Då høyrde dei lyden av Herren Gud som vandra omkring i hagen i den svale kveldsbrisen. Og mannen og kvinna gøymde seg for Herren Gud mellom trea i hagen.9 Men Herren Gud ropa på mannen og sa: «Kvar er du?» 10 Han svara: «Eg høyrde lyden av deg i hagen og vart redd fordi eg er naken, og eg gøymde meg.» 11 Då sa han: «Kven har sagt deg at du er naken? Har du ete av det treet eg forbaud deg å eta av?»12 Mannen svara: «Kvinna som du gav meg å vera saman med, ho gav meg av treet, og eg åt.» 13 Herren Gud spurde kvinna: «Kva er det du har gjort?» Kvinna svara: «Slangen narra meg, og eg åt.»
14 Då sa Herren Gud til slangen:
«Forbanna er du,
utstøytt frå alt fe og alle ville dyr
fordi du gjorde dette.
På buken skal du krypa,
og støv skal du eta alle dine levedagar.
15 Eg vil setja fiendskap
mellom deg og kvinna,
mellom di ætt og hennar ætt.
Han skal råka hovudet ditt,
men du skal råka hælen hans.»
1.Mos 3,8-15
Et utdrag fra syndefallsfortellingen i 1.mosebok. Det er dagens prekentekst. Kanskje ikke det som man ser på som den mest oppløftende og gode solskinns-fortellingen. Men allikevel - kanskje en viktig fortelling som peker på noe som vi trenger å erkjenne om mennesket, kanskje spesielt i møte med dagens samfunnskulturelle utfordringer og den sosiale utviklingen.
Syndefallsfortellingen er kanskje ikke den mest oppløftende teksten. Men denne fortellingen er en viktig fortelling, og jeg vil også påstå at det kan være en frigjørende fortelling. For syndefallsfortellingen - den peker på mennesket som sårbare og feilbarlige vesen. Og det at vi mennesker er sårbare og gjør feil – det tenker jeg er en helt essensiell erkjennelse. Men jeg oppfatter at dette blir en vanskeligere og vanskeligere erkjennelse for oss mennesker i vår vestlige kultur. Slik jeg ser det – både i samfunnet og i meg selv - så frykter vi sårbarheten og vi ønsker å skjule vår feilbarlighet.
Jeg kom på tirsdag hjem fra en 5 dagers konfirmantleir med nærmere 50 konfirmanter og 15 ungdomsledere. Og da er det vanskelig å ikke få litt innsikt i litt ungdomskultur, og kanskje spesielt dagens populærmusikk. Og etter å ha hørt og lest litt av noen sangtekster så har jeg lagt merke til hvordan flere av dagens populærartister peker nettopp på dette, hvordan vi har en tendens til å rømme fra og skjule vår sårbarhet og feilbarlighet.
Et eksempel er rapperen OnklP som synger om livet sitt i sangen «Styggen på ryggen»: «Hun ska’kke se meg når jeg er nedfor. Alle gardiner er der for å bli trekt for. I søkelyset, hater å bli sett på. Hver dag er bare nerver og drama. Men løper fortsatt foran kamera, og veiver med arma.»
Eller Ålesundsjenta Sigrid, som har blitt pop-artist og tatt verden med storm, synger om «Strangers» og om hvordan vi er «perfect pretenders» og at livet er «not like in the movies».
Vi mennesker har en tendens til å frykte sårbarhet. Vi er redde for å være «nakne» - slik som Adam. Vi er redde for å si at vi gjør feil, og forsøker derfor ofte – slik som Adam gjorde mot Eva, og Eva gjorde mot slangen – å legge feilen hos noen andre enn oss selv. Og for å unngå sårbarheten så bygger vi gjerne opp murer og våre tårn.
Eller som rap-gruppa Karpe Diem uttrykker det: «Jeg gråter tårer i min mansion. Jeg gråter tårer i min Merce»
Vi skjuler gjerne sårbarheten vår i høye fasader. Og vår feilbarlighet forsøker vi gjerne å skjule i, av og på grunn av vår stolthet.
