Vedlikehold av kirketekstiler

Oppbevaring av kirketekstil
Alle tekstiler behandles og oppbevares med forsiktighet. Messehakler oppbevares hengende i store skap på brede hengere med støvpose av utvasket bomull trukket over. Hengeren skal være tilpasset formen på messehakelen og litt bredere. Messehakler kan også ligge i store skuffer og være dekket til med syrefritt silkepapir. Stolaer rulles lett sammen eller henger fritt over kleshenger. Antependier henger best over stang, mens alterduker oppbevares best opprullet på store ruller av syrefri papp, og løftet opp fra underlaget så ikke tyngden forårsaker slitasje. I alle tilfeller dekkes tekstilene til med utvasket bomullsstoff eller syrefritt silkepapir.

Å ta vare på kirketekstiler
Kirketekstiler representerer en tekstil skatt som er av stor verdi å ta vare på. Alle tekstiler er forgjengelige og vil være utsatt for slitasje. Lys og luft sliter på fargen og fibrene i materialene. Men hvordan vi behandler og vedlikeholder tekstilene, vil være avgjørende for hvor lenge de kan være i bruk. Vi kan gjøre mye for å forlenge deres levetid.

Skal man ta i kirketekstiler, må hendene være rene. Syre, fett og fuktighet som huden avgir naturlig, vil alltid påvirke tekstilene. Hvis vi i tillegg ikke er rene, vil det raskere forårsake skader. Slitasjen på materialet blir større når man tar på det samme stedet gang etter gang. Stolaer og messehakler er spesielt utsatt med sine broderier, motiv og ekstra fine materialer. Den som skal håndtere tekstilene, bør bruke hvite bomullshansker (kjøpes på apotek).

Rensing, flekkfjerning og reparering
Det kan være vanskelig å vite hvordan man skal stelle kirketekstilene, dersom ikke kunstneren eller produsenten ha gitt en anvisning. Generelt kan ikke kirketekstiler vaskes, men skal rengjøres ved rens. For de mest verdifulle kreves det spesialbehandling ved et renseri som kan rengjøre gamle og spesielle tekstiler. La tekstilkonservatorer eller andre fagkyndig bestemme hva som må gjøres. Konserveringsseksjonen ved Nasjonalmuseet for Kunst i Oslo svarer på spørsmål så langt det lar seg gjøre. Museumssenteret i Salhus med Bevaringsteneste - Tekstilateleriet kan også bistå med gode råd eller inngå avtale om konserveringsoppdrag.

Å ta vare på tekstilene kan være risikofylt, hvis man ikke kjenner til hva som er brukt av materialer og hvordan de skal behandles. Det er ikke alltid de gamle tekstilene som er vanskeligst å rengjøre. Det finnes nye tekstiler som kan være svært krevende og gamle som kan være uproblematiske å få rengjort. Materialkunnskap er derfor nødvendig for å unngå skade i behandlingen av kirketekstiler. Vask eller alminnelig kjemisk rens kan gjøre skade hvis ikke materialene og fargene er stabile i vannløsning. Ikke alle sytråder er vaskeekte, selv ikke de moderne. Om en metalltråd er stabil i det ytterste laget av tråden, kan kjernen i tråden være ustabil. Ulike materialer i bunnstoff og fór eller applikasjon med flere lag stoffer montert sammen stiller også krav til materialkunnskap.

