Oslo biskop vil i dette høringssvar berøre hovedpunkter i det foreliggende forslag. Det vil bli fokusert på noen overordnete anliggender og anført noen kritiske, men forhåpentligvis også konstruktive merknader i tilknytning til det fremlagte materialet og høringsbrevet. For øvrig henvises til det høringssvar som er gitt fra Oslo Bispedømmeråd.
Fornyelse, visjon og kjerneverdier
Troens regel – bønnens regel.
Fra gammelt av har man talt om ”Lex orandi, lex credendi”- at bønnens regel er troens norm, men også at troens regel er bønnens norm. Vår gudstjenestefeiring og liturgi er vår bekjennelse i vår tid. Det innebærer et behov for fornyelse med jevne mellomrom, men også for muligheten til variasjon ut fra hensynet til tid og sted. I så henseende har forslaget mange gode ansatser, også i det grunnleggende anliggendet at ”liturgien alltid må prøves mot evangeliet”.
Det er konstanter i evangeliet og bekjennelsen som krysser tid og rom og skal bære gjennom alle omskiftinger. Med ønsket om å være ”tidsaktuell” kan det imidlertid synes som om forslaget likevel har tatt mindre hensyn til bærende elementer i kristen og luthersk gudstjenestefeiring.
Høringsbrevet begynner med den overordnede visjon for reformen: å tydeliggjøre gudstjenesten som sted for Guds møte med mennesker og menneskers møte med Gud og for liv i fellesskap. Det refereres også til ønsket om å styrke gudstjenestens handlingskarakter og til de tre kjerneverdiene: fleksibilitet, involvering og stedegengjøring. Flere spørsmål av prinsipiell karakter melder seg imidlertid til disse hovedpunktene.
Den overordnete visjonen
Med unntak av ordet ”treenig” er den overordnede visjon slik den er beskrevet i høringsbrevet, av allmenn, fenomenologisk karakter og vil også kunne gjelde som beskrivelse av gudstjenesten i synagogen og moskeen. Referansen til treenigheten er imidlertid grunnleggende. Men da burde det også ha vært tydeligere hva som er spesifikt ved den kristne gudstjenesten som møtested. I veiledningen er det et annet innsteg. Søndagen og søndagens gudstjeneste er en feiring av Jesu Kristi oppstandelse, og synagogens gudstjeneste og Jesu siste måltid er det utgangspunkt som har satt sitt preg på den kristne gudstjeneste.
Det er Den oppstandnes nærvær i Ord og sakrament ved Åndens gjerning som gjør vår gudstjeneste til et møtested mellom Gud og mennesker og for liv i fellesskap. Om det er ansatser til dette i veiledningens første punkt, ville en mer grunnleggende teologisk refleksjon rundt dette gitt noe andre resultater enn det som foreligger. Det gjelder for eksempel i samlingsbønnene som jeg skal komme tilbake til.
Gudstjenestens handlingskarakter
Reformen legger vekt på å styrke gudstjenestens handlingskarakter. Det er imidlertid en overveiende fokus på vår handling, menneskers handlinger, og det kan stå i fare for å gi gudstjenesten et aktivistisk preg. Men gudstjenestens fundament i Den oppstandnes nærvær handler først om Ordet og sakramentene som Guds gave, nærvær og handling. For oss innebærer det først en invitasjon til hvile og til å ta imot – å få være i hans nærvær som kommer med forsoning og fred. Det er i denne hvile og mottakelse vårt gjensvar og vår handling eller tjeneste vokser og tar form – både i gudstjenesten og etter gudstjenesten..
Det er positivt at skapelsesteologien har fått bredere rom i de foreslåtte liturgiske tekster. Samtidig synes dette på flere steder å gå på bekostning av det frelseshistoriske perspektiv og på Guds nærvær og handling for oss, med oss og i oss. I vår evangelisk-lutherske tradisjon handler dette også om sammenhengen mellom Den Oppstandnes nærvær og forsoningen som gave – både som faktisk hendelse og som budskap (2 Kor 5).
En sterkere forankring av gudstjenesten som en feiring av Den oppstandnes nærvær og forsoningens mysterium vil kunne skape et mer integrert forhold mellom skapelsesteologi og frelseshistorie, mellom skapelse og gjenløsning. Det vil forhindre at skapelsesteologien blir del av kristelig aktivisme og bedre gi rom for håpsdimensjonen i vår tro og gudstjenestefeiring.
