45 Medan heile folkemengda høyrde på, sa han til læresveinane: 46 «Ta dykk i vare for dei skriftlærde! Dei vil gjerne gå omkring i lange kapper og likar å ta mot helsingar på torget, sitja fremst i synagogane og ha heidersplassane i gjestebod. 47 Dei et enkjer ut av huset og held lange bøner for syns skuld. Dei skal få så mykje hardare dom.»
1 Jesus såg opp og fekk sjå at dei rike la gåvene sine i tempelkista. 2 Han la òg merke til ei fattig enkje som gav to små koparmyntar. 3 Og han sa: «Sanneleg, eg seier dykk: Denne fattige enkja har gjeve meir enn nokon av dei andre. 4 For alle dei andre la gåver i kista av si overflod, men ho gav av sin fattigdom alt det ho hadde å leva av.»
Luk 20,45-21,4
En enke, altså en kvinne som har mistet sin ektemann – i en tid hvor mannen var konens forsørger. Enken, i sin sårbare samfunnsmessige posisjon, hun vikler seg frem mellom stormenn og rikfolk som åpenlyst viser hvordan de deler av sin overflod. Enken, som ydmykt vikler seg frem til tempelkisten, for å gi det lille hun har av mynter. En liten sum, to koppermynter – en latterlig sum for den rike – men for henne er det alt hun har - og hun gir det i håp og takk til sin Gud.
Men det handler jo ikke først og fremst om pengene. Det handler ikke om en regelbundet måte å tolke tienden eller forvalteransvaret. Det handler om en bevissthet, et håp.
For noen år siden var jeg og en gjeng i Liberia – et land preget av en 30 år lang sammenhengende borgerkrig, et land rammet av en ebola-epidemi som smittet nærmest 30 000 mennesker, et land som sliter med korrupsjon, og en befolkning som lever i sult og ekstrem fattigdom. Her fikk vi mulighet til å besøke noen av misjonsalliansens skoleprosjekter og vi fikk få være med på flere gudstjenester rundt om i landet. Og til tross for den tilsynelatende håpløsheten, så bar disse gudstjenestene tydelig preg av et tydelig håp, av glede og mennesker som gav det lille de hadde til hverandre og i kollektbøssene.
Men det handlet ikke først og fremst om pengene. Det handler ikke om en samvittighet som er tynget til å måtte gi sine penger. Det handler om bevissthet og håp – og tillitt.
Visesangeren Ole Paus har et kjent sitat som beskriver det norske folk: «Vi har alt, men det er også alt vi har». Et sitat som for så vidt generaliserer den norske befolkningen, men som for mange av oss kan dette sitatet føles som et lite slag i magen – nettopp fordi vi ser sannheten i dette sitatet. Fordi mange nordmenn lever jo under relativt greie forhold - med nok ressurser, nok mat, tak over hodet, fravær av krig, gode velferdstilbud også videre. Og dette kan prege oss – vi kan begynne å ta ting for gitt, vi får et kjærlighetsforhold til det vi eier og har. Vårt håp flytter seg fra Guds nåde, Guds løfter og Guds kjærlighet – til vissheten om at vi har det jo så greit og vi har noen ganger mer enn det vi egentlig trenger, og derfor kan vi gi litt av vår overflod til andre.
Men dagens evangelium handler jo ikke først og fremst om penger. Dagens evangelium er nettopp evangelium, ikke lov – så det handler ikke om krav og dårlig samvittighet fordi man lever under greie kår. Nei, evangeliet handler om bevissthet, håp og tillitt – til Gud.
Den fattige enken gav av sin fattigdom alt det ho hadde å leve av. Slik er det oversatt i vår Bibel. På tekstens originalspråk, gresk, lyder setningen πάντα τὸν βίον ὃν εἶχεν ἔβαλεν. Og en mer direkte oversettelse av denne setningen er: «Hun ga hele sitt liv».
Dette handler ikke om penger. Jesus tegner ikke frem et fattigdomsideal, selv om han taler de fattiges sak. Det handler heller ikke om den rette og ydmyke givergleden. Nei, det handler om bevissthet – en bevissthet om at alt vi har er gitt oss av Gud. Vårt liv, våre penger, våre ressurser. Det handler om håpet som ligger i Guds løfter, om et liv i evigheten uten sorg og smerte. Et håp som kan være mer naturlig fremtredende for de i håpløse livssituasjoner, men som til tross er like viktig for oss alle – også for vi som har «alt», siden det også er alt en har. For alt det vi eier, gir oss ingen varig sikkerhet. Og dessuten er det ikke vårt. Vi forvalter det bare for en stund.
Hengivenheten som fremstilles gjennom denne enken som legger hele sitt liv i Guds hender handler ikke om å gjøre seg fortjent til noe – fortjent til frelsen. Det handler ikke om pengene, det handler ikke om offergaver eller gode gjerninger for å blidgjøre Gud. Det handler om at Guds kjærlighet i Jesus utgjør en grunnbetingelse i livet og at nåden er en stand man står i og ikke en vare man handler med. Hengivenheten og takken som fremstilles gjennom denne enken handler om en bevissthet om at selv om ikke frelsen er til salgs, så er den likevel dyrt kjøpt. Den er kjøpt gjennom Jesu blod og lidelse, som representasjon for oss alle – på bakgrunn av kjærlighet til deg og meg. Og denne kjærligheten er vi alle verdige å ta imot, nettopp fordi du er gitt verdi – av Gud.
Det handler ikke om penger, offergaver eller andre kjøpsvarer. Det handler om Guds kjærlighet, nåde og frelsesgave til oss, og at vi er gitt verdi. Og dette kan vi la prege oss og våre liv – for dette faktum kan i oss skape håp, tillitt til Gud og hengivenhet i oss. For «hva gjør det da om her på jord i hytte eller slott jeg bor? Er dagen skyfull eller klar- hvor Jesus er, jeg himlen har!»
Ære være Faderen og Sonen og Den heilage ande, som var er og vera skal ein sann Gud frå æve til æve. Amen