Appell ved markering foran Stortinget Israel/Palestina-markering 6. juni 2008

”Violence is the response of fools.” Ordene stod på en plakat jeg oppdaget på en
skole i Betlehem. Den var laget av skolebarna og lå i en haug med ødelagte
gjenstander, to dager etter at israelske soldater hadde gjennomsøkt skolen og
forårsaket helt unødige ødeleggelser.

Volden setter likevel sine spor.
En tid senere møtte jeg en kvinne i Betlehem. Dagen før, fortalte hun, hadde
hennes to brødre og deres familier forlatt byen og fløyet ut av landet. På det
ene flyet var det 56 personer fra Betlehem som søkte hjem et annet sted.


Blind vold setter også spor i det israelske samfunn. Da vi bodde i
Jerusalem, gikk våre to gutter på en skole i nærheten av et marked som ofte ble
hjemsøkt av bombeattentat. En formiddag søkte palestinske snikskyttere tilflukt
på skolens tak og sendte på nytt bølger av frykt gjennom barn og foreldre. En
annen gang havnet vi midt i et drama på motorveien mellom Tel-Aviv og Haifa der
en israelsk buss med 37 passasjerer ble sprengt i luften.  

Denne helgen
ønsker vi å uttrykke solidaritet med kristne søsken i Det hellige land og deres
protest mot volden – mot all blind vold som treffer israelere og palestinere. Vi
retter vårt rop til dem som sitter med makt og med våpen: Nå har våpenmakt vært
forsøkt lenge nok!

-         Israel trenger sikkerhet og vern om jødisk
liv. Men stans den blinde militærvolden som tar liv og ødelegger palestinske
hjem, og gjør slutt på okkupasjonen av Vestbredden.
-         Palestinerne
trenger frihet som folk. Men stans de palestinske raketter som treffer hus i
Sderot og bomber som dreper og skaper livsangst blant både jøder og palestinere.


Dette nei til volden er samtidig vårt ja til et trygt og fritt Israel,
ja til et selvstendig og fritt Palestina. Nå er det tid – ikke bare for
samtaler, men for samhandling til fred. Denne helgen vil vi be for den kristne
kirke i Midt-Østen og dens bidrag til forsoning. Vi vil be om fred og fremtid
for israelere og palestinere. Historien har knyttet begge folk til landet og
knytter folkene sammen.

For oss som lever på avstand, må ikke
solidaritet med den ene utelukke engasjement for den andre. En kristen
palestiner fra Galilea som nylig besøkte Oslo, gjentok: Vi trenger felles
venner, grupper og personer som dyrker vennskap med israelere og palestinere.
Slik mange jøder og palestinere allerede gjør og bidrar til at håpet
lever.

Jeg husker fremdeles dagen for tredve år siden da Egypts president
Anwar Sadat kom til Israel og ble tatt imot av statsminister Menachem Begin. Det
var en dristig symbolhandling som ledet til fredsavtalen mellom Israel og Egypt.
I dag utfordrer vi ledere blant israelere og palestinere til dristig samhandling
som vil gi fred.

I dag glemmer vi heller ikke det enkelte menneske. Både
jøder og palestinere er mennesker skapt i Guds bilde, med et verd som er verdt å
ta vare på. Fortellingen om landet og om Jerusalem er viktig for både jøder,
kristne og muslimer, og Han vi tror på, Jesus Kristus, vandret gjennom landet og
sa: ”Salige er de som skaper fred!”

I det konfliktfylte Midt-Østen er det
et paradoks at israelere og palestinere bruker samme hilsen: Shalom Aleikhem –
Salaam aleikum – Fred være med dere. Fred er også Guds navn i jødisk, muslimsk
og kristen tradisjon. Det gir håp, og vi tar det med oss denne helgen når vi
sammen med våre kristne søsken i Midt-Østen ber om fred og fremtid for folkene
der.