Biskop i Hamar, Ole Kristian Bonden
Biskop i Nidaros, Herborg Finnset
Morsmålet kalles noen ganger for hjertespråket: Selv om vi mestrer mange språk, vil det språket vi lærte som barn, som bestefar og bestemor snakket med oss på, bety noe helt spesielt.
Det er en del av det som gjør oss til de vi er.
I den helt nye kinofilmen «Ellos eatnu – la elva leve» møter vi den unge jenta Ester, som starter opp som lærervikar i Alta høsten 1979. Ester holder sin samiske identitet skjult for både kolleger og elever. Snart er hun midt oppe i dramaet om hvem hun selv er, og tragedien i hennes egen familie, som det er lagt lokk på. Her blir språk og tilhørighet et viktig spørsmål.
Språket er ett av de båndene vi har mellom oss: at vi kan snakke sammen og gjøre oss forstått, - men også at vi fritt kan bruke det språket som er vårt, i kontakt med andre. Språket er ei bro mellom menneskene.
I noen av våre lokalsamfunn er det et synlig samisk nærvær gjennom stedsnavn, reindrift eller annen samisk næring og innbyggere som hører til samiske slekter. I andre sammenhenger er samisk nærvær skjult: resultatet av hundreår med kulturelt press, språklig og kulturell undertrykking og diskriminering har gjort at mye samisk tilhørighet er fortiet og skjult.
Språk og identitet hører tett sammen: det er en del av vår kulturelle kapital. Språket gir oss personlige fortellinger, kjærlighet og kan brukes til å få fram nyanser gjennom poesi, tro, eller spesialiserte uttrykk. Språket er også en måte å vise tilhørighet, og det er noe som gir verdi.
En måte å bli synlig på
Å ha mulighet til å bruke vårt eget språk er noe vi alle trenger. Det er en måte å bli synlig på.
Hva var det lokalsamfunnene våre mistet der det samiske nærværet ble usynlig? Hva er det vi må være med på gi frimodighet til å ta fram igjen, og hvilken rikdom er det storsamfunnet kan få del i? Hvordan kan vi bidra til forsoning?
Dette er spørsmål vi må stille oss når kommisjonen som skal granske fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener og skogfinner legger fram sin rapport i juni. Den norske kirke vil være med på denne vandringa, og bidra til å skape forsoning. Vi vil oppfordre alle våre menigheter til å forberede seg på denne samtalen.
Sørsamisk er et gammelt språk som har vært her i uminnelige tider. Som skriftspråk er det likevel ungt: det var først i 1978 at det ble godkjent som et skriftspråk i Norge. Det sørsamiske språkområdet ligger på tvers av statsgrensen mellom Norge og Sverige. I Norge strekker seg fra Mo i Rana til Elgå, og omtrent tilsvarende i Sverige. I dag er det bare de yngste generasjonene som har lært sørsamisk som noe mer enn et muntlig språk.
Hvilke språk vi bruker er med på å gjenspeile virkeligheten. Hva som er synlig i kirkerommene, hva som blir sagt og hvordan det kan være med på å løfte fram deler av historien som har vært skjult.
Når velsignelsen lyder på både norsk og sørsamisk i kirkerommene våre, er det ikke fordi noen ikke forstår norsk. Vi gjør det slik for å synliggjøre mangfoldet, og for å gjøre det tydelig at begge språkene hører til i vårt område, at de har en plass i kirka og i lokalsamfunnene våre.
Det skjer noe med oss alle når også det samiske språket lyder i gudstjenesten. Kirka skal være for alle. I hele landet er det behov for en kirke som ivaretar samisk språk og kultur.
Lahkoe biejjine: gratulerer med dagen, – alle ! La oss feire samenes nasjonaldag 6.februar sammen, og la det bli en dag for mangfold og fellesskap!