Da kristendommen kom til Norge rundt år 1000 ble det behov for å reise egne bygninger for gudstjenester og messer. Olav Haraldssons kristenrett på Moster i 1024 fastsatte at det skulle bygges menighetskirker.
Små steinkirker i romansk stil ble bygget, men etter hvert kom stavkirkene av tre. Disse var inspirert av den romerske langformede basilikaen (gresk: stoa basiliké – kongelig søylehall), men ble bygget med mindre lysinnfall på grunn av klimaet. Basilikaformen fikk stor betydning for senere kirkebygging i vår vestlige europeiske tradisjon, i form av langkirker, som med en lineær, horisontal akse som pekte dynamisk framover i tid. I den østlige del av Europa, i de ortodokse kirkene, dominerte en sentralkirkeform med en vertikal akse som pekte oppover i en tidløs forening med den himmelske Kristus.
Da kristendommen ble den dominerende og eneste tillatte religion i Romerriket rundt år 400, ble det reist mange store og praktfulle kirkebygg. Vi ser blant disse også eksempler på at kirkebygg ble symbol på makt og dominans. Denne siden ved kirkearkitekturen bør heller ikke underslås.
Det har vært en lang tradisjon å bygge kirkene med alteret mot øst og soloppgangen. Solen og morgenlyset er bilder på den oppstandne Kristus, og det østvendte blir tolket som et håps- og oppstandelsessymbol.
I Norge har langkirken vært den vanligste kirkeformen helt fra middelalderen av. Langkirken uttrykker at menigheten er underveis på en pilegrimsvandring mot det evige mål (lat. via sacra = den hellige vei). Også sentralkirken regnes som én av de to hovedformene for kirkebygg i vårt land. Denne er bygget åttekantet, rund eller har korsform. Sentralkirken uttrykker at Kristus er midt blant oss, ved at alteret har en mer sentral plassering i rommet. Begge kirkeformene sier noe viktig om den kristne gudstjenesten, og begge har sine styrker. Den første legger vekt på troens ”ennå ikke”, den andre uttrykker troens ”allerede nå”. Den første uttrykker at Gud er hellig, transcendent og rekker ut over vårt begrensede fellesskap (Jeremia 23,23). Den andre uttrykker at Gud er nær oss i sitt hus (Salme 65,5). Ofte handler det om å skape en god balanse mellom distanse og nærhet, vei og senter, i samspill med det kirkerommet gudstjenesten feires i.
I vårt land ble sentralkirker bygget i opplysningstiden og fram til 1850-tallet, før nygotikken gjorde sitt inntog med langkirker helt fram til 1950-tallet, da sentralkirker igjen ble foretrukket i de fleste kirkebygg. Gjennom århundrene har vi også sett at kirkene bygges i samsvar med de arkitektoniske ideer, byggetekniske muligheter og den teologi, liturgi og symbolforståelse som råder til ulike tider og i ulike deler av kristenheten.
Bestemmelser vedr. kirken, kirkelig inventar og utstyr
- Regler for bruk av kirkene
Reglene gjelder for bruk av de vigslede kirkerom utenom de forordnede gudstjenester og kirkelige handlinger.
Prinsipper for kirkebygg
Kirkemøtet i 2015 behandlet saken Prinsipper for kirkebygg (sak KM 15/15). Saken var bredt anlagt, med teologiske, historiske og kirkerettslige perspektiver på kirkebygg. Her er noen av punktene i Kirkemøtets vedtak i saken:
(2) Betegnelsen vigsling brukes om kirker og betegnelsen innvielse om lokaler til kirkelig bruk.
(4) Livssynsnøytrale rom skal ikke inngå som deler av kirkerommet i en vigslet kirke.
(5) Kirkebygg skal som hovedregel være et selvstendig bygg som eies av soknet. Kirke nr. 2 i soknet kan være del av et annet bygg, under forutsetning av at denne delen av bygget eies av soknet.
(6) I et fremtidig regelverk bør det gis mulighet for langtidsutleie av kirkebygg.
(8) Kirkemøtet anbefaler å gjøre kirkerommet mer tilgjengelig og åpent for stillhet, bønn og meditasjon.
(9) Kirkemøtet ber Kirkerådet ta initiativ til at det utformes miljøstandard for bygging av nye kirker, og at arbeidet med målrettet energieffektivisering i kirkebygg intensiveres.