Det står skrive i evangeliet etter Lukas:
46 og han sa til dei: «Slik står det skrive: Messias skal lida og stå opp frå dei døde tredje dagen, 47 og i hans namn skal omvending og tilgjeving for syndene forkynnast for alle folkeslag; de skal byrja i Jerusalem. 48 De er vitne om dette. 49 Eg sender over dykk det som Far min har lova. Men de skal halda dykk i byen til de blir kledde med kraft frå det høge.»
50 Så førte han dei ut mot Betania, og han lyfte hendene og velsigna dei. 51 Og medan han velsigna dei, skildest han frå dei og vart teken opp til himmelen. 52 Då fall dei på kne og tilbad han. Så gjekk dei tilbake til Jerusalem i stor glede. 53 Sidan var dei stadig i tempelet og lova og prisa Gud.
Slik lyder det heilage evangelium
--------------
Kristi himmelfartsdag, helgetorsdag. En litt spesiell dag med en spesiell fortelling om Jesu opprykkelse. En fortelling som vi kanskje alle sitter med litt forskjellige assosiasjoner og tanker til. I mange sammenhenger, som barn, har jeg hørt tittelen «himmelspretten» om denne dagen. Og som barn med interesser for tegneserier og tegnefilmer har jeg da, naturlig nok, fått mange rare bilder til denne dagen – om Jesus som blant annet spretter opp med en diger fjær opp til himmelen. Noen av oss ser kanskje for oss Jesus som sakte svever oppover i luften, noen tenker kanskje at han plutselig var borte.
Og det er jo kanskje ikke så rart at vi har ulike bilder og assosiasjoner til en slik dag med en slik begivenhet. For det med opprykkelse til himmelen er jo ikke en naturlig logikk for oss, det bryter våre naturlige lover og gir jo på en måte ikke helt mening. Men slik er det jo for så vidt med mange ting i den kristne fortellingen, ting som for oss mennesker ikke gir helt logisk mening og som bryter naturlover og slikt.
Men med alle våre ulike assosiasjoner og bilder om hvordan dette foregikk og slikt, så er det jo viktig å sammen se på hva slags betydning denne dagen har. Hva er Kristi himmelfart, og hva slags betydning har den i den kristne tro og teologi? Det har jo nylig pågått en debatt i blant annet Vårt Land om at vi like greit kan avskaffe denne dagen som helligdag – så har den egentlig noen betydning i det hele tatt?
Vi bekjenner jo faktisk denne dagens begivenhet i vår trosbekjennelse. Vi sier: «stod opp frå dei døde tredje dagen, fòr opp til himmelen, sit ved høgre handa åt Gud, den allmektige Fader». Himmelfarten står der, ilag med ordene om Gud som skapte himmel og jord, Jesus som Guds sønn, hans død og oppstandelse, og bekjennelsen av den hellige allmenne kirke. Dagens begivenhet står midt inni der, ilag med helt essensielle teologiske momenter i den kristne tro. Så denne dagen må jo ha en betydning.
Men hvilken betydning har Kristi himmelfart?
Himmelfarten har på en måte en todelt betydning, og er faktisk en helt nødvendig begivenhet.
På den ene siden er Kristi himmelfart en avslutning. En avslutning på den store påskefortellingen. Det er det avsluttende seglet på en seiershistorie. Det er den store prikken over i-en. Fordi gjennom denne hendelsen vises det hvordan Jesus, som nå er det store symbolet på menneskets skjebne, får ta plass ved Guds høyre hånd. Den svenske teologen og retreat-lederen, Peter Halldorf, beskriver det på følgende måte: «Jesus lar ikke sin menneskelighet være igjen på jorden. I Kristus opphøyes menneskenaturen til å ta plass ved Faderens høyre side (…) Mennesket, som er skapt av intet, og som synden er underkastet forgjengelighet, har ikke bare fått udødeligheten som gave. I Kristus er også mennesket uten begynnelse». Himmelfarten er en triumfreise – den store krigeren som har vunnet over dødens krefter – får nå vende hjem til himmelens jubelbrus. En seier som har store konsekvenser for oss alle, da vi også en gang vil få del i det samme himmelske jubelbruset.
Og på den andre siden er himmelfarten en nødvendighet for kirkens bevegelse, og det store underet som skal skje om 10 dager – nemlig pinsens under. For oss kan det kanskje virke rart at Jesus måtte forlate jorden for nettopp å kunne være nærværende på den. Hadde det ikke bare vært enklere om han ble værende og ledet den kirkelige bevegelsen, med mild og fast hånd. Likevel påsto Jesus at det var til et beste for oss at han gikk bort. Og det er fordi at gjennom å gå ut av den menneskelige naturen gjør at han nå igjen kan bli pantokrator - allmektig og allestedsnærværende. Og helt siden denne dagen, himmelfartsdagen, har Jesus søkt etter nye legemer på jorden, mennesker som forlenger inkarnasjonen. Kirkefaderen, Augustin, sier det slik: «Du forsvant fra våre øyne, og vi vendt oss bort i sorg, bare for å gjenfinne deg i våre hjerter».
Vi leser i dagens evangelietekst at denne andre avskjeden Jesus har med disiplene fikk et annet etterskrift enn langfredagens bunnløse fortvilelse. Disiplene vendte tilbake til Jerusalem i stor glede. Da Jesus dro hjem til sin herlighet ved Fars høyre side, rettet hans venner ryggen og ventet på hans skjulte nærværs kraft. Og den kom, og har virket siden. Og den virker fremdeles, i sin verdensvide kirke, og her i vår lokale kirke. Jesus inkarneres fremdeles, i mitt og ditt hjerte. La kirkens tid begynne!
Ære være Faderen, Sonen og den heilage ande som var, er og vera skal ein sann Gud frå æve til æve.