er samtidig en takk for at dere bidrar til
og står midt i den strøm av fornyelse som pilegrims-tradisjonen representerer i
vår tid.

Dere har bedt meg dele noen tanker om ”Oslo som pilegrimsby”.
Da Avraham Burg, leder for Israels parlament Knesset, for noen år siden besøkte
Oslo, talte han om byen vår som Nordens Jerusalem – Jerusalem of the North. Det
er ikke mange som har fulgt opp denne tanken, men den satte min refleksjon i
gang.

Min kontekst for å tenke ”Oslo som pilegrimsby” er dels
Middelalderens pilegrimstradisjoner i og med at jeg selv holder til i
Bispegården i Gamlebyen, dels dagens storbyliv i Oslo, og endelig den bibelske
og tidlig-kristne pilegrimstradisjon. Med disse kontekstene vil jeg berøre tre
elementer i pilegrimsmotivet:    
-         de hellige steder og
røtter;
-         den hellig stillhet;
-         og gjestfriheten i et
større og hellig fellesskap.

Hellige steder og hellige røtter

Oslo er Hallvards by, den unge mannen fra Lier som ble drept da han
forsøkte å berge en gravid kvinne fra menn som forfulgte henne. Den enkle og
knappe fortellingen om Sankt Hallvard er Oslos fortelling, den knytter byens
historie til forsvar av de minste små og peker på Kristus og hans gjerning for
oss. I dag står Sankt Hallvard i Oslos byvåpen og Bispegården i Gamlebyen er
nærmeste nabo til Hallvard-katedralens ruiner.

I Middelalderen var vår
Gamleby et mål for mange pilegrimer. For noen var dette en stopp på veien til
Nidaros. De kom til Hallvardskirken, Mariakirken og Clemenskirken. De kom med
sine liv og oppsøkte hellige steder for å be der også andre bad og hadde bedt
før dem. Her ble de møtt av et ganske internasjonalt fellesskap med klostre,
munker og nonner fra forskjellige ordener.

I dag er et omfattende arbeid
på gang for å bringe frem i lyset igjen ruinene og minnesmerkene fra
Middelalderens Oslo. Ved enkelte anledninger holdes også gudstjenester og
tidebønner i disse kirkeruinene. I Middelalderparken holdes fortellingen om Oslo
levende i en tid som er fattig på historisk identitet. Her får barn, unge og
eldre se sine liv og storbyens liv i en større sammenheng – i spenningen mellom
kontinuitet og fornyelse.

I dag er utfordringen – både for vår kommune
og for oss som kirke – ikke bare hvordan denne del av byen kan bevares og
fornyes. Den er like meget hvordan kan vi utvikle et pulserende åndelig og
kulturelt liv i Middelalderparken og la denne del av byen blomstre og møte
menneskers lengsel etter hellige steder og røtter.    

Stillhet i
storbyen
Men ”Oslo som pilegrimsby” har også en videre dimensjon. Jeg
fikk en særskilt opplevelse av det da jeg i fjor gikk sammen med mine
bispekolleger den samme veien som mange av dere har gått i dag: fra Mariakirken
over Galgeberg forbi Helsfyr og opp gjennom Groruddalen til Furuseth kirke.


På denne vandringen gikk vi i stillhet og så byen med nye øyne. Vi gikk
i stillhet, men fikk også møte mennesker og snakke med dem – med åpne ører for
deres fortellinger. Der og da fikk jeg oppdage at det går an å være pilegrim i
storbyen – å gå på en annen måte i møte med mennesker og miljø midt i storbyens
hektiske jag. Det ble en erfaring i tråd med det Augustin sier: ”Pilegrimen drar
ikke gjennom verden for stadig å oppleve noe nytt, men for stadig selv å bli
ny.”   

Denne erfaring satte også i gang refleksjonen. Ikke minst i
storbyen er det daglige liv preget av mobilitet, av bevegelse. I enkelte bydeler
er det også slik at 25% av beboerne årlig flytter til et annet sted i byen. - Vi
hadde begynt vår vandring med bønn og stillhet i Mariakirkens ruiner, stoppet på
kirkegården ved Østre Aker kirke og kom inn i Furuseth kirke. Spørsmålet jeg
stilte meg selv, var dette: Er våre kirker åpne rom som gir storbyens mennesker
med dens hektiske jag nødvendig stillhet i møte med Gud og egne liv?

Ja,
vi har noen kirker som i tid er mer åpne enn andre. Da jeg var prest i Domkirken
og vi hadde dag- og natt-åpen kirke, erfarte jeg den betydning det hadde – for
både enkeltmennesker og miljøet rundt Stortorget. ”Oslo som pilegrimsby” handler
for meg også om en by med kirker som daglig er åpne og gir mennesker stillhet
til møtet med Gud og sine liv slik at vi kan fortsette vår vandring - i møte med
omgivelsene med åpne øyne og ører.

Gjestfrihet i et større og hellig
fellesskap
Vi kan tegne mange bilder av den samtid og det samfunn vi
lever i. Den svenske filmen ”Fyra nyanser av brunt” av Thomas Alfredsson og
Killinggänget består av fire ulike historier med små, mellom-menneskelige drama.
I disse historiene mangler de nære relasjonene og de fleste forblir fremmede for
hverandre. I en scene utbryter en person etter et mislykket jobbintervju:


”Jag kommer aldrig att få
något jobb. Jag er dømd til ett liv i utanförskap. Var kan en som jag hitta en
plats i den här världen? Kan du säga mig det, va? Jag vill så gärna ha en
plats.”