Eva Weel Skram, pop-artisten fra Sogndal, beskriver disse tingene på en sår og vakker måte gjennom sin sang «Berre la meg vær». Hun synger: Å eg veit at det e feil, å ikkje sei deg kem eg e. Eller koffer eg må gjer som eg gjer. Så eg stenger deg ute. Og sei at eg e fri […] Nå klare eg ikkje seie unnskyld, vil ikkje dra deg ut på djupt vann. Alt de kjente var sant, men sant går forsvant. Så eg slepp deg ikkje nær - berre la meg vær, berre la meg vær.
Eller som alpinisten Henrik Kristoffersen uttrykte det gjennom en litt mer spiss og ekstrem formulering etter å kjørt ut i OL-rennet på torsdag: «Det er bedre å dø enn å drite seg ut».
xxxx
Hvorfor er vi så redde for sårbarheten? Hvorfor er det vanskelig for oss å erkjenne at vi er feilbarlige og kan gjøre feil?
«Ingen her har tid til en mislykka dag» synger Oslo-rapperen Hkeem.
Men er det ikke først og fremst når vi kan erkjenne at det å oppleve en og annen såkalt mislykka dag faktisk er en uungåelig realitet ved det være menneske - er det ikke først da vi faktisk kan være frie, være oss selv og være mennesker?
Syndefallsfortellingen er ikke en solskinnshistorie, og det er heller ikke meningen. Syndefallsfortellingen er en realitetsorientering som er helt essensiell for oss mennesker, for den peker på at mennesket er sårbare og feilbarlige – og at det er realiteten for alle mennesker. Og med den erkjennelsen av feilbarlighet og sårbarhet blir møtet med Guds kjærlighet enda større. For som vi leste fra Rom 5: Slik som ein manns fall vart til fordømming for alle menneske, slik fører ein manns rettferdige gjerning til frikjenning og liv for alle menneske. 19 Slik dei mange vart syndarar fordi det eine mennesket var ulydig, skal no dei mange stå rettferdige fordi den eine var lydig.
Erkjennelsen av sårbarhet og feilbarlighet er helt essensiell. Uten den erkjennelsen, hvordan kan vi da gjenopprette brutte menneskelige relasjoner – hvis vi ikke erkjenner at vi er sårbare og kan gjøre feil, hvordan kan vi da si unnskyld?
Og uten erkjennelsen om sårbarhet og feilbarlighet, hvordan kan vi da se storheten og kjærligheten i Guds offer på korset i påsken? Det er i møte med denne erkjennelsen vi kan se Guds godhet og kjærlighet i sitt fulle, og få mulighet til å se at vår feilbarlighet ikke er det samme som vårt verdigrunnlag. Menneskets feil og fall er ikke det som påvirker vår verdi.
Vi er i fastetiden. Og fastetiden handler om frigjøring – ikke fra den menneskelige feilbarlighet og sårbarhet, men fra skammen og skylden – i møte med den lidende Kristus. Fordi det er gjennom den lidende og oppstandne Kristus at vi blir satt fri og blir rettferdiggjort – ikke gjennom våre fasader og handlinger.
xxxx
Fastetiden er en bønn, en 40 dagers bønn, om Frelserens ufeilbarlige nærvær i våre sårbare og feilbarlige liv. Fastetiden er et rom for selverkjennelse og et blikk mot den godhet Jesus skal vise gjennom sin død på korset – nettopp fordi vår verdi og Guds årsak til å elske oss ikke ligger i våre feilbarlige handlinger.
Fastetiden er en bønn om frimodighet og motivasjon – motivasjon til å reise seg og stå med rak rygg, selv om vi noen ganger faller. Fastetiden er en bønn til Gud som kan formuleres sånn som Trygve Skaug formulerer det i sin sang «Martyren»:
Gi meg et blikk som aldri viker. Et håp som står av seg sjæl. Et hjerte som tåler å knuses uten at det slår seg i hjel. Gi meg bein som orker å løpe. Du er min nye drøm. Gi meg tru som flyter. Når jeg legger på svøm.
Ære vere Faderen, Sonen og Den heilage ande som var, er og vere skal ein sann Gud frå æve og til æve. Amen.