Flekker på kirketekstiler er som regel krevende å få fjernet, og dess eldre de blir, dess verre er de. Alterduk og andre kirketekstiler er utsatt for tilsøling av vin. Er man uheldig, hjelper det å få tørket opp flekken med hvitt tørkepapir (alminnelig husholdningspapir) med én gang. Ikke dryss på salt, det vil bare binde fargestoffet i vinen til tekstilen. Vinflekker er lettest å ta mens de er ferske. Samtidig advares det mot å forsøke å fjerne dem selv, for du kan fort gjøre skaden større dersom du ikke vet hvordan fargen kan smitte eller forandre seg. Det beste er å kontakte en tekstilkonservator eller andre fagkyndige. Må du likevel ta arbeidet selv, behandler du vinflekker som har rukket å bli tørre, med å fukte rundt flekkens ytterkant og så gå innover mot midten. Det kan samtidig være nyttig å fukte mot et godt sugende underlag. Dette må hele tiden flyttes, så det ligger et rent underlag under der du arbeider. Dersom man fukter motsatt vei, fra midten av flekken og ut mot kanten, risikerer man å gjøre større skade. Væsken vil trekke med seg vinen, eller hva det måtte være, og gjøre flekken større.

Stearin på kirketekstiler kan også være vanskelig å fjerne. Kjøl ned flekken på tekstilen, enten med å legge på isbiter i en plastpose eller om du legger tekstiler som kan tåle det (alba, alterduk (?) og servietter) for en liten stund i en fryser. Etterpå kan du brekke stearinen forsiktig av. Ikke bruk strykejern for å fjerne stearin. Det kan gjøre skaden på kirketekstilene enda større om stearinen trekker inn i fibrene.

Flekker på alba er det litt enklere å fjerne. Søler du vin på albaen, så hold flekken fuktig inntil du kan dynke på flytende vaskemiddel. Til en alba av kunststoff bruker du vaskemiddel med enzymer, la ligge i 10-15 min. og skylle godt i håndlunkent vann. Vinflekkene pleier også å gå bort i vaskemaskinen når man bruker midler med enzymer. Til en alba av ull eller silke må du prøve midler spesielt for disse materialene og behandle albaen deretter, da enzymer vil skade fibrene i ull og silke. Andre mindre og enklere flekker, spesielt på albaer av ull, fjerner du ved å la albaen henge fritt over damp fra et kar med varmt vann, for eksempel i dusjen eller over badekar. En krøllete alba vil også glatte seg ut over dampen fra varmt vann. Søleflekker etter jord på kirkegården kan lett børstes av en ull-alba når denne er blitt tørr igjen. Stearinsøl på en alba fjerner du på samme måte som nevnt over for kirketekstilene.  Albaer må kunne rengjøres jevnlig for å holde seg pene og rene, og for å unngå at lukt av gammel svette setter seg fast i plagget. Se etter anvisning for vask eller rens.

Små reparasjoner på kirketekstilene, som å sy fast løste tråder eller feste et fór som har løsnet, kan man utføre selv om man har litt sømferdighet. Reparasjoner på albaen kan man også ta selv, mens restaurering og konservering av kirketekstiler må settes bort til fagkyndige. Kirketekstiler fra kirker som er fredet eller listeført, skal behandles med godkjenning fra Riksantikvaren.

Liturgisk drakt
Albaen henges fram i god tid før gudstjenesten begynner. Dette gjelder for vigslete som skal gjøre tjeneste i gudstjenesten. Stola og messehakel som skal brukes i gudstjenesten, bør også henges fram på forhånd. La tekstilene henge fritt på en kleshenger for å få luftet seg og glattet seg ut. Når presten skal ta på eller av seg messehakelen, er det best å løfte denne ved å føre hendene innunder skuldrene. Da berøres bare fóret og slitasje på utsatte steder unngås. Å be klokkeren om hjelp ved på- og avkledning, kan være nyttig.

Dersom man bruker mikrofon med klype, såkalt mygg, så fest denne på albaen framfor på messehakelen eller stolaen. Det er viktig å unngå skade. Dersom det skulle være sydd en egen liten klaff til å brette ut fra innsiden av messehakelen eller stolaen, eller det er laget en annen anordning for mikrofonen, kan denne klypes fast der.

