Voksenåsen/Margaretha-kyrkan: Fri kyrka eller statskyrka – eller något mitt emellan? 19. januar 2007

I høst besøkte jeg flere skoler, institusjoner og den kommunale ledelse i bydel
Grorud. Alle skolene har en høy prosentdel elever med minoritetsspråklig
bakgrunn – særlig urdu, somali og tamil. De fleste er muslimer, mange er hinduer
eller kristne. Ved disse besøk var det ett spørsmål som gikk igjen. Lærerne
stilte det, bydelslederne spurte: ”Hvordan vil Den Norske Kirke være kirke i et
samfunn med flere kulturer og religioner?”

Endringene i det kulturelle
og religiøse landskap i vårt land de siste tiår er ikke bare teologisk,
sosiologisk og politisk aktuelle, de berører livet og hverdagen i våre
lokalsamfunn. Spørsmålet fra Grorud-dalen handler ikke bare om hvilken kirke vi
vil være, men om hvilket samfunn vi vil bygge, hvilken stat vi vil ha. Det går
også rett inn i det aktuelle spørsmålet om det fremtidige forhold mellom stat og
kirke i vårt land.

I dette bidrag til drøftingen av forholdet mellom
stat og kirke vil jeg fra et kirkelig ståsted gi noen historiske og aktuelle
perspektiver på de endringer som har skjedd i vårt kulturelle og religiøse
landskap. Jeg tror vi trenger disse perspektiv for å kunne tale sant om kirke,
religiøst liv og samfunn i vårt land, og for å kunne tenke langsiktig, åpent og
offensivt. Jeg vil legge vekt på tre perspektiv som er vesentlige for
Stat/kirke-relasjonen før jeg konkluderer med noen kommentarerer til den videre
prosess i arbeidet med denne relasjon:  

-         Fra norsk
nasjonal-kirke til luthersk folkekirke i Norge
-         Fra kongestyrt kirke
til kirkelig selvstyre
-         Fra det privat-religiøse til religiøst liv i
det offentlige rom

Fra norsk nasjonalkirke til luthersk folkekirke i
Norge
Med reformasjonen ble vår kirke ikke bare en luthersk kirke, den
ble nasjonalkirke. Middelalderens Oslo var preget av klostre med fransiskanere,
dominikanere og cistersiensere og et byliv med atskillige internasjonale
innslag. Etter reformasjonen ble denne tilknytning til et større kirkelig og
kulturelt fellesskap erstattet av en dansk-norsk kirke med København som sentrum
og Wittenberg som referansepunkt, og 1814 og de nasjonale strømninger på 18- og
19-hundretallet bidro til å styrke denne nasjonal-kirkelige identitet. I 1930
uttalte Henrik Seip at staten er det norske folk organisert som stat, mens Den
Norske Kirke er det samme folk organisert som kirke. I dag er situasjonen en
annen. Et større mangfold har gjort sitt inntog både i kirkeliv og samfunnsliv
og utfordrer vår kirke i dens identitet, dens forhold til andre kirkesamfunn og
dens plass i vårt samfunn.

Når vi i dag snakker om det flerkulturelle
samfunn, har vi en tendens til umiddelbart å tenke på muslimer og andre
religionssamfunn. Men faktum er at mange med annen kulturbakgrunn er kristne. I
Oslo by er det i dag rundt 50 minoritetsspråklige menighetsfellesskap. Noen av
disse fellesskap har luthersk tilknytning og har fått rom i våre kirkehus, det
samme gjelder også enkelte baptistiske og ortodokse menigheter. For eksempel har
en tamil-språklig baptistmenighet i dag Fossum kirke som tilholdssted, med de
muligheter det gir til kontakt og fellesskap. Det kulturelle mangfold endrer
langsomt det kirkelige landskap og representerer en utfordring til økumenisk
samarbeid og fellesskap – i alle fall på to plan.

Hver søndag bekjenner
vi i våre kirker troen på Den hellige Ånd, én hellig og allmenn kirke - det vil
si helhetlig og på tvers av etniske og kulturelle grenser.
Denne bekjennelse
handler for det første om fellesskapet i vår egen kirke. Det er først i de siste
tiår de samiske folkegrupper har fått sin rettmessige plass i vår kirke, med
sitt språk og sin kultur. Jeg opplever det også som en utfordring at mange med
minoritetsspråklig bakgrunn som naturlig kunne finne sin plass i våre lokale
menigheter, heller velger en pinsemenighet eller et annet norskspråklig

evangelisk menighetsfellesskap.

