Biskopens høringsuttalelse - Gudstjenestereformen: Dåpsliturgi 15. september 2009

Oslo biskop vil i dette høringssvar kort berøre hovedpunkter i det foreliggende forslaget. Det vil bli fokusert på et overordnet anliggende og anført noen kritiske, men forhåpentligvis også konstruktive merknader i tilknytning til det fremlagte materialet. For øvrig henvises det til  høringssvaret fra Oslo Bispedømmeråd. 

Grunnleggende
Det er grunn til å understreke at det foreliggende forslag representerer et godt fremskritt i forhold til det som ble presentert i den første forsøksrunden. Fremdeles gjenstår imidlertid en bearbeiding av noen grunnleggende elementer. Dette gjelder i første rekke det vi kaller transitio: Guds handling til frelse i dåpen, overgangen fra død til liv, enheten med Jesus Kristus i hans død og oppstandelse. Det handler om det drama som dåpen er, og dette element kan tydeliggjøres på flere punkter slik det vil bli påpekt i det følgende.

Det som hører med til denne transitio, er også det som den kristne kirke sammen bekjenner i Nicenum: ”én dåp til syndenes forlatelse”. Så vidt jeg kan se er dette fraværende i det foreliggende forslag og må igjen få et språklig uttrykk i vår dåpsliturgi. Det dreier seg på dette punkt om en grunnleggende forståelse av Guds nådeshandling og om bibelsk, økumenisk og luthersk antropologi. Her foreligger det gode forbilder i både den svenske, finske og andre kirkers dåpsliturgier,  

Mottakelsen
Det er godt at takken for barnet som Guds gave er blitt tydeligere, og at det skapelsesteologiske element nå har fått rom. Samtidig bør det gjøres tydeligere at Gud gir og gjør noe nytt i dåpen. Når det gjelder innledningsordene i forbindelse med mottakelsen, er alternativene 2 og 3 innholdsmessig for tynne, og en bør heller arbeide sammen alternativ 1 og 4. Alternativene for innledende takkebønn er heller ikke pregnante nok og bør bearbeides slik at de både utfolder takken for barnet og for dåpen som Guds gave og handling.

Jesu utsagn om de ”små barna” i Markus 10 er nå en del av mottakelsen i forslagets oppsett og vil særlig være det dersom det synges en salme eller er et musikk-innslag før en fortsetter med dåpshandlingen. Liturgihistorisk har imidlertid denne bibeltekst vært en tydeliggjøring av dåpen og ikke av skapelsen. Dette bør endres.

Med sine tekster har forslaget også svekket det forhold at vi blir ”Guds barn i dåpen”. Om vi i et skapelsesteologisk perspektiv kan og må tale om alle mennesker som Gud barn, skjer det likevel noe gjennomgripende i Gudsrelasjonen i dåpen, og dette må igjen få plass i vår dåpsliturgi – både fordi det handler om Guds handling og dåpens drama, og fordi dette både språklig og saklig er et umistelig bibelsk anliggende.

Dåpshandlingen
I spørsmålet til den som bærer barnet (fadderne) er ”oppdratt” byttet ut med ”opplært”. Men oppdragelse dekker semantisk et mye bredere felt enn opplæring og er å foretrekke i mange henseender.

Når det gjelder det å ”tegne med det hellige korsets tegn” – og her er nok også ”tegne” bedre enn ”merke” – vil jeg foreslå at en tar inn: ”på din panne og ditt bryst”. Dette element falt ut i forrige liturgi-reform, men det skjedde i rammen av en språklig utvikling som blant annet også gav seg utslag i en redusert bruk av metaforer og bilder i for eksempel salmene i Bibelselskapets oversettelse av 1978. I dag ser vi igjen verdien av ”de kroppslige” elementer både i bibelspråket og i liturgien. Her gir de større nærhet og kontakt med det som skjer i dåpens drama, og ”på din panne og ditt bryst” har også solid forankring i den økumeniske tradisjon.

Liturgens håndspåleggelse og utsagn etter dåpen er også svekket, ved at en har tatt bort elementet: ”Han styrke deg med sin nåde til det evige liv”. Dette bør igjen tas inn som et element som ivaretar oppstandelses- og evighetsmotivet.

Livet i dåpen
På dette punkt er jeg særlig opptatt av det dramaturgiske.  Presentasjonen av barnet og overrekkelsen av dåpslyset må ikke bli slik at fokus tas bort fra selve dåpshandlingen – fra vannet, korstegningen og håndspåleggelsen.

Presentasjonen av barnet bør skje ved at det er den som bærer barnet som holder det frem og ikke presten. En bør også sørge for å unngå at presten holder en liten, men pratende tale i forbindelse med presentasjonen av de enkelte barn slik det nå skjer flere steder. Særlig når det er flere barn som døpes, har dette en tendens til å ødelegge dramaturgien og rytmen i dåpshandlingen og gudstjenesten.  

Selv om Joh. 8,12 er et vakkert bibelord, bør en vurdere om lyset skal tennes under ordene til foreldrene og fadderne og overrekkes ukommentert etter den avsluttende lovprisning. Symbolhandlingen ved lystenningen og overrekkelsen av lyset er i seg selv sterke nok, og undervisende ord om dåpslysets bety