MISJONERENDE FOLKEKIRKE - I OSLO BISPEDØMME?”Misjonerende” i et sekulært og religiøst mangfold? Tale v/biskop Ole Chr. Kvarme.

InnledningOpptakten til denne samling og dagens tema har for mitt vedkommende vært preget av tre hendelser:- I den siste tid har vi fulgt jordskjelvene i Nepal og det som også har vært gjort og gjøres gjennom norsk bistand, blant annet gjennom Himalpartner og Normisjon.- I går kveld, på annen pinsedag, så jeg på NRK 1 ”Film fra hedningeland” – om norsk misjon på Madagaskar for flere tiår siden og om eldre, norske misjonskvinner i dag.- I går ettermiddag fikk jeg være med på en flerkulturell pinsefestival i og utenfor Østre Aker kirke, med vår kirkes menigheter og 20 migrantmenigheter i Groruddalen. Det var med svingende rytmer og en glad lovsang som ikke er hverdagskost i vår egen kirke, men et speilbilde av mangfoldet av kristne menigheter i Oslo i dag. I dag er vi fortsatt i ”pinsemodus”. Pinsen er Åndens fest, kirkens fest, misjonsfest: Jesus sendte Ånden over disiplene, utrustet dem til vitnesbyrd og gjerning, og ved dåpen ble det skapt et fellesskap på tvers av språk, kultur og etnisitet (Apg 1-2; Joh 20,19-23). Der ble kirken til, her begynner kirkens sendelse. Misjon er å være kirke i pinsens tid, det er stadig å feire pinse på ny.I: Misjon i endring: Guds sendelse1. Vår tradisjonelle, norske forståelse av misjon har vært preget av misjonsbevegelsene i vårt land fra 1800-tallet og frem til i dag. Men de siste tiår har misjonsforståelsen gjennomgått et paradigmeskiftet både internasjonalt og i vårt land. Dette skifte har medført en forskyvning i retning av et bredere og større fokus:- fra kirkenes eller organisasjonenes misjon til Guds sendelse av kirken til verden;- fra fokus på verbal kommunikasjon til en mer helhetlig forståelse av evangeliet, av kirkens identitet og oppdrag. 2. Denne nye misjonsforståelsen har også fått gjennomslag i vår kirke, blant annet i Kirkemøtets dokumenter om misjon fra de senere år. I SMMs eget hefte ”Misjon til forandring” heter det: ”Det er viktig å holde fast på at misjon på samme tid både er kirkens hovedoppdrag og et særskilt aspekt ved dette oppdraget; at evangeliet berører nye mennesker og kulturer.” Denne dobbelhet i misjonsforståelsen – både hovedoppdrag og et særskilt aspekt - er imidlertid blitt problematisert, men etter mitt skjønn unødig, fordi språk og ordbruk alltid er dynamisk (for eksempel vår varierte bruk av ordet kirke: både det lokale kirkehus, vår ”norske kirke” som institusjon, og ”kirken” som et verdensvidt fellesskap). Det gjelder også ordene ”sende” og ”sendt” i Det nye testamente.3. Kirken er sendt av Gud – i alt den gjør: i gudstjenestefeiring og evangelisering, i diakoni og dialog. Det er det godt bibelsk belegg for, og det må vi holde fast på. Samtidig er det også godt nytestamentlig belegg for å tale om at kirken/vi er sendt for å forkynne og fortelle om Jesus for at mennesker skal komme til tro, bli døpt og frelst. 4. Med dette doble perspektiv er det viktig å holde fast på sammenheng i kirkens liv. Bistand og diakoni, kultur og dialog er en integrert del av sendelsen og har sin egenart. Men vi legger ikke bort vår identitet, tro eller vitnesbyrd når vi går inn i disse oppgaver. De særskilte misjonsorganisasjoner har også hatt og har en diakonal profil. Om så noen spør, som på pinsedag: ”Hva skal vi da gjøre?” må de ledes inn i en lokal menighet som kan gi den enkelte både fellesskap og en undervisning som kan lede frem til dåp. II: Misjon lokalt og globaltI vår språkbruk har vi ofte talt om indre og ytre misjon. I dag bør vi nok heller legge vekt på lokalt og globalt, men da også i visshet om at det lokale og det globale nå henger sammen. 1. Guds sendelse av kirken til verden innebærer at den lokale menighet er det konkrete uttrykk for den verdensvide kirke på sitt sted. I dag er det globale også tilstede i våre lokalsamfunn, gjennom innvandrere fra andre kulturer og trossamfunn. Gir våre menigheter rom for det – i sine fellesskap, i sin sendelse? 