Møtet med et åpent og stille kirkerom kan gi mennesker mulighet til å lene seg inntil søyler av tidligere menneskers tro og erfaringer.
«Det er her jeg kan komme når mit rum er for lille. […] Alt hvad jeg bærer er båret før af andre og legges under søjle af sten.»
Takksigelse nr. 6 av Helle S. Sørup, fra diktsamlingen Send flere engle. Andægtigheter (2012)
Et grunnleggende trekk ved kirken er å være gjestfri og diakonal. I et åpent kirkerom opplever mange å bli favnet i sin lengsel og stimulert i sin nysgjerrighet. Det er fordi kirkerommet har et budskap gjennom sin utsmykning og i sin historie som lokal tros- og tradisjonsbærer. Kirkerommet slutter aldri å invitere til nye tolkninger.
Kirkerommet eies av alle, både den som ferdes der ofte, den som har en oppgave der og den som kommer dit en sjelden gang. I dag fester det seg et bånd hos enkeltmennesker til flere kirkebygg, for seg selv og for slekten. Båndet oppstår gjennom overgangsriter og skaper en ramme rundt menneskers liv som slektens historie er skrivet inn i.
Kirken er et fysisk og mentalt knutepunkt ved dens over 1600 kirkebygg over hele landet. De eldste kirkene gir mennesker nøkler til å tolke og forstå hvordan slekt og samfunn har vokst frem. Nyere kirkebygg settes inn i denne tusenårige kulturhistorien som er et møtested mellom mennesker og Gud. Kirkerommet er et sted for bønn, takk, klage, stillhet og fellesskap. Et sted hvor alt i livet kan bli lagt frem for Gud.