Akkurat i dag på Kristi himmelfart får vi himmel på agendaen. Og selv om det ikke er så vakker og uendelig himmel over oss i dag, synes jeg det er flott å være ute på Kristi himmelfart. For i himmelfartsfortellingene (i apostlenes gjerninger 1 og Lukas 24) står det at Jesus blir løfta eller tatt opp til himmelen. Og disiplene får spørsmålet: «Hvorfor står dere og ser opp mot himmelen?»
For oss mennesker så blir ofte himmelen der Gud er. Det gir mening for oss. Kanskje er det fordi himmelen symboliserer noe uendelig. Noe vi ikke helt vet hva er. Noe mektig. Derfor gir det mening å se mot himmelen når vi tenker på Gud. Eller peke mot himmelen når vi synger om Gud i en barnesang. Også gir det litt mening, fordi Jesus faktisk dro i den retningen da han reiste fra jorda. Han for opp til himmelen, som vi sier i truvedkjenninga.
Dagens tekst som jeg nettopp leste, er jo ikke selve himmelfarten: det er bønnen som Jesus ber for alle sine – like før han blir tatt til fange og korsfestet. Og han har nettopp holdt en slags avskjedstale for dem, han har sagt mange oppløftende ting, også avslutter han med denne bønnen – like før han blir tatt til fange. Denne lange bønnen er et helt kapittel i Johannes-evangeliet. Og i den delen vi har av bønnen i dag er det ordet «herlegdom» som går igjen.
Jesus sier herlegdom eller herlighet fem ganger i teksten. Og hva betyr egentlig dette ordet? Jeg vet ikke hvor ofte det brukes nå. Det er et ord som går igjen i bibelen når Gud skal beskrives. Ordet hører liksom til i Guds verden. I nattverdsliturgien synger vi jo «all jorden er full av din herlighet». Og i julefortellingen får vi høre om englene: «Herrens herlighet lyste om dem». På gresk og hebraisk har ordet med lysglans, renhet og fullkommenhet å gjøre. Det vi ikke kan forklare med ord. Det vakreste eller det skjønneste. Herlighet er noe helt spesielt. Et forsøk på å beskrive det vakreste.
Og måten Jesus bruker ordet på i denne teksten er konsekvent, hver gang sier han «lat herlegdom lysa». «Lat herlegdom lysa om Son din, så Sonen kan la herlegdom lysa om deg. Og i vers 4 og 5: 4 Eg lét herlegdom lysa om deg på jorda då eg fullførte det verket du gav meg å gjera. 5 Så lat no herlegdom lysa om meg, Far, den herlegdom eg hadde hos deg før verda vart til».
Det er litt tunge formuleringer! Lat herlegdom lysa kan også oversettes til «herliggjør»! Men her blir altså herlegdom en helt grunnleggende side ved Jesus. Han har hatt herlegdom, før verden ble til, han skal herliggjøres, og han har herliggjort Gud gjennom livet sitt på jorda. I Johannes-evangeliet så er herliggjøring blant annet det at Jesus løftes opp på korset. At Jesus blir herliggjort gjennom å dø og stå opp igjen.
Men herliggjøring er også tett knyttet til det evige livet. Å herliggjøre kan handle om å gjøre noen delaktige i den himmelske herlighet. Og kanskje er det også derfor denne teksten er utvalgt til å leses på kristi himmelfart. For denne dagen markerer vi at Jesus drar til himmelen. Det han gjør er å være det første mennesket som har en spesiell retning– himmelretningen.
Jeg har inntrykk av at det gjennom den kristne historien har vært mye fokus på livet etterpå, at man liksom har lengtet til det livet. Mange har levd hele sine liv med en helt tydelig himmelretning, med den himmelske herligheten som livets store mål. Men hvor himmelvendte er vi egentlig i våre liv? Jeg har inntrykk av at ting har snudd. I vår tid er stort sett mantraet: «you only live once» og at vi må nyte dette livet her og nå. Alle disse dagene er sjølve livet. Og det er fint det, vi skal leve dette livet først. Men det har kanskje gjort livet etterpå til et lite tillegg? Et slags ekstrakapittel i slutten av boka – et happy ending-tillegg.
En av mine favorittjulesanger er «Her kommer dine arme små» - endra litt av Trygve Skaug. Han synger: «Vi holdt høyre hånd mot himmelen, mens den venstre holdt så hardt igjen.» Den setningen blir jeg alltid berørt av. Og jeg vet ikke helt hvorfor. Men jeg tror den beskriver en grunnleggende følelse i meg – jeg strekker meg mot himmelen og mot Gud – men så er det andre ting som holder meg igjen. Da kan jeg finne mye trygghet i Jesu ord fra Johannes 14: Joh 14, 3: Og når eg har gått og gjort klar ein stad til dykk, kjem eg att og tek dykk til meg, så de skal vera der eg er. Og dit eg går veit de vegen.»
Men når Jesus snakker om herligheten eller det evige liv i dagens tekst, så tegner han ikke et typisk sånn himmelbilde som har blitt malt opp av kunstnere: gater av gull, harpespill og korsang. Nei, Jesus beskriver i dagens tekst helt enkelt forholdet til Gud:«Og dette er det evige liv – at de kjenner deg, den einaste sanne Gud». Så når Jesus beskriver himmelen, er det nettopp relasjonen til Gud som blir viktig! «Dette er det evige liv – at de kjenner deg!».
Det evige liv kan altså beskrives som en relasjon! Så å leve himmelvendt er kanskje det å være i relasjon til Gud. Å være vendt mot Gud. Om det er lettest å gjøre mens man ser opp på himmelen. Eller ser ned i nattverdsvinen. Eller bort på godheten i andre mennesker. Eller tegner korsets tegn i håndflaten, eller folder hendene i bønn. Å leve med en himmelretning i livet er å kjenne Gud. Og livet med Gud har mange retninger. Jeg vil avslutte denne prekenen med å lese dagens bibeltekst fra brevene: Fra efeserbrevet.
17 Eg bed om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlegdomens Far, må gje dykk visdoms og openberrings Ande, så de lærer Gud å kjenna. 18 Må han lysa opp auga til dykkar hjarte, så de får innsikt i kva håp han har kalla dykk til, kor rik og herleg arven er for dei heilage 19 og kor overveldande hans kraft er mellom oss som trur. For hans makt og styrke er veldig. 20 Med denne krafta reiste han Kristus opp frå dei døde og sette han ved Guds høgre hand i himmelen