Vi snakker ofte om en åpen og
inkluderende folkekirke. Det er grunn til å spørre om vi er det i forhold til
mennesker av annen språklig og kulturell bakgrunn? I den siste tid har jeg
imidlertid i våre menigheter også opplevd barnekor med ansikt som ikke er typisk
norske. I dag drømmer jeg om å se slike ansikt i råd og organer i vår kirke,
også i vårt kirkemøte – som representanter for en minoritetsspråklig luthersk
menighet, eller for en ganske vanlig lokalmenighet. Dette handler i beste
forstand om vår kirkes identitet som folkekirke – en folkelig kirke på tvers av
etniske og kulturelle skillelinjer.

Men troen på én hellig og allmenn
kirke angår også vårt forhold til andre kirker. Det er allerede mange tiår siden
vår kirke fant sin plass i de større økumeniske kirkefellesskap, i første rekke
Det Lutherske Verdensforbund og Kirkenes Verdensråd, og vi mottar stadig nye
impulser fra kirker i andre deler av verden – i teologi og diakonalt
engasjement, i sang og musikk. Men dette fellesskap gjelder også andre kirker
som har vokst frem i vårt land de siste 150 år. I fjor ble Norges Kristne Råd og
Norges Frikirkeråd slått sammen, og vi står på terskelen til en ny epoke i det
felleskristne samarbeid i vårt land. Vi kan ikke tenke kirke i vårt land i dag
uten å ta utgangspunkt i denne enhet, og denne vilje til enhet med andre kirker
har konsekvenser for spørsmålet om den fremtidige relasjon mellom vår kirke og
den norske stat.

Fra kongestyrt kirke til kirkelig
selvstyre
Men det er ikke bare det kirkelige og religiøse landskap som
har endret seg. Også kirkens relasjon til staten har vært i endring de siste
hundre år. På dette punkt trenger vi en klar tanke om hva som har skjedd så vi
også kan tenke klart om veien videre.

I sitt utgangspunkt handler vår
statskirkeordning om kongens kirkestyre som fikk sin utforming i enevoldstiden.
Det er dette utgangspunkt som også preger grunnlovens bestemmelser om kongens
kirkestyre. Langsomt og sikkert er imidlertid kirkestyret blitt betraktet som en
del av statsforvaltningen og oppfattes også slik i dag. Men både faktisk,
historisk og teologisk er dette ikke holdbart. To ting har skjedd: På den ene
siden fikk vi et såkalt kirkelig statsråd og en departemental kirkeavdeling som
utøver kirkestyre med delegasjon fra kongen. På den annen side har det de siste
hundre år blitt etablert et kirkelig demokrati med folkevalgte råd -
menighetsråd, fellesråd, bispedømmeråd og kirkemøte, og elementer i kirkestyret
som tidligere var kongens prerogativ, er overført til disse råd. Drivet i denne
prosess har vært å utvikle en selvstyrt kirke med organer valgt av kirkens egne
medlemmer.

I den pågående stats-kirke-debatt har mange stilt spørsmål
ved det kirkelige demokrati, og har tatt til orde for at staten må ha det siste
ord som garantist for en åpen og inkluderende folkekirke. Men dette smaker av
regresjon til gammelt embetsmannsvelde og bryter med det som faktisk er utviklet
av et selvstendig kirkestyre. Dernest er det vanskelig å se hvordan dette lar
seg forene med en stat som i sine valgte organer representerer et større
livsynsmessig mangfold, og som samtidig skal sikre religionsfriheten.


Reformprosessen har gitt kirkens medlemmer en langt større delaktighet i
det kirkelige liv og det kirkelige styre enn vi hadde for 100 år siden, og de
kirkelige rådene vitner i dag om en kirke som ikke er uten teologiske
spenninger, men er mangfoldig og med representanter fra forskjellige strømninger
som arbeider sammen. Reformprosessen har ikke gjort kirken snevrere, men mer
folkelig og vital, og vi er mange som mener tiden for lengst er moden til å ta
det neste skritt i retning av kirkelig selvstyre.

