Hei, jeg heter Johanna. Jeg er venn av Jesus. Dere har sikkert ikke hørt om meg. Jeg er ikke sånn som stikker meg så veldig fram. Dessuten er det liksom mannfolka som huskes best i våre dager. Det er jo ofte snakk om de tolv. Men vi er faktisk fler. Men hvertfall, jeg er venn av Jesus. Jeg håper i det minste jeg blir nevnt når det fortelles om han… Jeg har hengt med Jesus i litt over et år nå.
Og i det siste så synes jeg Jesus har oppført seg litt merkelig. Jeg snakka med Peter om det, og vi synes Jesus har vært annerledes i det siste. Han er liksom litt bedrøva. Da vi gikk nedover til Genesaretsjøen her om dagen, så gikk vi og lo over noe. Jeg husker ikke helt, det var et eller annet som Johannes sa. Og Jesus lo han og. Men da jeg så bort på han, hadde han et sånn trist uttrykk i ansiktet. Han hadde rynker jeg aldri har sett før. Og så dro han oss til sides fra folkemengden. Han ble alvorlig. Han sa til oss at menneskesønnen skal bli spotta og mishandla og spytta på. Og vi var litt sånn: hva er det du snakker om? Men han sa bare til oss: «Menneskesønnen skal bli spotta og mishandla og spytta på». Jeg tror også han sa at menneskesønnen skulle bli slått i hjel. Menneskesønnen er jo sånn navn han noen ganger bruker om seg selv.
Og jeg skjønner ikke hvorfor han sier det. Hva er det for noe å si. Dere, jeg skal bli drept – folk skal spytte på meg. Hvorfor i alle dager skulle noen drepe Jesus? Jeg vet jo at det er mange som ikke liker Jesus. De mener han spotter Gud og sånt. Men mange av de tror jeg ikke har møtt Jesus på ordentlig en gang. De tror kanskje han skal ta over makta eller noe. Men Jesus er ikke sånn. Jeg tror ikke han har lyst til å bli romersk keiser liksom. Han forteller jo oss om Guds rike – og han helbreder folk. Han kommer jo bare med fred og kjærlighet, eller kanskje med litt ubehagelig formanende ord også. Men jeg tviler aldri på at han vil oss vel.
Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort hvis Jesus forlot oss nå. Jeg har fulgt Jesus helt siden jeg møtte han i Kapernaum. Jeg har reist hjemmefra. Og jeg har sett Jesus gjøre store ting. Som da vi var på vei til Jerusalem, like ved Jeriko, da møtte vi en som var blind. Og Jesus gikk bare så vidt bort til han og prata med han – også fikk han synet tilbake! Og da Simons svigermor var veldig syk, og hadde høy feber, og Jesus helbredet henne.
Jeg føler jeg er med på noe stort – noe innmari viktig! Og jeg er ikke klar for at det skal være over. Det kan ikke være over. Det har jo nettopp begynt. Folk har begynt å lytte. Mange har begynt å følge Jesus. Og ryktet om han sprer seg som ild i tørt gress! Vi kan liksom ikke stoppe nå. Flere må få høre om Jesus og den sanne veien. Jeg nekter å miste Jesus. Det gjør meg egentlig sint at han kan si noe sånt til oss.
Det er jo stadig vekk ting han sier som vi ikke skjønner. Og det er ikke så ofte han forklarer det for oss. Han kan fortelle oss en fortelling også lar han det liksom bli opp til oss å forstå hva det skal bety. Altså, jeg er egentlig en ganske klok person. Jeg vil si jeg er en menneskekjenner. Men Jesus, han er iblant et mysterium for meg.
Og det han sa der på vei til Genesaretsjøen, det uroer meg. For det er ikke første gang han har sagt det. Menneskesønnen skal bli spotta og mishandla og spytta på og de skal piska han og slå han i hjel. Han har sagt det før.
Nå er det jo snart pesach. Og hele gjengen skal reise til Jerusalem. Det pleier å være veldig stas! Vi spiser usyra brød og slakter et lam som vi spiser og møter folk vi ikke har sett på en stund! Det er liksom fullt av liv i Jerusalem. Forrige gang så møtte jeg faktisk en fyr som var veldig hyggelig. Det kan hende jeg overtaler foreldrene mine til å gifte meg bort til han. Vi får se. Og jeg skulle ønske vi bare kunne glede oss sammen til å reise dit! Jeg har lyst til å glede meg til fest!
Men jeg klarer ikke å la være å tenke på Jesus. Han bærer på noe jeg ikke forstår. Jeg skulle ønske jeg visste hvordan jeg kunne trøste ham.