2. I vår by er våre menigheter samtidig og sjelden menighet alene i sitt lokalsamfunn. Om misjon er Guds sendelse av kirken, da åpner det for en større kirkevisjon, i fellesskap og samarbeid med andre menigheter; i dag ikke minst mange migrantmenigheter. Flere titalls av våre kirkehus gir i dag husrom til slike migrantmenigheter og beriker det lokale, kristne nærvær. 3. Samtidig lever vi i et tiltagende globalisert samfunn, både gjennom mediene og en tiltagende reisevirksomhet. Nød og konflikter andre steder i verden er blitt en del av vår hverdag. Norsk ungdom reiser flittig, og mange studere på andre kontinenter. Om noen gang erkjenner vi i dag Guds kall til oss til global misjon, og de mange misjonsprosjektene som misjonsorganisasjonene står for i samarbeid med menighetene, er gode instrumenter for vår deltakelse i Guds sendelse av kirken til verden. III: Misjon i ny kontekst – kulturelt, sosialt, religiøst1. Paradigmeskiftet i misjonsforståelse de siste tiårene kom ikke bare som resultat av teologisk refleksjon, men skyldes fremfor alt utviklingen i den verdensvide kirke og misjon de siste hundre år. Vestlige overgrep mot innfødte i kolonialismens kjølvann og ikke minst to verdenskriger bidrog til nye tankesett og ny praksis. Annerledes enn ledere i vestlige kirker og organisasjoner tenkte for hundre år siden, har selvstendige og stedegne kirker vokst frem på alle kontinenter, og i dag er den kristne kirke fremfor alt i vekst blant disse på den sørlige halvkule. De siste tiår har også medført migrasjon på de fleste kontinenter, og endringene i det kirkelige, religiøse og kulturelle landskap har også kommet til vårt land. 2. Noen tall fra Oslo by og bispedømme i dag:- Mellom 20 og 25% har innvandrerbakgrunn. - 8-10% muslimer (også etnisk norske muslimer).- 8-10% kristne innvandrere og mange migrantmenigheter.- 20% uten religiøs tilhørighet.- 57% medlemmer av vår kirke, og samtidig nedgang i antallet døpte. - 1 av 10 telles som fattig i denne byen, mye høyere enn ellers i landet. 3. I denne kontekst både opplever vi en tiltagende vekt på religiøs identitet og tiltagende sekularisering. Samtidig merker vi også interesse for ”ny spiritualitet”, noe som blant annet kommer til uttrykk gjennom de såkalte ”alternativ-messene”. Ikke minst muslimers tydelige religiøse identitet er en utfordring og en mulighet i våre lokalsamfunn til tydelighet på tro og i vitnesbyrd. I den mer organiserte dialogen vil den religiøse identitet som regel være utgangspunkt. I andre møter vil det være den eller de enkeltes hverdag som er utgangspunkt og ramme. Uansett kreves det av oss at vi alltid går inn i slike møter med respekt for den eller dem vi møter, med et nærvær som både lytter og deler. Det gjelder også i møte med mennesker uten gudstro. 4. Da jeg for snart 40 år siden kom som ung misjonsprest for Israelsmisjonen til Haifa, var jeg med i flere dialoggrupper. Men i møte med mennesker i hverdagen måtte jeg raskt avvende meg fra å tenke om disse personene var jøder, muslimer – eller for den saks skyld kristne, om de var israelske jøder eller palestinere, fordi det ofte kunne blokkere for et møte mellom oss som medmennesker. Evangeliet er ikke ”system-orientert”, men ”livs-fokusert”. Men i slike møter skjer det også at dypere livs-spørsmål og spørsmålet om gudstro dukke opp. Begge deler gjelder også for oss i vårt bispedømme. IV: Misjonerende folkekirke i OsloGir det så mening å tale om en ”misjonerende folkekirke” i Oslo bispedømme i dag og i denne kontekst?1. Vår situasjon også i Oslo er at vi skal finne vår plass som folkekirke i et nytt kulturelt og religiøst landskap. I et folk og en kirke som legger vekt på vår kristne kulturarv, ligger det en fare i en snever nasjonal fokus. Med ”misjonerende” knyttet til ”folkekirke” gir vi uttrykk for at evangeliet og Guds sendelse av kirken ikke er diskriminerende i møte med mennesker og grupper i vårt sekulære, kulturelle og religiøse mangfold. 