Søndag 30. august var det sørgegudstjeneste i kirker over hele landet, og 9. september finner kong Harald Vs gravferd sted i Oslo domkirke.
Men hva skjer i kirkene i dagene mellom?
– Barn blir døpt, ungdommer konfirmeres, par gifter seg, vi tar farvel med andre mennesker som har stått oss nær, og mennesker samles til gudstjeneste. Kanskje blir det nettopp i disse dagene ekstra tydelig at kirken rommer hele livet, sier Harald Hegstad, leder i Kirkerådet.
Slik preges seremonier og gudstjenester
Den nasjonale sørgeperioden vil kunne prege søndagens gudstjenester på ulike måter. Disse variasjonene vil gjøre seg gjeldende i tråd med lokale forhold og tradisjoner.
– Noen steder vil det være naturlig å være stille sammen først, eller tenne et lys for kongen vår som er død, eller be en bønn for kongefamilien som en del av seremonien eller gudstjenesten, sier Hegstad.
Andre steder vil seremoniene gå helt som normalt.
Menighetene gjør lokale vurderinger, og kan for eksempel markere landesorgen gjennom bønner, lystenning, flagging og liturgisk farge.
Sorg og glede om hverandre
Biskop Sunniva Gylver i Oslo peker på at sorgen og gleden kan gå hånd i hånd, og at det er naturlig å kjenne på flere følelser i denne tiden.
– Det er lett å tenke at vi bare må sørge eller bare må være glade. Men slik er ikke livet. Noen av oss tar til tårene og kjenner seg triste, og i neste øyeblikk er det noen av oss som smiler og ler.
Ikke bare er det lov, men helt naturlig, at mennesker reagerer ulikt i slike dager, reflekterer biskopen. Samtidig som vi alle tar del i landesorgen, er de fleste av oss også opptatt av det som skjer i eget liv.
Sunniva Gylver tror kirken kan være et godt sted uansett hvor man står og hvordan dagene ser ut.
– I kirken handler det også om at vi tror på en Gud og en kjærlighet som er sterkere enn døden, og et håp som strekker seg utover dette livet – et himmelhåp. Uansett hvor man står med tanke på tro, tror jeg mange kan oppleve det som en god innramming i slike tider.