Kjerneverdiene
Det er etablert tre kjerneverdier for reformen: fleksibilitet, involvering, stedegengjøring. Jeg kjenner meg igjen i disse kjerneverdiene og drømmer også om en menighet som i sin gudstjenestefeiring er involvert, er tydelig nærværende i sitt lokalsamfunn og kjenner glede over gudstjenestefeiringens konstante og stadig varierte karakter.
Men i forhold til disse tre verdier må en også spørre hva motpolen er, hva de må balanseres opp mot: fleksibilitet i forhold til kontinuitet og det konstante, den aktive involvering i forhold til det å kunne hvile og ta imot, stedegengjøring i forhold til den kristne menighets universelle karakter. Dette betyr ikke at jeg er uenig i de tre nevnte verdier, men jeg er opptatt av den balanse som er nødvendig. Og når det gjelder involvering: ikke bare flere aktører, men hele menighetens involvering.
Kjerneverdiene handler primært om form og metode i gudstjenestearbeidet og sier lite om gudstjenestens substans og bekjennelsesmessige nerve, både det lutherske og det økumeniske. Det er derfor grunn til å spørre om forslaget er teologisk tilstrekkelig gjennomarbeidet i og ut fra den tradisjon vi står i med tanke på vår evangelisk-lutherske arv, men også vår økumeniske kontekst? Med disse marknader av mer prinsipiell karakter vil jeg nå kommentere enkeltpunkter i forslaget.
Gudstjenestens grunnleggende struktur
Det er ikke vanskelig å slutte seg til målsettingen om at alle hovedgudstjenester skal ha en felles grunnleggende struktur. Ordo-prinsippet har da også solid forankring i en lang kristen tradisjon. Men dette er ikke bare et formal-prinsipp, det handler også om substans. Både studium av det fremlagte forslag og noen erfaringer som er gjort, etterlater uro med tanke på de mange gudstjenestevarianter én nå kan få. Denne uro gjelder ikke bare gudstjenestens teologiske substans, men også gjenkjennelsen i vår folkekirkelige kontekst og hensynet til medarbeidere som skal bære hovedansvaret for gudstjenestefeiringen.
Noe av liturgiens styrke ligger i gjentakelsen. Det gir menigheten og den enkelte hvile i gudstjenesten, det sikrer hele menighetens deltakelse – eller involvering, - og det er ikke minst viktig i vår folkekirkelige kontekst. Jeg tenker for eksempel at det er naturlig at konfirmasjonstiden har som målsetting at konfirmantene blir kjent med, kan og deltar i gudstjenestens faste ledd. Det gjelder i første rekke trosbekjennelsen og Fadervår som er med som faste ledd i forslaget, men også Kyrie, Gloria og syndsbekjennelsen. Også med tanke på disse ledd drømmer jeg om hele menighetens involvering og hørbare deltakelse.
Her kan det være grunn til å minne om at Gudstjenesteboken som vi har benyttet siden siste liturgi-reform, også har gitt muligheter til variasjon og involvering, men at disse muligheter kun i begrenset grad er blitt benyttet. Nå viser samtidig erfaringen med den reform som er på gang, at de etablerte kjerneverdiene mange steder har ført til øket involvering og stedegengjøring, og det må vi hilse velkommen. Men også denne erfaring tilsier at vi finner en god balanse mellom faste og frie elementer.
Jeg tenker her også på medarbeiderne og menighetens tilgang på frivillige ressurser, og særlig på de medarbeidere som ikke bare skal forholde seg til egen menighets lokale ordning, men i sin tjeneste krysser menighetsgrenser. I menigheter som har mange frivillige ressurser og hvor gudstjenestelivet blomstrer, kan muligheten til større variasjon være velkommen. Men den vil også være der om ikke valgmulighetene er så mange, og det gjelder også muligheten både til involvering og stedegengjøring.
På denne bakgrunn vil jeg foreslå at det etableres en fastere hovedstruktur med et tydeligere felles tekstinnhold, og at alternativene slankes, slik for eksempel vår tyske søsterkirke har gjort (jfr. Evangelisches Gottesdienstbuch for VELKD).
