Kjære venner!
I dag står jordens flyktninger i sentrum for vår oppmerksomhet, og Bibelen oppfordrer oss til å åpne hjerte og hender for fremmede, fattige og foreldreløse.
Det er langt fra Oslo til Lampedusa og de greske øyene i Middelhavet. Men det er ikke bare geografisk avstand til flyktningene som banker på Europas porter i sør:
- Her er vi, omgitt av de nyeste symboler på norsk rikdom, og vi fristes til å gjemme oss i vår egen velstand.
- Flyktningene kommer fra krig, terror og forfølgelser i Syria og Afghanistan, i Eritrea, Somalia og Nigeria, og ferden over havet har vært og er umenneskelig strabasiøs.
I dag minnes vi alle som omkom, og vi hedrer dem ved å lyse Guds fred over deres minne. Vi ber også for dem som nådde og når frem, og som søker en ny begynnelse i vårt Europa. Bønn til Gud er ikke en flukt fra ansvar, den vekker oss tvert imot fra likegyldighet i møte med lidende søstre og brødre, barn så vel som voksne.
I Bibelens første kapitler stiller Gud to spørsmål til mennesket, til oss. Det første er dette: ”Menneske, hvor er du?” Adam og Eva hadde gjemt seg i hagen. Det andre er dette: ”Kain, hvor er din bror?” Og Kain svarte: ”Jeg vet ikke. Skal jeg vokte min bror?” Det er så alt for fristende å gjemme seg i sin egen hage og flykte fra vårt personlige og felles ansvar for lidende medmennesker – ikke minst når de er langt borte.
I diskusjonen om flyktningene i Midtøsten og Afrika sies det ofte at vi må hjelpe dem der de er, i deres nærområder. Det er rett, det er riktig, og det er viktig. Men hva med alle dem som ikke finner det mulig å bli værende der, og som i sin nød går i båtene og søker et liv på den andre siden av havet? Skal ikke våre hjerter og hender også være åpne for dem? I våre egne liv, i vårt norske samfunn?