Historie
I 1125 hadde Norge allerede vært et kristent samfunn lenge, ikke minst i Rogaland.
Kristendommen var kommet fra sør og vest gjennom hele vikingtiden, gjennom handel, kontakt og folkeforflytninger.
Stavanger var et lite sted. Før 1125 hørte det inn under biskopen i Bergen. Rogaland var likevel en viktig del av landet, med mektige slekter, god plassering og godt klima for jordbruk.
Mellom 1110 og 1128 fikk Stavanger egen biskop. Han het Reinald og ble hentet fra England. Med seg hadde han et armbein fra St. Svithun. Det ble lagt i den nye Domkirken, og St. Svithun ble Stavangers skytshelgen.
Biskopen hadde også med seg en gruppe prester, som ble kalt kanniker.
Etter hvert ble biskopen i Stavanger biskop for både Rogaland, Agder, Setesdal, Valdres og Hallingdal.
I tillegg til Domkirken ble det bygget andre steinkirker som fortsatt står, blant annet på Sørbø og Talgje.
Tro
Vikingene og etterkommerne deres var opptatt av velstand.
Ble det et godt år for åker, dyr og mennesker? Hvordan gikk det med handelen? Var det ulykker eller katastrofer i vente? Ville det bli krig, og hvem ville vinne?
Alt dette var de vant med at gudene kunne hjelpe med. Religionen skulle gi trygghet, helse og framgang. Folk håpet på en bedre tilværelse i livet etter dette, men var også opptatt av hva tro gav dem her og nå.
Da rogalendingene ble kristne, var de kanskje imponerte over flotte kirker, ritualer, kirkelige seremonier, festdager, munker, prester og helgener de møtte i Europa. Domkirken var inspirert av europeisk byggekunst.
De eldste delene av kirken har fulgt byen i 900 år. Kirken ble stedet der det usynlige ble tilgjengelig.