UngSorg Vestfold er et oppsøkende samtaletilbud til barn og unge som har opplevd å miste en av sine nærmeste. Tilbudet er en utvidelse av sorgstøttegrupper for barn og ungdom, som har vært operativt i Vestfold i drøye femten år. Ung Sorg er per i dag et samarbeid med sykehuset i Vestfold og LEVE Vestfold. Sykehusprestene er også med. Det er et solid og velfungerende arbeid og har etter hvert blitt godt kjent i området. – Det som kan være litt utfordrende er faktisk få med nettopp dem som er i målgruppa; særlig ungdom, forteller initiativtaker Ole A. Hafell.
Valgets kvaler
– En av hovedutfordringene er at de fleste ungdommer har fullt opp med skole, lekser og fritidsaktiviteter, så hvis de skal være med på dette er de nødt til å prioritere vekk noe annet, forteller Ole. Og det å snakke om ting som er vanskelig opplever Ole og kollegaene hans også at det er en høyere terskel for i ungdomsgruppa. – Barn er mye mer nysgjerrige og åpne, mens ungdommene synes gjerne at det å være med på noen samlinger i Tønsberg med mennesker du ikke kjenner – og så skulle sette av seks kvelder til det – og så skal du grave i vanskelige og følsomme tema… Jeg kan jo skjønne at noen tenker at «Nei, det vil jeg helst slippe», sier diakon Ole. Han fortsetter: – Disse samlingene handler jo også om å finne språk for å snakke om sorg, og om å gå i dybden på sin egen historie løpet av prosessen. Det er jo en ren forsvarsmekanisme å unngå det som potensielt kan oppleves som en ubehagelig situasjon.
Ole er veldig opptatt av at det er en stor forskjell på å kunne si nei til et tilbud og det å ikke ha et tilbud i det hele tatt. – Da sier jeg heller til dem at «Ok, men nå vet du i hvert fall om tilbudet, og du vet hva det handler om. Og så er det opp til deg om du vil benytte deg av det.» Mange voksne jeg har snakket med som har mistet noen som står dem nær sier det at det er interesse de første par månedene, men så dabber det av og så opplever man ganske fort å ikke bli sett. Dette ville jeg gjøre noe med, sier Ole engasjert. – At noen ungdommer sier nei er helt forståelig. Og da vet de i hvert fall at det var noen som så dem og som tenkte på dem. Ikke bare de første månedene, men også over tid.
Samarbeid med skolene
– Nettopp fordi det for mange kan oppleves som utfordrende å ta i bruk tilbudet så har vi lagt til rette for at det i hvert fall ikke være slik at ungdommene må finne og oppsøke oss. Så derfor oppsøker vi dem. Dette skjer gjennom at vi tar kontakt med videregående skoler og ber om å få ha trefftid, om å få ha noe undervisning om sorg i klassene og den type ting. Nå har jeg fast trefftid på to skoler i Vestfold, forteller diakon Ole.
– Når det gjelder kontakten med skolene, så er det overraskende positivt, forteller Ole. – Det blir jo ofte snakket om hvor vanskelig det er for kirken å komme inn på skoler, og de stiller jo gjerne litt spørsmål rundt hva man ønsker: Er det rekruttering til ungdomsarbeid, er det snikevangelisering og er det livssynsåpent? Da pleier jeg å berolige dem med at som diakon så kan jeg fint jobbe med alle. Og det som er veldig fint å oppleve er at kirken har veldig stor troverdighet på dette med sorgarbeid.
Sorg former identiteten
Ole forteller at han opplever at mange ikke er klar over sorg er noe som påvirker en, gjerne resten av livet – og da spesielt når det gjelder barn og unge. Det påvirker blant annet et hvordan man gjør det på skolen. Under sorg og kriser får man nedsatt evne til å konsentrere seg og lærer dårligere. – De erfaringene du har med deg påvirker deg og valgene du gjør og hvordan du gjør det på skolen. For ungdommer som har mistet et familiemedlem da de var yngre så blir en re-aktualisering av sorgen, og for mange oppleves den som en ny sorg. Man er jo en helt annen person som 17-åring enn som åtte-åring. I den alderen begynner man gjerne å reflektere over livet på en helt annen måte enn man er i stand til som barn. Plutselig skjønner man at mor eller far faktisk er helt borte, og det dukker kanskje opp en haug spørsmål man aldri får sjansen til å stille, initiativtaker Ole A. Hafell.