Dette fortvilte utbruddet er nesten som ett av ropene i
klagesalmene i Bibelen: ”Jag er dømd til ett liv i utanförskap. Var kan en
som jag hitta en plats i den här världen?” I det ytre er ikke dette den
livserfaring vi umiddelbart forbinder med vår storby når vi en sommerkveld
spaserer på Aker brygge eller langs Akerselva. Likevel, vi kjenner vår egen
lengsel og vårt eget strev, og vi er stadig underveis, søkende og lengtende. Vi
vet noe om unge og eldre som har vansker med å finne en plass, og om flyktninger
som søker hjem i fremmed land. Det dreier seg om vår ”sårbare vandring”.


Utanförskap, det er å oppleve seg selv som fremmed. Da er det ikke
uvesentlig at Jesus kaller seg selv fremmed, og at ordet pilegrim betyr fremmed
og har sitt opphav i Nytestamentets tale om å være fremmed. Da jeg i fjor gikk
som pilegrim, oppdaget jeg noe nytt. Visst var det fint å oppleve nærheten til
Guds skaperverk og gå i fellesskap, i samtale og stillhet. Det som slo meg var
noe annet.

Pilegrimen er overgitt til sine omgivelser, - ikke bare natur
og vær og vind, men til at noen gir tak over hodet når det trengs, og et stykke
brød eller et måltid med næring for vandringen. Og jeg ble imponert da jeg møtte
folk på gårder i Gudbrandsdalen, på Dovre og i Trøndelag som med stor
gjestfrihet gjør nettopp det, og gir pilegrimene et hjem på sin vandring.


De samme folkene hadde vist den samme gjestfrihet til gruppen med
afghanske flyktninger som gikk pilegrimsleden fra Nidaros til Oslo for halvannet
år siden. Det gjorde også inntrykk på oss da vi fikk ta imot de afghanske
pilegrimene i Bispegården i Gamlebyen. Nå kom de til hovedstaden med håp for
sine liv og om et hjem i vårt land – i alle fall midlertidig. Der og da fikk vi
også fortelle dem beretningen om Sankt Hallvard. 

Når Paulus i Efeserne
2 sier: ”av nåde er dere frelst,” føyer han til i samme kapittel: ”Dere er ikke
lenger fremmede og utlendinger. Nei, dere er de helliges medborgere og Guds
familie.” Paulus var opptatt av fellesskapet mellom jøder og grekere, menn og
kvinner, slaver og frie. Her skulle det være rom for dem med deres forskjellige
kulturelle identitet og erfaringer, og selv var Paulus opptatt av å være jøde
for jøder og greker for grekere. De første menighetene i storbyene rundt
Middelhavet var hele tiden i kulturell endring og emning, Guds familie med nåden
i Kristus som fundament.

Da tenker jeg vi også må ta på alvor den andre
siden ved pilegrimsmotivet i Det nye testamente, at vi alle er mennesker på
vandring, et folk som stadig er i emning. Vi er i bevegelse med våre liv,
oppdager nye steder og nye mennesker underveis mot det hjem som venter der
fremme – det nye Jerusalem.

Nordens Jerusalem – og det nye
Jerusalem
Dermed er jeg tilbake til Avraham Burgs betegnelse på Oslo –
Nordens Jerusalem. Burg tenkte nok i første rekke på Oslo som symbol for fred og
forsonings-arbeid. Det er viktig for vår by. Samtidig tenker jeg på det bilde
som tegnes både i Det gamle og nye testamente av Jerusalem som den store
pilegrimsbyen – byen som skal være et samlingssted og hjem for folk av alle
nasjoner og stammer og tungemål.

I vår egen by har vi de senere årene
fått en forsmak på det språklige og kulturelle mangfold i det nye Jerusalem.  I
vårt bispedømme har vi 70 menigheter. I dag er det et nesten like stort antall
kristne menigheter som bruker andre språk enn det norske: fra Russland og Kina,
fra Burma og Vietnam, fra Etiopia, Marokko og Chile. Profeten Jesaja har et ord
for den endring som er i ferd med å skje også hos oss: ”Nå skaper jeg noe nytt.
Det spirer allerede frem. Merker dere det ikke?”

Av og til stilles
spørsmålet: Har Oslo en sjel? Hva er Oslos sjel? Visjonen av ”Oslo som
pilegrimsby” handler altså for meg blant annet om disse tre elementer:

-
For det første: Om å bevare og utvikle de historiske helligsteder i vår by i
spenningen mellom kontinuitet og fornyelse, og la disse steder blomstre og gi
vår identitet et rotfeste i historien og i møtet med det hellige.

-
Dernest handler det om en by med kirker som daglig er åpne, og som midt i
storbyens hektiske jag gir mennesker stillhet til møte med Gud og sine liv slik
at vi kan fortsette vår vandring i fornyelsens tegn og med åpne øyne og ører for
våre omgivelser.

- Endelig handler om det om den grunnleggende og
gjensidige gjestfriheten i det større fellesskap både i kirke og storby-kommune.
Tør vi ta på alvor den rause åpenheten – at våre kirker og fellesskap får bli
hjem og familie for mennesker som er underveis og i bevegelse, for pilegrimer
som trenger næring for vandringen og en plass, et hjem i verden?