Biskopens hilsen ved moskébesøk i Oslo 20. mars 2009

Det er med Guds fred jeg hilser dere denne fredags formiddag  – as-salam
aleikum! I vår hellige skrift kalles Abraham Guds venn, og det er også slik
dere omtaler ham: el-chalil er-rachman – Den Barmhjertiges venn! Vi går i
Abrahams spor, og vennskap og barmhjertighet er viktig i både muslimsk og
kristen tradisjon. Det er som venn og i vennskapets ånd jeg besøker dere i dag.


Akkurat nå er det mange som opplever vanskelige tider. Jeg vet at mange
muslimer opplever frykt etter den siste tidens debatter om islam i Norge og det
radikale islam. En undersøkelse som nylig er foretatt, viser også at mange i
vårt land opplever det radikale islam som en trussel. I denne situasjon er det
viktig at vi snakker sammen. Og som venn er jeg her for å lytte og for å dele
med dere det jeg har på hjertet i denne situasjonen.

I dag vil takke
dere for deres bidrag til at vår by preges av gode relasjoner mellom kristne og
muslimer, mellom menigheter i vår kirke og fellesskap i mange moskeer. Det
viktig at vi tar vare på disse relasjonene og utvikler dem videre. Vi må også
gjøre det tydelig for norsk offentlighet at disse gode relasjoner er der, slik
at både muslimer og kristne slipper å leve med frykt.

Det er også viktig
for meg å understreke at ekstremisme og voldsutøvelse i ulike religioners navn
er noe både kristne, muslimer og jøder i vår by tar avstand fra. Det har vi i
fellesskap gitt uttrykk for ved flere anledninger.

Når det i dag tales
om det radikale islam eller islamittisk fundamentalisme, må vi gjøre oppmerksom
på at det i første rekke er muslimer i andre deler av verden som er offer og
lider på grunn av denne fanatisme: i land som Afghanistan og Pakistan, i Irak og
andre land i Midt-Østen, for å nevne noen. Denne situasjonen må aldri få lov til
å vendes mot muslimer i vårt eget land. Her må vi være opptatt av å styrke de
gode relasjonene – både gjennom samtale og samhandling.

Mitt håp er at
den siste tids debatt kan vendes til det gode. Vi ønsker religionsfrihet og
likebehandling av trossamfunn her i landet. Det krever ikke bare en bevisst
religionspolitikk fra myndighetenes side, men et klima som gir rom for ulike
religiøse uttrykk og for et utfordrende mangfold. Det innebærer at vi tåler
debatt og deltar i samtalen. Men i dette mangfoldet må vi ikke skape
polarisering med våre ord og handlinger, men leve med tydelighet på vår egen tro
og tradisjon.

For en tid tilbake mottok jeg et brev fra 138 fremtredende
muslimske ledere i Midt-Østen og Europa. De henstilte til kristne ledere om at
vi sammen må bygge bro og bidra til forsoning og fred. De tok som utgangspunk i
det som muslimer, jøder og kristne har felles, det doble kjærlighetsbudet: Du
skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og din neste som deg selv. - Det
innebærer at vi ser hverandre som hverandres neste, og at vi i vårt samfunn
trenger møtepunkter for å bli bedre kjent og for den rolige, personlige
samtalen. Det er også en god basis for vårt vennskap, og for å ta samtalen og
samhandlingen i vårt land et stykke videre i riktig retning.