Salmesang i gudstjenesten
Det overrasker at salmesangen i gudstjenesten er blitt så redusert som den er. Det er angitt fire hovedsalmer, hvorav tre er merket med * og kan utelates ved enkelte anledninger. I tillegg kommer riktignok to ganger halleluja eller salmevers, og en kan ha med en bibelsk salme (*) og eventuelt synge en salme i stedet for postludium. Dette er ett av punktene der det er et betydelig brudd med den gudstjenestetradisjon vi står i. Nå må det umiddelbart sies at gudstjenester ofte er blitt for tunge med for mange salmer, men er ikke dette å gå til det motsatte ytterpunkt?
Som evangelisk-luthersk kirke er vi en salmesyngende kirke. I vår tradisjon er salmene dels formidling av den bibelske fortelling og dels er de en del av menighetens bønneliv. Begge element er en del av gudstjenestens meditative preg så vel som dens feiringskarakter. Jeg tror vi blir en fattigere kirke både som bekjennelseskirke og folkekirke om vi ikke makter å ta vare på og fornye den evangelisk-lutherske sangtradisjonen.
Når den endelige ordning for hovedgudstjenesten skal fastsettes, vil jeg foreslå at salmesangen får en tydeligere og fastere plass enn det er lagt opp til i forslaget.
Samling
Forslaget om en samlingsbønn er positivt. Den kan gi fokus for gudstjenestefeiringen og hjelpe menigheten til å falle til ro i tid og rom – i søndagens glede, i menighetens fellesskap og i kirkens hellige rom. Min innvending til de fremlagte forslag ligger på to plan.
Jeg savner i de fremlagte forslag til inngangsord og samlingsbønner det perspektiv som innledningen i veiledningen legger opp til: Søndagen som Herrens dag og gudstjenesten som en feiring av Den Oppstandnes nærvær. I den anglikanske kirkes liturgi (Common Worship, fra 2000) er dette for eksempel enkelt gjort med bruk av verset fra (påske-)salmen 118: ”Dette er dagen som Herren har gjort; la oss juble og glede oss på den!”
Dernest oppleves det problematisk at samlingsbønnen tenkes å erstatte kollektbønnen. Kollektbønnen har vært med på å løfte frem søndagens preg i kirkeåret og gitt substans til feiringen av nettopp denne søndagen. Jeg tror vi blir fattigere uten. Så vidt jeg vet ber de fleste prester denne bønnen i sin forberedelse både av gudstjenesten og prekenen, og den gir menigheten også fokus (jfr. at den trykkes i enkelte aviser). På dette punkt ser jeg to mulige veier fremover: Enten at vi formulerer kollektbønner som kan bes som samlingsbønner, eller at vi ber en kollektbønn på overgangen fra samlingsdelen til orddelen.
Nå er jeg for så vidt enige med dem som hevder at de nåværende kollektbønnene kan være for innholdsmettede og ikke alltid like evangeliske i sin substans. Men det burde være mulig å bygge på det materialet som foreligger og gi dem en bedre form og et tydeligere evangelisk innhold.
Ordet
Det var et viktig fremskritt ved forrige gudstjenestereform at vi også fikk en gammeltestamentlig lesning. I en tid med svekket bibelkunnskap er det viktig å holde fast på disse tre lesninger. Rubrikkens formulering bør derfor skjerpes: ”En eller begge av de to første lesningene kan i særskilte tilfeller falle bort.”
Forslaget lar de to første lesningene (GT og epistel) avslutte med: ”Slik lyder første/andre lesning.” Selv om dette er i tråd med det som er vanlig i engelsk-språklige sammenhenger, kan dette virke noe magert etter vårt tidligere ”Slik lyder Herrens Ord”. Jeg vil her foreslå en middelvei for begge de to første lesningene: ”Slik lyder den hellige lesning” parallelt til ”Slik lyder det hellige evangelium.”
Det er også positivt at en nå innfører en bibelsk salme. I Veiledningen står det at den skal synges for å involvere hele menigheten. Det er imidlertid et spørsmål hvor mange menigheter som har kapasitet til å realisere dette. De bibelske salmene gir rom for bønn og tilbedelse, og de kan like gjerne bes eller leses som veksellesning mellom liturg og menighet. I den klassiske liturgiske tradisjon er salmene både den enkeltes og menighetens bønnesvar på Guds tiltale gjennom sitt ord (jfr. E.H.Peterson, Answering God).