Hva er tilbakemeldingen fra de som har vært med?
Tilbakemeldingene fra dem som har vært med i barne- og ungdomsgruppene er utelukkende positive. Ole forteller: – Vi snakker jo mye om sorgteori og sånne ting. Så når vi spør dem til slutt om hva det viktigste de fått med seg er, så er det overraskende nok ingen som sier «Å, det var så spennende å lære om sorgteori!», sier Ole med et smil. – Men det de trekker frem, fortsetter han, er at det er veldig givende å treffe andre i samme situasjon som dem selv. Og det er jo kanskje nettopp noe av styrken vi har i vår rolle som kirke. Man kan tenke at det er tre bobler man kan bearbeide ting i: Det er familien, det er i helsevesenet som tar de som trenger å komme dit, og så er det i slike uformelle grupper slik som de vi tilbyr gjennom Ung Sorg Vestfold, hvor de da treffer andre i samme situasjon som dem selv. Og det å skape den boblen, det kan vi som kirke egentlig være ganske frimodige på. Det å høre andre fortelle om en liknende opplevelse som sin egen gjør det lettere for folk å bearbeide sin egen erfaring. Slik får man også en annen bevissthet på hvordan dette er en del av ens egen fortelling og er med på å forme den man er. Og dette er en prosess som nesten bare kan skje i en gruppe. Jeg har jo en del samtaler på tomannshånd også, og det skjer jo absolutt noe der også, og det er veldig verdifullt det også. Men det er noe magisk som skjer i disse møtene mellom dem som er i samme situasjon, sier Ole.
– Så mye av hemmeligheten ligger i å skape disse rommene hvor det er trygt å snakke om disse tingene?
– Ja, det vil jeg si. Og vi diakoner har jo nettopp det som et ganske uttalt arbeidsredskap; nettopp dette med omsorgsfellesskap. Det er etter min mening et av de viktigste verktøyene vi har, sier diakon Ole.
Et arbeid i vekst
Ung Sorg er i ferd med å utvide seg, og har nå fått en avlegger i Telemark. Det er fortsatt i startgropa, men diakonene i Telemark har fordelt skolene mellom seg og er kontaktperson for hver sin skole og tilbyr et undervisningsopplegg og et samtaletilbud i forlengelsen av det. Ole håper at dette er et tilbud som vil spre om seg til flere deler av landet. – Utfordringen med dette arbeidet er egentlig finansieringen, forteller han. Det hele startet med friske diakonimidler fra Tunsberg bispedømme. Jeg har ønsket å få fylkeskommunen med på banen, i og med at dette tilbudet særlig retter seg mot videregående skoler. Og det var egentlig slik det kom i gang arbeid i Telemark – for da fylkessammenslåingen trådte i kraft måtte vi ha et tilbud både i Vestfold OG i Telemark for at Fylkeskommunen skulle kunne gå inn å finansiere noe. Vi har ennå ikke fått støtte derfra ennå, men i og med at vi nå har et tilbud i Telemark, så håper vi at vi kan få delfinansiert prosjektet av fylkeskommunen, forteller diakon Ole. Han fortsetter:
– Jeg mener at det å sikre sorgstøttearbeid for barn og ungdom burde være av nasjonal interesse. Det er mange flinke folk rundt omkring, og noen har gode tilbud. Men i realiteten er det helt tilfeldig hva slags oppfølging de unge faktisk får tilbud om. Kirken har mye kompetanse og troverdighet på dette området her. Det burde være tilbud som UngSorg i hele landet. Og da trengs det folk med kompetanse til å jobbe med det. Det handler også om hvordan vi ønsker å profilere oss som kirke. Man snakker på kirkemøtet om at diakonalt arbeid er av avgjørende betydning. Jeg tror virkelig på de tidligere vedtakene på kirkemøtet om at diakoni er av avgjørende betydning for kirken, men hvis diakoni faktisk skal være en satsning så må vedtakene i realiteten følges opp litt mer, avslutter Ole.