Jeg skal ikke her gå
inn på den kirkelige og teologiske begrunnelse for selvstyre i kirken. Her
begrenser jeg meg til å understreke at kirken som fellesskap er et fellesskap av
alle døpte, og at det videre arbeid med kirkens liv og virke også handler om de
døptes deltakelse i dette fellesskap. Det innebærer blant annet at vi ikke slår
oss til ro med deltakelsen i de kirkelige valg og det kirkelige demokrati slik
det fungerer. Men denne utfordring kan ikke løses ved at en tar tilflukt til
statlig overstyring, men at den arbeider med vår kirke som en levende folkekirke
og videreutvikler de valgordninger vi har. Det leder meg til mitt neste punkt
som også vil berøre forholdet mellom kirke og folk og det kristne verdigrunnlag
i vårt folk:

Fra det privat-religiøse til religiøst liv i det
offentlige rom
Den engelske religionssosiologen Grace Davie er en av
flere som har pekt på tilbakegangen for ”institusjonell religion” i Nord-Europa,
men som samtidig understreker at sekulariseringsprosessen ikke har medført
fravær av spiritualitet, men heller et mangfold av privat-religiøse uttrykk og
en ”believing without belonging”. I vårt land har vi også bak oss en periode der
verdinøytralitet var et ideal og gudstro og religiøst liv var henvist til den
private sfære. I dag er vi opptatt av felles verdier, og religiøst liv har igjen
fått en betydelig plass i det offentlige rom, ikke minst med bakgrunn i den
voksende muslimske befolkning i Europa.

Det henvises ofte til at rundt
85 prosent av det norske folk tilhører Den Norske Kirke. Når den engelske
forfatter T.S.Elliot gir sin definisjon på ”et kristent land”, går han ett hakk
dypere: ”Et kristent land er et land der kristendommen er vevd inn i
institusjoner og folkeliv før den blir personlig eiendom for den enkelte.” Det
er på dette plan det fortsatt gir mening å tale om folkekirke og om den kristne
kulturtradisjon i vårt land. Den kristne tradisjon med ukens, årets og livets
rytme er fremdeles meningsbærende ordninger i vårt folks liv. Kristen diakoni og
diakonale institusjoner utgjør også fremdeles et vesentlig innslag i den sosiale
omsorg for utsatte grupper i vårt samfunn. Og folk i sin alminnelighet gir
uttrykk for sin tilhørighet til kirken når de kommer til dåp og konfirmasjon,
vigsel og begravelse, gudstjenestefeiring og deltakelse i kirkens barne- og
ungdomsarbeid.

I det brede materiale fra den høring som nå er
gjennomført om forholdet mellom stat og kirke, er det et tydelig ønske om
kontinuitet i det kristne verdigrunnlag i vårt folk. Dette verdigrunnlag handler
om mer enn abstrakte verdier, det dreier seg om bibelske fortellinger, om fest
og feiring, om konkrete bud og bønn, om gudstjeneste, diakoni og misjon. Det
offentlige rom er også mer enn politikk – selv om vi i vårt lille land har en
tendens til å gjøre det meste til politikk.

Det spesifikt religiøse
uttrykk i det offentlige rom er ikke minst knyttet til de religiøse feiringer og
markeringen av ukens, årets og livets rytme. Det gjelder både kristendom,
jødedom og islam. I islam handler det om fredagsbønnen, Ramadan, øvrige fester
og pilegrimsreisen til Mekka, og det er interessant å merke den oppmerksomhet
som dette har fått i norske medier de siste par år. I jødedommen er det
sabbaten, deres feiring av påske, pinse og løvhyttefest, og deres livsriter som
er parallelle til våre. Disse feiringer formidler identitet, tro og fortelling
til den enkelte og samtidig vesentlige verdier som binder mennesker sammen.


Når vi i dag som kirke igjen er opptatt av det kristne verdigrunnlag og
religionens plass i det offentlige rom og i folkets liv, utfordres vi av de
andre religioner til å fornye feiringen av livsritene, av søndagen og kirkeårets
fester. Her trenger vi både en bevisst evangelisk utleggelse av disse høytider
og riter og en bredere folkelig feiring av dem. Jeg tror det er ett av de
viktige bidrag vi kan gi for å styrke det kristne verdigrunnlag og kirkelig
tilhørighet i vårt folk. Det gjelder ikke minst for den trosopplæringsreform som
vi nå er inne i.