I omtalen av prekenen sies det at den kan ha form av ”samtale, drama eller dans, eventuelt kombinert med tale”. Jeg antar at det her ikke er meningen at en dans skal kunne erstatte prekenen, slik det faktisk legger opp til som en mulighet. Drama kan også være så mangt. Her er det behov for større tydelighet og presisjon. Med en solid økumenisk tradisjon i ryggen og som luthersk kirke er det viktig at Ordets forkynnelse ikke svekkes i vår gudstjeneste.
For øvrig forundrer det at en så omfattende ”Veiledning til hele gudstjenesten” sier så lite om prekenen og forkynnelsen. Det er ikke vanskelig å si seg enig i at en bør ”stimulere til tekstutleggelse” og til å sette ord ”på samtidige erfaringer med muntlige og forståelige, nyformulerte ord”. Når en samtidig understreker at ”prekenen skal være en integrert del av gudstjenesten”, burde det gitt grunn til en tydeligere betoning av forkynnelsen som formidling av evangeliet, som nådemiddel sammen med sakramentene.
Forbønn - bønnedel
Overskriften over dette element i Ordo bør være ”Bønn” og ikke ”Forbønn”. Det er et nødvendig skille mellom menighetens og den enkeltes syndsbekjennelse pdes og menighetens felles forbønn pdas: En bør derfor unngå rubrikkens anvisning at ”syndsbekjennelsen kan … inngå som en del av forbønnen”.
Både i økumenisk og i nyere norsk gudstjenestetradisjon har syndsbekjennelsen hatt sin plass tidlig i gudstjenesten. Dette har mye for seg: Her uttrykkes det hvordan vi alle kommer frem for den hellige Gud, og at vi tidlig i gudstjenesten ”får legge av oss det som tynger”. Samtidig gir det god mening at syndsbekjennelsen kommer etter Ordets lesning og forkynnelsen. I og med at Kyrie er bevart som bønnerop i samlingsdelen, er jeg kommet til at forslagets plassering av syndsbekjennelsen kan bli stående, men da under forutsetning av at en får et tydelig skille mellom syndsbekjennelsen og forbønnen. Det kan ivaretas ved at løftesordet etter syndsbekjennelsen blir et fast ledd.
I forslagene til innledning av syndsbekjennelsen er alternativ 1 og 2 så like, at en godt kan nøye seg med ett av dem. Likeså er begrepene så nære hverandre i alle tre (ransake/erkjenne), at en i det tredje heller bør velge ”bekjenne” fremfor ”erkjenne”. Som nevnt ovenfor anser jeg det også som viktig at vi får en hovedtekst for syndsbekjennelsen (fortrinnsvis nummer 1 av alternativene).
Når det gjelder menighetens forbønn er det godt at det er rom for variasjon. Men antallet alternativer bør begrenses (også i tråd med det som her er sagt om forholdet mellom syndsbekjennelse og forbønn), og de forskjellige bønner trenger språklig bearbeiding og forenkling. Under eksempler på forbønnsmaler (D) er for eksempel 2 og 3 så nær hverandre at det burde gjøre 2 overflødig, særlig fordi det mer har preg av ”listevisdom”, mens innledningene til bønneleddene i 3 mer gir rom for et rikere bønnespråk.
Måltidet - nattverden
I de generelle bestemmelser sies det om forberedelse og utdeling: ”Der det er mulig, deltar barn eller ungdom.” Forslaget til ny ordning for gudstjenesten har i sin helhet mye verdifullt om barn og unges deltakelse. Når det gjelder selve utdelingen av brød og vin, tror jeg imidlertid det er naturlig å følge det som nå regnes som kirkelig myndighetsalder: 15 år, det vil si etter konfirmasjonen. Jeg tenker det er viktig både for å ta barna på alvor som barn, så vel som av hensyn til menighetens fellesskap.
I kirkeårets prefasjoner er den tidligere tiltale til Gud som ”den hellige Herre, allmektige Far, evige Gud” nå gjennomgående erstattet med ”nådige Gud”. Det er positivt at forslaget har forsøkt å finne frem til et mest mulig inkluderende språk. Likevel vil jeg tro at noe av det gamle bør beholdes: det er jo nettopp som hellig og nådefull Gud møter oss i nattverdens sakrament. Det må også understrekes at mange betegnelser som Bibelen og bønnespråket benytter om Gud er metaforer, inklusive Far, og det er vesentlig at denne språklige kontakt både med Bibelens og tradisjonens bønnespråk ikke faller bort. En alternativ formulering som er foreslått, er i så måte å foretrekke: ”… takker deg, hellige Herre, evige Far, nådige Gud.”
