Enhet og enighet
Forord av biskop Helga Haugland Byfuglien, Bispemøtets preses
Vi kommer til å være uenige i en rekke saker fremover. Det kan komme til å styrke oss.
2012 var et skjellsettende år for Den norske kirke. Grunnlovsendringene vedtatt av Stortinget 21. mai endret relasjonen mellom Den norske kirke og staten. Kirken har allerede erfart de umiddelbare følgene, og har selv tilsatt sine første proster og biskoper.
På lenger sikt handler det om kirkeordning, ansvarsfordeling og strukturendring. Derfor ligger et hardt arbeid fremfor oss. Det vil kreve åpne og involverende prosesser av alle arbeidslag i kirken. Bispemøtet og den enkelte biskop deltar i denne viktige samtalen.
Statskirken har blitt til folkekirke i grunnlovens §16, men underveis til en samlet definisjon av Den norske kirkens nye identitet, vil samtalene våre være preget av at Den norske kirke rommer et mangfold. En side av dette er knyttet til vår rolle som majoritetskirke i lys av de politiske signaler og strategier som kommer ut av arbeidet med religionens status i et mangfoldig samfunn. En annen er hvordan vi innvortes behandler og utvikler syn på ordninger og etiske spørsmål.
Det vi kan være sikre på er at vi må forholde oss til ulikhet og uenighet. Mesterens sier: «Jeg ber om at dere alle må være ett.» Og kirken er en i Kristus, men utfolder også et mangfold, både innen Den norske kirke, i vår kommunion med lutherske kirker i LWF og i det økumeniske fellesskapet nasjonalt og globalt.
Det som er mer usikkert er:
Hvor mye tåler fellesskapet av uenighet før det utfordrer enheten?
Hvor går grensen for utholdenhet i diskusjoner og aksepten for å bli stemt ned?
Hvor mye rom kan vi gi den andre til å ha sin overbevisning når jeg selv ikke kan gi avkall på min som sann og rett?
Kirken har lang erfaring med å leve med uenighet. Mange vil hevde at det har vært en styrke. Det er derfor verken mulig eller særlig ønskelig med en kirke som streber etter enighet i alle spørsmål. Med særlig ansvar for kirkens enhet, utfordres derfor biskopene og Bispemøtet til å formidle enhet på det sentrale, og til å gi rom for uenighet på andre.
Det betyr ikke at vi ønsker en kirke som er et sprikende fellesskap. Enhet er mulig uten enighet. Det ligger i vår lutherske egenart som forplikter til å være tydelig på kirkens sentrum: Evangeliet om den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus. Vår kirke har gjennom sin bekjennelse en klar forståelse av hva som er nødvendig for kirkens enhet, nemlig forkynnelsen av evangeliet og forvaltning av sakramentene.
Med det som et samlende sentrum blir det også rom for åpenhet. Det gir rom for en utviklende og styrkende frihet til å debattere og argumentere. Bare slik er det mulig å finne frem til tjenlige løsninger på ordningsspørsmål. Bare slik er det mulig å finne den gode veien i etiske spørsmål der vi fortsatt må leve med uenighet.
Enhet er mye mer enn enighet. Måtte vi se på det som en styrke.