Dermed er jeg tilbake til det kulturelle og religiøse
mangfold i vårt samfunn og spørsmålet om vår kirkes forhold til staten.
Gjønnes-utvalget holder frem tre alternative modeller: fortsatt
grunnlovforankret folkekirke, lovforankret folkekirke eller fri folkekirke. Her
må jeg konsentrere meg om en konklusjon med tanke på det religiøse livs plass i
det offentlige rom.  

Som kristne er vi ikke bare opptatt av hvilken
kirke vi vil bygge, men også av den stat og det samfunn vi skal leve i. I
kristen etikk taler vi om facultas og obligatio – om at den frihet vi selv
krever og har, forplikter oss til å gi andre det samme. I klartekst betyr det at
den ordning vi vedtar, må vi også kunne støtte for andre religioner i andre
deler av verden – også i kontakt med vanskeligstilte minoritetskirker i andre
land. Dette innebærer også en forpliktelse til å lytte til hva religiøse
minoriteter i vårt eget og andre land sier. 

Jeg har nylig kommet hjem
fra et besøk i Jerusalem. Både blant palestinere og israelere tar de det for
gitt at det religiøse liv har sitt tydelige uttrykk i det offentlige rom. De
kristne palestinere og jøder har imidlertid problemer med en lovgivning og en
statsforvaltning som priviligerer den dominerende religion og gjør dem selv til
annenrangs borgere, men de finner det naturlig at majoritetsreligionen har en
særskilt plass i det offentlige liv. Denne erfaring gjør at jeg lytter ekstra
oppmerksomt når den muslimske representant i stat-kirke-kommisjonen går inn for
en lovforankret folkekirke. En slik lovforankring vil løsne kirkens bånd til
staten, men vil samtidig markere denne kirkes plass i samfunnet og trygge
religionsfriheten og det religiøse livs plass i det offentlige rom.    


Den videre prosess – en samlende løsning
Ved åpningen av Den
norske kirkes kirkemøte i november uttrykte Hans Majestet Kongen et ønske ”om at
man tilstreber samlende løsninger i et så viktig spørsmål. Kirken betyr fortsatt
mye for vårt folk.” Det var klok tale, og samtidig som jeg her har lagt min
stemme i vektskålen for en lovforankret folkekirke, vil jeg også anbefale at den
prosess som nå ligger foran oss, bidrar til det. Avslutningsvis gir jeg denne
anbefaling sammen med to enkle kommentarer.

Vi har ennå ikke fått en
samlet fremstilling av det materiale som departementets høring har gitt i denne
sak. Det må imidlertid påpekes at spørsmålene i høringsbrevet ikke forholdt seg
til de tre modeller som Gjønnes-utvalget la frem. Ut fra kontakt med flere, vet
jeg at noen som ønsker en lovforankret folkekirke har svart ja på spørsmålet om
fortsatt statskirkeordning, mens andre har svart nei. Det som i denne
situasjonen kan være til hjelp, er Kirkemøtets vedtak der en vil se at de to
uttalelser – flertallets innstilling om en lovforankret folkekirke og
mindretallets om en grunnlovforankret folkekirke ligger så nær hverandre, at det
her må være rom for videre arbeid mot en samlet løsning.

Ut fra det jeg
har sagt i dette bidrag, tenker jeg at det er naturlig at regjeringen
viderefører samtalen med de ledende organer i vår kirke, men også lytter til
uttalelsene fra andre kirker gjennom Nye Norges Kristne Råd, og fra
Samarbeidsrådet for tros- og livssyn. Nye Norges Kristne Råd gir sin tilslutning
til en lovforankret folkekirke. Samarbeidsrådet tar ikke stilling til modellene
i Gjønnes-utvalgets innstilling, men understreker behovet for nødvendige
endringer i Grunnloven og henviser til Kirkemøtets uttalelse. For begge råd er
likebehandling og like rettigheter for tros- og livssynssamfunn og for alle
norske borgere et hovedanliggende.

I det videre arbeid tenker derfor jeg
at det vil være viktig:
-         å ivareta kontinuitet i verdigrunnlaget
for det norske samfunn,
-         å sikre kontinuitet i kirkens identitet som
folkekirke og bekjennelseskirke,
-         og samtidig gi rom for fornyelse
i kirkens liv og ordninger,
-         og bidra til likebehandling og like
rettigheter for alle tros- og livssynssamfunn.