Ingen barn skal straffes for noe foreldre eller besteforeldre har gjort. Å la barn arve forfedres synder og bli straffet for dem, er i strid med den kristne og humanistiske arv vi ønsker å bygge vårt samfunn på. Et slikt brudd på grunnleggende medmenneskelighet er noe vi vanskelig kan leve med.
Vedtaket om utsendelse av Mubarak Haji Ahmed og søstrene hans omtales i dag i Washington Post og vekker internasjonal oppmerksomhet. Er vi i ferd med å utvikle en asylpraksis som setter humanitære og humane hensyn til side? Myndighetene ville hatt god lovhjemmel for å innvilge opphold. I stedet velger de å ramme en familie som har lidd nok. Vi er mange som er rystet, og vi kjenner rystelsen både i kropp og i sjel. De siste dagene har jeg møtt flere som spontant har reagert med åpenbar gråt.
I sommer ble 22.juli-senteret i Regjeringskvartalet åpnet, og vi har ofte hedret både de som ble drept og de som overlevde den verste redselsgjerning i vårt land siden andre verdenskrig. Mubarak er én av de overlevende. Broren var blant de drepte. Men nå vil altså våre myndigheter sende Mubarak ut av landet. Burde vi ikke heller hedre ham som én av våre, her hvor han så tydelig har vist at han hører hjemme?
I dag er Mubarak Haji Ahmed gift med en norsk kvinne og har en datter på tre måneder. Skal nok en familie rives opp? Skal et lite barn bli fratatt sin far på grunn av noe bestefaren gjorde? I dag vet vi også at Mubaraks dødssyke far ble sendt ut av landet på tross av advarsel fra legene og døde i Djibouti fem dager senere. Har ikke denne familien lidd nok?
Her foran Stortinget henvender vi oss til statsminister, justisminister og utlendingsmyndigheter. Sørg for at denne himmelropende urett ikke skjer, og at Mubarak og hans søstre får bli. Vi ber om at de humane hensyn ikke bare får en sjanse, men at grunnleggende medmenneskelighet får rom i dagens asylforvaltning. Ingen barn skal straffes for noe foreldre eller besteforeldre har gjort.