I fjor sommer tenkte jeg at jeg skulle prøve å dyrke litt selv. Jeg tenkte det hadde vært gøy å kunne plukke egendyrka grønnsaker til middag. Så jeg kjøpte en enkel blomsterkasse, satte den midt på plenen, la oppi litt jord, sådde noen reddikfrø, og ventet i spenning. Så lett trodde jeg det var. Noen uker senere, var reddikene vokst seg store, men de var helt gjennomspist av dyr. Og noen uker etter det igjen hadde gress og ugress begynte å vokse i den lille kassa mi. Og en god stund etter ble kassa fjerna og prosjektet lagt dødt. Det enkle prosjektet var visst ikke så enkelt likevel.
Men i evangelieteksten vi hørte i dag så virker hagearbeid veldig enkelt! Jesus forteller om en såmann som sår et frø. Og denne såmannen legger seg og står opp, og lever livet, mens frøet vokser helt av seg selv. Og sånn forklarer Jesus at det er med Guds rike. At det er som når en mann sår et korn i jorda, og det vokser og gror uten at han vet hvordan det skjer. Jesus fortalte at Guds rike allerede er iblant oss, men at det skal komme for fullt en gang i fremtiden. At det skal vokse seg større enn noe annet, men at det skjer av seg selv. Det greske ordet som står i teksten, er «automatæ». Automatisk. Oversatt til «av seg selv» - av seg selv spirer det lille frøet.
Det var kanskje et provoserende bilde av Guds rike for dem som hørte det den gang. Jesus snakka ikke om at Guds rike skulle komme frem ved hjelp av makt, han sier heller ikke at det trengs en tydelig leder eller en god strategi. Guds rike er så kraftfullt, at når det sås et lite frø så vil det spire av seg selv. Da høres det jo litt ut som at Guds rike sprer seg uten at vi trenger å gjøre så mye for det. At så lenge frøet eller kornet er sådd og lagt i jorda, så vil det spire. Det synes jeg er litt betryggende. Å tro på at Guds rike sprer seg og vokser uten at vi må kjempe så innmari for det.
Men samtidig så vet vi at noen må så frø – noen må fortelle. Akkurat som vi vet at man må faktisk stelle litt med hagen hvis blomster og grønnsaker skal gro godt og ikke bli ødelagte. Paulus skriver jo: «Hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om?» De små frøa må jo bli sådd. Noen må fortelle om Jesus. Noen må fortelle om Guds rike – dette gode som vokser frem midt iblant oss.
Men det kan iblant være vanskelig for oss å tro på at Guds rike faktisk spirer helt av seg selv som et lite frø. At Guds ord bare trenger å bli sådd for å spire. Den aller første teksten vi fikk høre var en skikkelig klage om akkurat det der. Det er profeten Jeremia som er fortvila over at Guds ord ikke fører til noe godt: Han sier «Eg er til latter heile dagen, alle spottar meg. (…). For Herrens ord har dagen lang vorte meg til spott og skam.» Her har vi en som har holdt frem fortellingen om Gud og troen på Gud, men der og da føler han at det bare har vært til skam for han. Det er en skuffa og såra profet som er fortvila over at ingen vil høre det han forteller fra Gud. Denne klagesangen viser en reell side av det å fortelle om Jesus og Guds rike. Skuffelsen over at Guds ord ikke har den krafta man trodde det hadde, hvertfall ikke etter det man kan se.
Likevel så forteller Jesus om Guds rike som at det enkelt og stille skal vokse frem blant oss. At det er som et bittelite sennepsfrø som vokser seg så høyt til slutt at fugler bygger rede i det.
Det finnes jo iblant handlinger vi gjør som får mye større ringvirkninger enn vi noen gang får se med egne øyne. Små ting vi gjør mot andre som betydde mye mer enn det vi kunne se for oss.Man vet ikke alltid om det når man er del av en person sine viktige livsøyeblikk, kanskje man bidro til noen sitt vendepunkt i livet?
Kanskje har du noen sånne vendepunkt i livet? Eller bare ting som har skjedd som du tenker er viktig for hvem du har blitt? Kan du peke på hvilke mennesker eller hendelser i livet ditt som har vært viktige for den troa du har? Eller for å bruke språket fra bibelen: Hvilke frø er det som har fått vokse seg store i ditt liv?
Jeg vet godt om et av de frøa i mitt eget liv. Jeg er vokst opp i KRIK, i det som heter Kristen idrettskontakt. Jeg reiste på en leir da jeg gikk på ungdomsskolen, fordi det så skikkelig gøy ut. Også har jeg vært på mange mange leirer med KRIK senere. Det er vanskelig å vite hvordan troa mi og livet mitt hadde sett ut uten KRIK. Og jeg husker ikke hvordan det skjedde, men det må jo ha vært noen som tipsa meg om denne leiren. Kanskje noen som la ut en eller annen flyer. Eller delte på facebook eller nevnte det i en samtale.
Mange her har nok en eller annen person, eller organisasjon eller et møtepunkt som man vet har vært avgjørende for egen tro.
Det er mye som blir til uten at vi ser at det skjer, kanskje uten at vi får noe som helst ære for det selv om vi spilte en rolle. Iblant kan vi glemme at de små tingene vi gjør er viktig. Den ene setningen vi sier som virkelig fester seg hos noen andre. Den ene meldingen eller bibelverset vi sender fordi vi kanskje fikk «ånden over oss». Den ene gangen vi sa «vil du bli med?». Kanskje får vi til og med en avvisning på stedet, men likevel har noe fått lov til å feste seg i tankene hos den vi møter. Det ligger selvfølgelig også et stort ansvar ved dette at små ting kan vokse seg stort. Da handler det om å spre mest mulig gode frø.
Etterpå skal vi gi takkoffer til Kirkens SOS i Møre og Romsdal. Kirkens SOS er et samtaletilbud via telefon for mennesker i krise. Organisasjonen er inspirert av noe som heter Samaritans i England. For på 50-tallet var det en prest i London som leste i avisa at tre personer tok livet sitt i London hver eneste dag. Det fikk ham til å sette inn en annonse i London-avisene, der han skrev: «Før du tar livet ditt, ring meg på Mansion House 9000». Og den lille annonsen ble et frø som vokste til det gode i noens liv: det var veldig mange som tok kontakt. Pågangen var så stor at han fort måtte ansette to sekretærer, og ikke lenge etterpå måtte han engasjere mange frivillige. Tusenvis av mennesker har fått livet redda av sånne krisetelefoner. Og denne London-presten fikk se hvor mye godt det vokste ut av hans lille ønske om å så et håpsfrø.
Vi mennesker har muligheten til å gjøre så mye godt, å lage store ringvirkninger. Frans av assissi sa en gang: «Forkynn evangeliet – om nødvendig med ord». En viktig del av såmannsarbeidet er å forkynne evangeliet i handling og ord.
Å være kirke i verden er å fortsette å så - bittesmå frø.
Som kanskje ikke blir tatt imot med det første, men som faktisk har en spirekraft som er større enn det vi kanskje skjønner.
Ære være faderen, sonen og den heilage ande, vår skapar frigjerar og livgjevar.