2. Utfordring for oss i vårt bispedømme er i dag å utvikle den helhetlige forståelse av sendelsen, at den lokale menighet er sendt av Gud – i alt den gjør. Og nota bende: sendelse innebærer stadig oppbrudd og bevegelse: i gudstjenestefeiring og trosopplæring, i evangelisering og diakoni blant eldre, ensomme og fattige, i menighetens kulturelle virke. Men ikke bare i menighetens organiserte virke, men i det liv vi lever som enkeltpersoner og fellesskap. 3. Samtidig trenger vi et fornyet fokus på det særskilte oppdrag: å nå nye mennesker og grupper med evangeliet om Jesus Kristus, både lokalt og globalt. Ikke atskilt fra menighetens øvrige liv og virke, men som en del av det:- I konkret bønn for lokalsamfunnet så vel som for den verdensvide kirke og dem som lider andre steder på jorden.- I kontaktarbeid og invitasjon til fellesskap med personer og grupper i lokalsamfunnet.- I økumenisk samarbeid med andre menigheter, i dag særlig de nye migrantmenighetene – med en større kirkevisjon i vårt bispedømme.- Med konkrete misjonsprosjekter i andre land i samarbeid med aktuelle kirker og misjonsorganisasjoner – gjennom SMM og for Oslo også med den lutherske kirke i KwaZulu-Natal i Sør-Afrika. V: SMM i Oslo bispedømmeI dette ligger det også et ”program” for SMM i Oslo, i forlengelsen av det som allerede er på gang: 1. Om SMM’s kall er det særskilte oppdrag å nå nye mennesker og grupper med evangeliet, er det et behov i vårt bispedømme å styrke vår helhetlige misjonsforståelse og praksis. Jeg tenker SMM sammen med bispedømmets ledelse burde invitere representanter for diakonale organisasjoner og institusjoner, for bistand, dialogarbeid og kulturelt virke til en samtale om hvordan vi sammen ivaretar og bedre kan utvikle ”kirkens sendelse” i vårt bispedømme. Hva innebærer den nye misjonsforståelsen for oss som fellesskap? 2. Jeg tenker vi også har et stykke vei å gå både når det gjelder den helhetlige misjonsforståelse og praksis så vel som det særskilte oppdrag lokalt og globalt i våre menigheter. I vår kirke ligger det her ikke minst en mulighet til å utvikle dette på prostiplan, i samarbeid mellom SMM, prostene og bispedømmets ledelse. 3. I vårt bispedømme har vi så vidt begynt å tenke at neste år skal ha fokus på ungdom. Da vil også organisasjonene som mobiliserer våre ungdommer og utfordrer dem i sine lokalsamfunn, ha en nøkkelrolle: Norges KFUK/M, Normisjon, NMSU, Israelsmisjonens ”Bridgebuilders”, Søndagsskoleforbundet, KRIK, Skolelaget (NKSS) og Studenterforbundet så vel som våre egne menigheter og sammenhenger der det arbeides blant ungdom. Her vil jeg utfordre SMM i Oslo til å tenke gjennom og ta initiativ til at kirkens sendelse – misjon lokalt og globalt - får en plass. Hva burde være mer naturlig i et samfunn der vi som kristne skal finne vår plass og leve ut vårt oppdrag i et landskap preget av et sekulært, religiøst og globalisert mangfold. 4. Og så til slutt: Da Pave Frans for halvannet år siden sendte ut sitt første apostoliske brev til menighetene, handlet det om evangeliets forkynnelse i vår tid: Evangelii Gaudium – Evangeliets glede. Han begynner sitt brev slik: ”Gleden over evangeliet fyller alle som møter Jesus både i deres hjerte og i det liv de lever… Med Kristus føden gleden stadig på nytt.” I vårt arbeid med misjonsforståelse og misjonspraksis tenker jeg at vi ikke må glemme dette utgangspunkt: all misjon har sin begynnelse i vårt møte med Jesus, i gleden over det som skjer i møtet med ham, i vennskapet med ham og i hans etterfølgelse. I disse pinsetider tenker jeg også på den anglikanske erkebiskop Rowan Williams’ ofte siterte ord : ”Mission is finding out where the Holy Spirit is at work and joining in.” Her og nå er det ikke tid og rom for å utfolde dette. Men jeg vil utfordre SMM, også her i Oslo, til å sette ”sendelsens – misjonens – spiritualitet” på sin dagsorden og gi menighetene veiledning til stadig på nytt å oppdage denne gleden og Den hellige ånds ofte overraskende virke.