Denne dagen er mye forskjellig. Mange barn vil nok først og fremst se på denne dagen som Halloween. Men i kirka så er også dette reformasjonsdagen, i dag for litt over 500 år siden gikk startskuddet for den lutherske reformasjon. Men vårt fokus i dag er som tidligere nevnt bots og bønnedag.
Før så var bots og bønnedag å se på som en slags nasjonal åndelig beredskap. Folk kom sammen for å be, og for å gjøre bot. Altså for å be om tilgivelse for det de hadde gjort galt. Det var også vanlig å iblant innkalle til bots og bønnedager. For eksempel ved store ulykker. Når folket følte de trengte tilgivelsens og bønnens kraft. Men også etter at en fare var over, da ble det holdt bønnedag for å takke. I dag er bots og bededag fortsatt en dag hvor tilgivelse og bønn får være i fokus. I noen kirker tilbys skriftemål spesielt denne dagen, selv om det også er mulig andre dager.
I evangelieteksten møter vi to stk som kommer i bønn eller skriftemål til Gud: fariseeren og tolleren som kommer til tempelet for å be. Fariseeren er innmari fornøyd med seg selv, og ber til Gud:Takk Gud for at jeg ikke er som andre mennesker, takk Gud for at jeg gjør alt rett.
Tolleren derimot møter Gud på en helt annen måte. Tolleren gjør tre ting som viser ydmykhet: han stiller seg langt unna, han bøyer hodet og slår seg på brystet. Å slå seg på brystet var et tegn på anger. Også kommer han med en kort syndsbekjennelse: Gud vær meg synder nådig.
Også avslutter teksten med «Kvar den som set seg sjølv høgt, skal setjast lågt, og den som set seg sjølv lågt, skal setjast høgt.». For det som skjer i teksten er jo at fariseeren setter seg selv over andre mennesker. Ja, han gjør masse bra, og det er ikke galt å gjøre godt, som det høres ut som han gjør i mye. Men han trodde at han var bedre enn andre. Og sannsynligheten for at denne fariseeren faktisk gjorde alt rett, er ganske liten. Mest sannsynlig var han ikke fullkommen i alt han gjorde, og bare her viser han jo at han ser ned på andre mennesker. Fariseeren mangler kanskje litt selvinnsikt?
I vår tid har vi veldig troa på det gode i mennesket. Selv om janteloven kanskje sitter litt i, tenker vi stort sett positivt om menneskets muligheter i dag. Mange av oss har mange ulike idealer. Vi lager oss nyttårsforsetter. Vi strekker oss etter perfeksjonisme i mange ting, selv om vi kanskje liker å tro at vi er ganske avslappa på det. Innerst inne ønsker vi å være så godt som fullkomne. Å være en perfekt forelder. En perfekt arbeidstaker. En perfekt venn. Vi strekker oss ofte litt lengre enn vi er.
Så mens det i samfunnet er et stort fokus på menneskets muligheter, kan man kanskje anklage kristendommen for et negativt menneskesyn. Noe av grunnen til dette kommer frem i dagens tekster: det at du skal sette deg selv lavt, men kanskje først og fremst på grunn av ordet «Synd», som vi hører om i alle dagens tekster. Tolleren som sier «Gud, vær meg synder nådig!"Og i teksten fra 1.Johannesbrev: «Seier vi at vi ikkje har synd, då fører vi oss sjølve vill.» Det er et ord som er vanskelig å unngå på denne dagen.
Synd er et begrep som har mange negative assosiasjoner. Særlig på grunn av måten det har blitt brukt på oppgjennom historien, for eksempel under pietismen. Før var synd flere konkrete ting: alkohol, dans, og til og med kortspill. Derfor bærer vi kanskje med oss en frykt for det ordet. Fordi ordet har blitt begrensa til noe altfor snevert. Det ble et usunt fokus på enkelthandlinger.
Jeg tror likevel vi trenger en forståelse av at vi ikke strekker til. At uansett hvor mye vi strever for å prøve å bli perfekte, kommer vi aldri til å bli det. Jeg tror kanskje vi trenger tanken om synd. For å ha et ærlig syn på mennesket. Vi kommer til kort både når det gjelder våre egne standarder, og når det gjelder Guds gode bud.
Vi gjør rett som det er ting som både sårer og skader oss selv og andre mennesker og skaperverket.Vi vil det kanskje ikke, men likevel går det ofte galt. Da hjelper det lite å høre at vi er perfekte og får til alt vi vil. Det er faktisk ikke helt sant. Vi er ikke perfekte. Og det er ikke sikkert vi har mulighet til å bli det i dette livet.
Derfor tror jeg synd er et godt begrep, tross sine negative assosiasjoner. Det forteller bare om at vi har noe i oss som gjør at vi ikke alltid handler godt. Også har vi en Gud som alltid møter oss med nåde og tilgivelse.Når vi kommer som tolleren i tempelet og sier «Gud vær meg synder nådig.»
I gudstjeneste har vi alltid med syndsbekjennelsen. Hver søndag ber vi altså om tilgivelse for vår synd. Det er et slags mini-skriftemål i gudstjenesten. Og i vår kirke starter presten med å si: «I tillit til Guds nåde vil vi be om tilgjeving.» For vi har tillit til Guds nåde. Sånn sett passer det godt at reformasjonsdagen kommer sammen med bots og bønnedag, for var det en ting Martin Luther var opptatt av var det nåden.
Vår kirke hvile på noen tjukke trestokker. Og den stokken som ligger under der, under de tre stegene opp til alteret har en setning på seg: Tolli peccata mundi. Det er latin for «bærer verdens synder», og er sitat fra Johannesevangelie (k1). Vi har tillit til at Gud gir tilgivelse. Kontinuerlig i våre liv blir vi tilgitt. Vi trenger ikke late som at vi er fullkomne. Det kan være godt å erkjenne at man ikke strekker til. Den erkjennelsen som tolleren i dagens tekst kommer med når han utbryter: Gud vær meg synder nådig.
Og Gud tar imot oss igjen og igjen.
Ære være faderen, sonen og den heilage ande, vår skapar, frigjerar og livgjevar.