Messehakelen tas av igjen etter gudstjenesten før presten går ut på kirketrappen og hilser på menigheten, i hvert fall hvis det regner. Kirkekaffen får også vente. Messehakelen trenger å henge i sakristiet en stund før den plasseres tilbake i skapet eller legges i skuffen. En messehakel som skal oppbevares hengende, trenger egen spesialkleshenger. Denne må være tilpasset skulderformen på messehakelen og litt bredere enn messehakelen. Hengere med skarpe kanter skal fóres godt med bomullsstoff. Deretter trekkes en støvpose sydd av bomullsstoff til beskyttelse over messehakelen. For messehakler som skal oppbevares liggende, bør man unngå å brette disse. Skader kan oppstå i brettene, særlig hvis messehaklene brettes om igjen på de samme stedene. Liggende messehakler oppbevares best i store skuffer, i full størrelse uten å brettes. Albaen bør også få henge fritt inntil kroppslukt og fuktighet er dampet ut etter gudstjenesten.

Presteklærne fraktes best i en egen, liten koffert. La albaen ligge lett sammenbrettet og stola og eventuelt singulum løst sammenrullet. Sammenrullingen av en stola med broderi eller applikasjon må ikke brette eller skade motivene. Unngå å legge tekstilene i en krøll, og hold kofferten ren og fri for alt annet som ikke skal være med.

Når messehakelen tas i bruk i en gudstjeneste, blir den en del av prestens liturgiske drakt. Men messehakelen tilhører ikke presten, den er i kirkens eie og skal oppbevares i sakristiet. I praksis tilfaller ofte ansvaret for å ta vare på messehakelen på presten.

Kirkens tekstiler
Tekstilene i en kirke vil trenge jevnlig tilsyn. Dette kan gjerne være av noen frivillige medarbeidere i menigheten som har nødvendig kunnskap om behandling av tekstilene og som vil påta seg arbeidet med ettersyn og vedlikehold.

Antependium foran alteret og liturgiske kleder foran lesebrettet på lesepult og prekestol trenger spesialrens på samme måte som messehakel og stola, men nødvendigvis ikke like ofte. Messehakler vil normalt trenge rens hvert 10.-15. år.

Alterduken renses eller vaskes for å holdes hvit eller naturhvit uten å gulne. Duk uten broderi skal rulles. Lin kan dampes med presseklede, men blir stivere, glattere og blankere ved kaldrulling. Hvite håndklær og servietter til nattverd og dåp skal vaskes på 60 grader og rulles eller strykes glatte. Dersom håndklærne eller serviettene skal ligge en stund, bør de oppbevares rene og ustrøkne. Strøkne tekstiler kan gulne. Om alterduker og servietter kan vanlige renserier gi råd.

Kirkens ansvar i forhold til Riksantikvaren
Til kirkens faste tekstiler hører antependier, prekestolkleder og lesepultkleder, i motsetning til de løse: messehakler, stolaer osv. Ved behov for rens av faste tekstiler i listeførte og fredete kirker er man pålagt å innhente råd fra Riksantikvaren. For fredete kreves det også vedtak hvis disse skal endres. De faste tekstilene er en del av det faste inventaret og skal behandles som andre originalmaterialer i kirken, som f.eks. altertavler.

Den enkelte menighet og det enkelte kirkelig fellesråd må føle ansvar for sin egen historie. Derfor bør man ikke kvitte seg med gamle tekstiler og heller ikke ”gå løs på” kirken selv om den ikke er listeført. Mange ikke-listeførte kirker har store kulturhistoriske verdier, men i en samlet vurdering er de ikke ansett som verdig listeføring. Hvis kirkene ikke selv kan ta vare på ”utgåtte” tekstiler, bør man kontakte et museum og gi eller deponere tekstilen der. Da blir det i det minste bevart for ettertiden. Kirkebygget med alle sine løse og faste liturgiske gjenstander hører sammen i en helhet. Uten denne forståelsen er kirketekstiler og kirkekunst sårbare områder som lett kan falle utenfor i den store sammenhengen.