15 Då dei hadde halde måltid, seier Jesus til Simon Peter: «Simon, son til Johannes, elskar du meg meir enn desse?» «Ja, Herre», svara han, «du veit at eg har deg kjær.» Jesus seier til han: «Fø lamma mine!» 16 Og han seier til han andre gongen: «Simon, son til Johannes, elskar du meg?» «Ja, Herre», svara Peter, «du veit at eg har deg kjær». Jesus seier til han: «Gjet sauene mine!» 17 Så seier han tredje gongen: «Simon, son til Johannes, har du meg kjær?» Peter vart sorgfull då Jesus tredje gongen spurde: «Har du meg kjær?» Og han svara: «Herre, du veit alt, du veit at eg har deg kjær.» Jesus seier til han: «Fø sauene mine! 18 Sanneleg, sanneleg, eg seier deg: Då du var ung, batt du sjølv beltet om deg og gjekk dit du ville. Men når du blir gammal, skal du retta ut hendene, og ein annan skal binda beltet om deg og føra deg dit du ikkje vil.» 19 Det sa han for å syna kva slag død han skulle æra Gud med. Då han hadde sagt dette, sa han til Peter: «Følg meg!»
Joh 21, 15-19
«Stor i ord, liten på jord», et gammelt ordtak som noen av oss kanskje har hørt før. Et ordtak om folk som tar munnen full, og som det siden viser seg å være lite tak i.
Simon Peter, kontrastens mann, var nok kanskje litt sånn. Brunstig og fremoverlent i sine ord, men mindre sikker når ting faktisk skulle gjøres. Vi så det når Peter skulle gå og møte den gående Jesus på vannet. Han var ivrig når han satt i båten – men når han kom ut på vannet ble han usikker og begynte å synke.
Og på langfredagen ser vi det på sitt ytterste. Peter sa til Jesus så flott:” Om så alle vender seg bort fra deg, kommer jeg aldri til å gjøre det”. Bare timer senere var det ingenting igjen av den kraften. Han klarer ikke å holde seg våken mens de er i Getsemanehagen. Han benekter ethvert kjennskap til Jesus når han blir konfrontert i borggården. Han banner og sverger. Stor i ord. Liten på jord. Peter svikta, selv hvor skråsikker han var i forkant.
I dag får vi ta del i møtet mellom Peter og Jesus i etterkant av Peters fall og fornektelse. Et slags oppgjørets time, om du vil. Men det utspiller seg på en helt annen måte enn hva man kunne forventet. Det er ikke noe sinne, det er ikke noe bitterhet – det er tre spørsmål. Eller rettere sagt: det er ett spørsmål gjentatt tre ganger – «Simon, elsker du meg?». Like mange ganger som Peter hadde fornektet Jesus på langfredagen. I tillegg tiltaler Jesus Peter som «Simon, sønn av Johannes». På mange måter det menneskelige navnet Peter hadde, før han ble en disippel. Ikke «Kefas», Klippen, Peter.
Jesus tar han tilbake til utgangspunktet. Jesus gir Peter en påminnelse på at han er menneske. Og så gir han Peter mulighet til å gå videre. For ja, Peter var kanskje stor i ord. Og ja, han svikta og han falt. Men han blir aldri «liten på jord» - ikke for Jesus. Så blir han utfordret på ny om å være «Kefas», klippen som skal «være hyrde for sauene».
Dagens evangelium er et intimt møte mellom frelseren og disippelen som fornektet. Et møte med en dialog som består av et fåtall av ord, men som samtidig er enormt innholdsmettet. En dialog som går i dypet av hele kirkens grunnlag, til essensen av kirken, teologien og Gud - nemlig tilgivelsen og kjærligheten.
Vi feirer i dag 2.søndag i påsketiden, for ja - vi er fortsatt i påsken. Påsken er ikke over selv om påskedag har vært. Nei, det er nå påsken virkelig begynner. For Jesus har nå stått opp og overvunnet døden. Det er nå påskens lys skal farge oss og vår kirke, og vi skal minnes pasjonsfortellingens konsekvenser – nemlig frelsens mysterium, friheten og tilgivelsen! Det er jo i utgangspunktet det hele kirken og gudstjenesten handler om, å minnes og leve i lyset av den oppstandne Kristus.
Denne søndagen, 2.søndag i påsketiden, ble fra gammelt kalt for Dominica in albis som betyr «søndagen i de hvite klær». I utgangspunktet skulle vi alle hatt på oss hvite kapper – hver eneste søndag. For vi lever, som kirke og som individer, i lys av den oppstandne Kristus, den oppstandne Kristus som setter oss fri og vasker oss rene. Det er jo nettopp derfor dåpsbarnet Aksel har på seg sin hvite dåpskjole – fordi han nå gjennom sin dåp får del i nettopp dette lyset av den oppstandne Kristus. Livets lys som vil følge han gjennom hele hans liv og inn i evigheten – slik lyset fra den oppstandne Kristus følger oss alle gjennom våre liv.
xxxx
Denne påsken her så var min kone og jeg på Skottland, og på påskemorgen så var vi på en gudstjeneste i en anglikansk menighet. Og i denne menigheten så var det nettopp dagens tekst som ble brukt som avslutningsord i gudstjenesten, og da i form av en veksellesing. Presten sa: «Jesus asks us all: Do you love me?» og menigheten svarte: «Yes Lord, you know that I love you», og presten responderte med Jesu utfordring: «feed my lambs». Og slik gjentok dette seg tre ganger, og så var gudstjenesten over.
Dette synes jeg var en vakker liturgisk avslutning på gudstjenesten. Nettopp fordi denne korte dialogen fra Johannes 21 utkrystalliserer og peker på hele essensen i kirkens tro og oppdrag – nemlig det dobbelte kjærlighetsbudet om å elske Gud og å elske vår neste som oss selv.
Og ingenting av dette skjer i form av vår feilbarlige menneskelighet, men kun gjennom livets og kjærlighetens lys fra den oppstandne Kristus som er gitt oss gjennom dåpsvannet – slik som dåpsbarnet Aksel i dag fikk del i.
xxxx
Vi feirer i dag, som vi gjør hver gudstjeneste, lyset fra den oppstandne Kristus. Et lys hvor det er plass til mørket vår. Til kontrastene våre, slik som det var plass for kontrastene i Simon Peter – klippen og fornekteren.
Det var plass til Peter og hans mørke. Og Peter fikk videre del i Kristi oppdrag om å «fø mine lam» - å tjene sine neste, å elske sin neste. Og på samme måte er det plass til oss alle og vårt mørke i lyset av den oppstandne Kristus. Og vi får alle videre del i Kristi oppdrag om å «fø min lam» - å tjene vår neste.
Eller som Trygve Skaug skrev i sitt dikt til påskemorgen: «Kyrie Eleison. Jeg vet ikke hva jeg skal tro. Men nå har jeg lært – å ikke lete etter levende ting i det som er dødt. Nå har jeg lært – at det er plass – til hele mørket mitt i lyset ditt»
Ære vere Faderen, Sonen og Den heilage ande som var, er og vere skal ein sann Gud frå æve og til æve. Amen.