Det er mye å lære av skogfinnene, og deres sterke tilknytning og tilhørighet til naturen. I vår tid trenger vi et fornyet blikk på skaperverkets hellighet.
Overskriften er et sitat av Nitahå-Jussi, Finnskogens siste vandrer. Han ble portrettert av Dagfinn Grønoset i 1957. Han ble beskrevet som en livskunstner som kunne glede seg mer over sol og vind og vær enn over en skarve heimstavnsrett i Karvala. Å stå på høgste Klintberget en kveldstund og se solskiva slokne over Finnskogen skapte denne erkjennelsen av skogen som et hjem, men også en gave.
Skogfinnene kom østfra over Karelske neset og bosatte seg i Savolax i den østre delen av det som i dag er Finland. Mangelen på svedjemarker, førte dem til Sverige og videre til Norge. De første skogfinnene kom til Norge på midten av 1600-tallet. De regnes i dag som en av Norges fem nasjonale minoriteter. Med seg hadde de sin kultur, religiøsitet og historie. Språket var en finsk dialekt og var i bruk til midten av 1900-tallet. Fremdeles finnes rester igjen i navn på områder og steder over hele Østlandet, og særlig på Finnskogen. Skogfinnene tok med seg blant annet byggeskikk, matretter, håndverkstradisjoner i neverfletting og kontstrikking, dansetradisjoner, naturkunnskap, spiritualitet, fortellinger og eventyr. Dette er historie, kultur og tradisjoner som fortsatt finnes.
Nitahå-Jussi visste smertelig nok hvem som eide skogene. Det var harde arbeidsdager i skogen, og arbeiderne kunne bli utnyttet nesten som slaver, forteller Åsta Holth, forfatter og forkjemper for skogfinnekulturen.
Fornorskningspolitikken fikk store negative konsekvenser, også for skogfinner. Den norske kirke var medansvarlig for dette, ofte som statens forlengede arm. I dag brukes begrepet sannhet og forsoning som overskrift for et langsiktig arbeid med erkjennelse, beklagelse og reparasjon i både kirke og samfunn. I Hamar bispedømme har en egen prosjektgruppe arbeidet med dette, med mål om å synliggjøre skogfinsk historie, kultur og religiøsitet. Vi håper prosjektet kan erkjenne, men også styrke skogfinsk identitet og tilhørighet. Vi har alle noe å lære av hverandre, og vi har alle mistet noe gjennom fornorskningspolitikken.
Skogfinnenes dag, 21. Juni, vil flere steder bli markert på søndagens gudstjeneste. Som biskop i Hamar bispedømme har jeg tatt initiativ til og vil delta på gudstjeneste i Grue Finnskog kirke, en gudstjeneste som blir preget av skogfinsk kultur, tradisjon og identitet. Gudstjenesten vil senere bli sendt på NRK radio. På Norsk skogfinsk museum vil vi etterpå få presentert en rapport om skogfinsk kirkeliv i Den norske kirke.
Hva kan historien lære oss i dag? Hvordan kan vi fremheve dette natursynets egenverdi og dets betydning for kirke og storsamfunnet, enten det handler om klima, naturmangfold, polarisering, urettferdighet, stigmatisering, tro eller håp? Å kunne vi som Nitahå-Jussi, se utover skogene, og i ærefrykt kjenne oss hjemme og som en del av skaperverket, uansett hvem som eier det.