Forslagene til eukaristibønner er gjennomgående gode, og det er positivt at en her også får med elementer fra kirkens rike nattverdstradisjon. Likevel bør en vurdere om antallet bør reduseres. Likeså er det nødvendig med en språklig gjennomgang både med tanke på den muntlige fremføring og det innholdsmessige, noe som gjelder alle bønnetekstene. Jeg nevner her tre eksempler uten å gå i detalj i begrunnelsen.
Først fra eukaristibønn A: ”Send din Ånd over oss, slik at vi i tro kan ta imot nattverdens gave.” Ville det ikke her være bedre å si: ”Send din Ånd over oss og over nattverdens gave.” Dernest i eukaristibønn D: ”Barmhjertige Gud, idet vi minnes Jesu lidelse og død, ber vi deg...” Hvorfor ikke det enklere: ”Barmhjertige Gud, vi minnes Jesu lidelse og død og ber deg…” Endelig i samme bønn: ”Foren vår bønn med bønnene fra de troende gjennom alle tider, inntil Jesus Kristus, som alltid ber for oss, kommer igjen i herlighet.” Den innskutte bisetning ”som alltid ber for oss,” bærer et vakkert og viktig motiv, men gjør setningen som sådan tung. Enten bør bisetningen strykes eller motivet innarbeides på annet vis.
Forsoningsaspektet som er sentralt både i den økumeniske og lutherske tradisjon, er til stede i de mange tekstene som er knyttet til nattverden. Likevel kan dette flere steder tydeliggjøres, blant annet ved at det mellomste alternativ gjøres til fast ledd som tiltaleord etter nattverden. Likeså bør en i Agnus dei-bønnen bevare fortidsformen ”bar” i stedet for det presentiske ”bærer” (jfr. Hebreeerbrevets efapaks: én gang for alle i kap.7,27-10,12), og i selve utdelingsordene også bevare ”Dette er…” (hoc est).
Endelig to detaljer i tillegg: Den nye oversettelsen av innstiftelsesordene har nå blant annet gått fra ”kalk” til ”beger”, og dette følges opp i forslaget. Jeg er imidlertid usikker på hvor veloverveidd dette er. En kalk har stett, det har ikke et beger. Det kan neppe være tvil om at det var en kalk som ble benyttet ved Jesu feiring av det siste måltid med sine disipler. Det er også kalker vi har benyttet og benytter, både på alteret og ved den utdeling som har vært den vanlige hos oss. Nå er jeg ikke fremmed for den gode alliterasjon som skapes gjennom uttrykkene ”livets brød” og ”livets beger”. Likevel tenker jeg at vi må være språklig presise, og ber om at dette vurderes på nytt og da i kontakt med Bibelselskapets oversettelsesutvalg med tanke på den nye bibeloversettelsen som skal komme.
Dernest ”brødet” – oblater eller konkret brød som brytes. Begge deler er etter mitt skjønn lite egnet med den nye praksis med intinksjon som vi har fått: oblatene vi bruker gir lite smak av vinen, mens stykker av brutt brød skaper praktiske og estetiske problemer i utdelingen. Flere kirkesamfunn gjør bruk av tykkere oblater som har den egenskap at de også trekker til seg vinen. Her bør Kirkerådets liturgiansvarlige ta dette opp med Lovisenbergs oblat-bakeri slik at vi kan få bedre egnede oblater til vår natrtverdfeiring. – Likeså bør en anbefale at det benyttes rød vin når en feirer nattverd med intinksjon.
Alter og kirkerom
Det foreliggende forslag følger mye av nyere liturgisk utvikling med den vekt som legges på sentral-fokusering i rommet, på circumstantes-prinsippet og menigheten som Guds folk samlet rundt alteret. Jeg hilser velkommen de retningslinjer som er trukket opp for å gjøre dette mulig også i våre langkirker og korskirker, men tenker også det er viktig å ivareta den såkalte via sacra-tradisjonen, med fokus på blikkretningen mot øst og Gudsfolkets vandring. Dette sies både av hensyn til de mange kirker vi faktisk har og må leve med, men også av liturgi-teologiske grunner.
