28 De er dei som har halde ut hos meg i prøvingane mine. 29 Og no overlèt eg riket til dykk, slik som Far min har overlate det til meg: 30 De skal eta og drikka ved mitt bord i mitt rike og sitja på troner og dømma dei tolv Israel-stammane.
31 Simon, Simon! Satan kravde å få sikta dykk som kveite. 32 Men eg bad for deg at trua di ikkje måtte svikta. Og når du ein gong vender om, så styrk brørne dine!» 33 «Herre», sa Peter, «med deg er eg klar til å gå både i fengsel og i død.» 34 Men Jesus svara: «Eg seier deg, Peter: Hanen skal ikkje gala i natt før du tre gonger har nekta at du kjenner meg.»
Luk 22,28-34
--------------
Vi er halvveis i fastetiden og vi nærmer oss påskehøytiden med stormskritt. Påske-eggene og påskemarsipanen har allerede vært i butikkhyllene lenge, påskekryssordene begynner å dukke opp og påskekrimmen på melkekartongen er snart på plass.
Og også i dagens evangelietekst møter vi et innsteg inn mot påsken. For en viktig del av Bibelens påskenarrativ er nemlig relasjonen mellom Jesus og Peter. Og i dag så begynner den relasjonelle dansen mellom Jesus og Peter, som strekker seg og beveger seg gjennom hele påskens narrativ.
Peter som i dag lover Jesus at han aldri vil svikte sin venn og mester. Han er klar for både fengsel og død før han svikter sin Herre. Men Jesus forutser Peters fornektelse, og bare noen timer senere så skjer det – Peter nekter for å kjenne Jesus, nettopp i frykt for sitt eget liv og i frykt for fengselsstraff. Men den relasjonelle dansen slutter jo heldigvis ikke der, for etter Jesu oppstandelse møter Peter forsoningens gave og får erklære sin kjærlighet til Jesus like mange ganger som han fornektet ham. Og så gir Jesus han ansvaret for å lede kirkens fremgang, eller med Jesu egne ord: «Fø mine lam».
Historien om Peter og Jesus er en parallell fortelling med påskens narrativ. Og det er en symbolsk sterkt og viktig teologisk historie som peker på Guds styrke, nåde og makt i møte med menneskets svakhet. For Peters svik - det er stort, det er faktisk gigantisk. Han ender opp med å nekte kjennskap med sin Mester - Mannen som han har fulgt, lyttet til og elsket sammenhengende i tre år. Han som forandret livet hans, som han lovet på tro og ære å aldri svikte. Peters svik er stort – og derfor blir Jesu kjærlighet og nåde så tydelig og sterk når han tilbyr Peter forsoning og til tross for hans svik ber han om å være kirkens leder. Det er en sterk og nådefull fortelling. Og på mange måter er det en symbolfortelling – en fortelling om relasjonen mellom Gud og mennesket generelt.
Disiplene i Bibelen er med på å gjøre store ting og de gjør mye som er forbilledlig – kanskje spesielt i tiden etter Kristi himmelfart. Men disiplene er jo primært en avspeiling av oss, av menneskeheten. Disiplene er forskjellig, de har ulike interesser og de har ulike personligheter. De er så absolutt feilbarlige og gjør rare og dumme ting i blant. De svikter, de lyver, de er misunnelige, de er usikre på seg selv, de ønsker å fremme seg selv. De er menneskelige og feilbarlig – og i evangeliets nådefortelling så er nettopp det et viktig poeng. For det er jo i møte med dette, i møte med menneskets svakhet at Jesus og hans gjerninger blir sterke.
Den tyske teologen Karl Barth har et nydelig sitat i sin langfredagspreken som han holdt i et fengsel i Basel i 1957: «Hva er mest fantastisk – å finne Jesus i så dårlig selskap, eller å finne de kriminelle i så godt selskap?» – Det er et retorisk spørsmål som peker på den viktige relasjonelle dissonansen som ligger i forholdet mellom Jesus og menneskene i påskefortellingen!
Vi hørte det blei lest fra Paulus sitt andre brev til Korinterne, og her skriver Paulus noe ganske spesielt: Han holder frem det å være stolt av sine svakhet. Det høres jo veldig rart ut i våre moderne ører – hvor man gjerne skal holde frem sine styrker, og gjerne skjule sine svakheter så mye som mulig. Det er jo svært få av oss som går rundt og skryter av våre svakheter. Og det er kanskje ikke helt det Paulus oppfordrer til heller. Men det er allikevel et viktig poeng som Paulus kommer med.
For hvis alt hadde vært i sin skjønneste orden. Hvis alle hadde gjort alt rett, om vi aldri svek, aldri løy, aldri gjorde noen gale valg, om ikke mennesket hadde vært feilbarlig og synd hadde vært et ord uten betydning – så hadde jo Jesu død og oppstandelse vært fånyttes. Jesu tilgivelse ville vært uten hensikt. For i vår synd og våre feiltakelser, i vår svakhet så er Gud sterk.
Det betyr selvfølgelig ikke at vi skal jage etter svakheter, jage etter feilsteg slik at Guds nåde blir enda sterkere. Vi skal holde frem med å forsøke å følge Jesu ord om nestekjærlighet, forvaltningsansvar, omsorg, tilbedelse, bønn, fellesskap. Vi skal fremdeles jobbe for rettferdighet – streike for klimaet, tale for de stemmeløse og fremme kjærlighet hvor hatet rår.
Men samtidig så skal ikke skammen over de uungåelige feiltakelsene vi gjør få tynge livene våre – for det er jo nettopp denne skammen og skylden som Jesus tar på seg gjennom sitt offer i påsken. Jesus, gjennom påskens under, fremmer forsoningen og tilbyr oss den – og så kaller og sender han oss oss ut igjen på ny, slik han gjorde med Peter.
Om et par uker så skal vi sammen gå inn i påsketiden igjen. Vi skal igjen ta del i fortellingen om Jesus som blir hengt på korsets tre og deretter blir reist opp fra døden.
Denne fortellingen. Denne essensielle hendelsen i menneskets historie – den handler ikke om at Jesus dør og står opp for å tillate vår synd og våre feiltakelser. Men påskens hendelse handler om åpningen for Guds nåde og kjærlighet i møte med menneskets feilbarlighet. Og da er det nettopp i erkjennelsen av at vår feilbarlighet er uunngåelig det som setter oss fri og gjør Gud sterk. Det er erkjennelsen av vår begrensning som tydeliggjør Guds ubegrenselighet.
Det å bli elsket på grunn av hva vi får til og klarer – det er ikke kjærlighet. Det er beundring, bifall og heder. Det å bli elsket på tross av svakhet, feilvalg og feilbarlighet – DET er kjærlighet. Nådefull og forsonende kjærlighet. Og det er det vi sammen skal være vitne til og få del i når vi nå snart skal gå inn i påskens høytid.
Ære vere Faderen, Sonen og Den heilage ande som var, er og vera skal ein sann Gud frå æve og til æve.