Åpent brev til Israels ambassadør og De palestinske myndigheters representant i Oslo 8. januar 2009

Når noen er i vansker, er venners første plikt å lytte. Dernest å tale åpent og
ærlig. Når jeg i dag skriver til dere, er det med bakgrunn i mange års vennskap
med israelere og palestinere. Jeg tror både Israel og det palestinske folk
trenger felles venner. I snart to uker har vi fulgt begivenhetene i Gaza og det
sørlige Israel. Vi har lyttet til det israelske og palestinske ledere har på
hjertet. Nå er det tid til å tale åpent og ærlig.

I løpet av de siste
syv år har 2000 personer i Israel mistet livet i terroraksjoner. Jeg har ikke
det samlede tall for palestinere som i samme periode er drept i
militæroperasjoner, men vet det er større. Nå vokser tallet for hver dag på
Gazastripen, det nærmer seg ett tusen, og av dem er mange barn. Når skal nok
være nok?

Israel har rett til å forsvare sin sivilbefolkning. Det
palestinske folk har også rett til liv og fremtid. Det var Hamas som med sine
raketter fremprovoserte krigsoperasjonen som nå er på gang, og det hviler et
tungt ansvar på Hamas for måten de bruker sivile som skjold. Dette fratar
imidlertid ikke den israelske hær moralsk ansvar for sine aksjoner og reaksjoner
og for den katastrofale situasjonen i Gaza.

Erfaringene i Midt-Østen er
at alt kan bli verre. Om forrige århundre i Det hellige land har vist noe, så er
det igjen og igjen: Vold avler vold. Etter de fatale Libanon-aksjonene i 1982,
tok daværende undervisningsminister Zevulun Hammer et oppgjør med væpnet
maktpolitikk ut fra erkjennelsen: ”Makt korrumperer. Absolutt makt korrumperer
absolutt.” Jeg tenker det er en erkjennelse som også treffer situasjonen akkurat
nå.

I dag vokser støtten til Hamas blant palestinere og arabere, og et
flertall av israelere stiller seg bak hærens krigføring. Likevel har jeg ikke
lært å kjenne palestinerne som en kollektiv gruppe av terrorister, like lite som
israelerne er krigshissere. Til det er begge folkenes lengsel etter trygghet,
fred og frihet for stor. Nyere historie gir også glimt av håp. I dag må vi holde
fast på disse glimt med tro på at det nytter.

For tredve år siden var
det statsminister Menachem Begin og president Anward Sadat som på overraskende
vis sikret fred mellom Israel og Egypt. De gikk nye og dristige veier. PLO ble i
sin tid ansett som en terrorist-organisasjon, men er i dag anerkjent av Israel,
og for femten år siden rakk Arafat, Rabin og Peres ut hånden til hverandre. Må
vi ikke håpe at noe tilsvarende skal kunne skje mellom Israels ledere og
representanter for Hamas?

En politisk løsning kan kun finnes ved
forhandlingsbordet, gjennom den vanskelige dialogen. Fred koster, men fortsatt
konflikt koster mer. En varig fred må forankres i en fornyelse av folkenes
tradisjoner og i vilje til å leve sammen. Både i jødisk, muslimsk og kristen
tradisjon er ”fred” ett av Guds navn, og forsonings-tanken står sentralt i alle
de tre religioner. De deler også respekt for de andres gudstro og en betoning av
det enkelte menneskes verd.

Når jeg nå skriver til dere, er det ikke som
politiker, men som en kristen med et engasjement for en bedre fremtid for både
israelere og palestinere i Det hellige land. Historien er vanskelig, situasjonen
akkurat nå mer enn prekær, og de politiske forhandlinger og handlinger som
ligger foran dere vil være smertelige. Men jeg har også levd så lenge blant
israelere og palestinere, at jeg vet noe om kreativitet og vilje blant mange på
begge sider av konflikten. I dag er min henstilling:

- La våpnene hvile!
Gi menneskers liv en sjanse i Gaza og det sørlige Israel.
- Benytt
våpenhvilen til å bygge på de mange kontakter dere har, slik at nye initiativ
kan bane vei og gi livsrom for både israelere og palestinere.
- Gi rom for
det insitament til fred og forsoning som ligger både i jødisk, muslimsk og
kristen tradisjon.

I dag er vårt håp og vår bønn at det både i Israel,
blant palestinere og arabere vil fremstå dristige ledere som kan peke ut en ny
vei og er villige til å gi Det hellige land en ny og bedre fremtid.