Fra gammelt av var korskirkene og langkirkene med blikkretningen mot øst både et speil av det frelseshistoriske drama, et uttrykk for troen på Den Oppstandne og håp om hans gjenkomst. Det var ikke bare et uttrykk for den enkeltes møte med Den hellige Gud, men også for menighetens felles vandring som Guds folk. I vår tid har dette motiv igjen fått aktualitet i forbindelse med den fornyelse av pilegrimstradisjonene som vi opplever. Denne blikkretning er heller ikke borte i nyere kirker som mer er preget av sentral-fokusering, og jeg tenker det er viktig å ivareta dette. I fremtidige veiledninger vil jeg derfor foreslå at det her blir en mer balansert fremstilling.
Gudstjenestekultur
I veiledningen er det også et avsnitt om ”Handling i rommet” og om å ”stå, sitte, knele”. Det vies også plass til forberedelsen til gudstjenesten. Dette berører spørsmålet om vår gudstjenestekultur. Her er det naturlig å nevne to punkter som kunne vært berørt i forslaget.
Hva skjer i kirkerommet når menigheten kommer inn og samles til gudstjeneste? Mange opplever det forstyrrende med mye ”prat”, at det ikke gir den ro man gjerne ønsker de siste minuttene før gudstjenesten begynner. Jeg er her ikke opptatt av å forhindre at folk hilser på hverandre, og at barn beveger seg. Men hvilken hjelp gir vi til en bevissthet om at vi nå har kommer inn i et annerledes rom, til egen konsentrasjon før gudstjenesten begynner? Her kan en for eksempel foreslå at det spilles egnet musikk på orgelet, eller at en gruppe ungdommer synger eller en enkel sangstemme ledsaget av gitar; mulighetene er mange. Det vil styrke både deltakelsen i gudstjenesten og gi en god opptakt til den.
Forslaget omtaler muligheten til å knele. Hos oss gjelder det liturgen(e) og ved alterringen i forbindelse med nattverd, skrifte og særskilt forbønn. Jeg skulle ønske vi kunne få noen kirker som også hadde knele-/bønne-skammel knyttet til kirkebenkene slik at det ble mulig å knele der. Med de grundige endringer som er foreslått i forslaget både hva gjelder gudstjenestens ordning og kirkerommet, kunne jeg ønsket at dette også var med.
Sammenfattende
Som nevnt innledningsvis er disse kommentarer ikke utfyllende med tanke på det store materiale som nå er ute på høring. Men det skulle være tilstrekkelig som bakgrunn til å foreslå:
- Det bør fastsettes en fastere og mer enhetlig fellesstruktur for vår hovedgudstjeneste som gir et tydeligere innhold til ordo-elementene.
- Samtidig bør de mange alternativene reduseres. Det vil ikke endre behovet for å fastsette en lokal ordning med hensyn til de valgmuligheter som fremdeles vil foreligge, eventuelt også varianter, men likevel gi et mer helhetlig og gjenkjennelig preg til vår gudstjenestefeiring.
- Midt i den fornyelse som det er behov for, foreslås en sterkere grad av kontinuitet med den gudstjenestetradisjon som vi står i: Konkret gjelder dette salmesangen og kollektbønnene, men også i øvrige liturgiske tekster.
- Det er godt om den bibelske salmen kan synges i gudstjenesten, men der det ikke kan skje, bør den likevel være med og da i form av en bønn som leses vekselsvis mellom liturg og menighet.
- Bønnene trenger allment en ny gjennomgang både med tanke på enkelthet i det språklige uttrykk og flere steder med hensyn til teologisk substans.
- Den betydelige fokus som sentral-fokusering for kirkerommet har fått (cicumstantes-prinsippet), bør balanseres i forhold til kirkerommets øst-vendte karakter med den tilknytning det har til frelseshistorien og Gudsfolkets felle vandring (via sacra-prinsippet).
- Endelig bør det arbeides videre med kropps-språk og gudstjenestekultur i sin alminnelighet, ikke bare i den enkelte menighet, men som positiv veiledning og med tanke på praktisk tilretteleggelse
Biskopens høringsuttalelse - Gudstjenestereformen: Hovedgudstjenesten 15. september 2009
v/biskop Ole Christian Kvarme.