Tema: Trossamfunnsloven
Skrevet av
Skrevet av
Kristin Gunleiksrud Raaum, leder i Kirkerådet
Harald Hegstad, nestleder i Kirkerådet
Norge har ikke lenger en statsreligion, og heller ingen statskirke. Samtidig slår Grunnlovens § 16 fast at folkekirken består, og at staten fortsatt skal understøtte Den norske kirke nettopp som folkekirke. Samtidig slås det fast at statens støtte ikke er begrenset til Den norske kirke, men at andre tros- og livssynssamfunn skal støttes på «på lik linje». Den pågående debatten om regjeringens forslag til ny lov for tros- og livssynssamfunn har vist at ønsket om å sikre folkekirkens framtid og forpliktelsen til å likebehandle, reiser vanskelige dilemmaer.
Prinsippet om likebehandling utgjør rammen for tros- og livssynspolitikken. Den norske kirke har ved en rekke anledninger uttrykt tilslutning til dette prinsippet. Rammebetingelsene for Den norske kirke skal meisles ut innenfor denne rammen. Det er det bred enighet om. Den norske kirke har i kraft av sin posisjon og størrelse et spesielt ansvar for å være rollebevisst og ryddig. Å arbeide for best mulig rammebetingelser for en bred folkekirke som er til stede over hele landet må gå hånd i hånd med aktivt å støtte opp om livsbetingelser for alle tros- og livssynssamfunn. Dette prinsippet er det enighet om, men det er uenighet om hvordan en del av de konkrete ordningene skal utformes.
Likebehandling betyr imidlertid ikke at betingelsene for de ulike tros- og livssynssamfunn nødvendigvis må være identiske. Dersom det er saklige grunner til det, og disse ikke er diskriminerende, er ulike ordninger ikke i konflikt med prinsippet. Fordi forutsetningene er forskjellige, er det også grunnlag for å ordne statens forhold til de ulike samfunnene på noe ulik måte. Det vil i noen tilfeller bety at minoritetsgrupper trenger særlige ordninger. Det gjelder f.eks. adgang til fri på religiøse høytidsdager som ikke er offentlige helligdager (jf. lovforslagets § 17). I sin høringsuttalelse til Stålsettutvalget pekte Kirkerådet også på bedre tilgang til rituelt slaktet kjøtt som et eksempel, og Kirkerådet har i en annen høringsuttalelse støttet retten til rituell omskjæring av guttebarn.
Men også Den norske kirke har særlige behov som handler om å kunne fylle sin oppgave som folkekirke. Blant tros- og livssynssamfunn i Norge står fortsatt Den norske kirke i en særstilling, med sine vel 3,7 mill medlemmer og tilhørige, sammenliknet med vel 600 000 medlemmer i andre tros- og livssynssamfunn til sammen. Den norske kirke ivaretar på flere områder oppgaver på vegne av samfunnet. Den har en stor bygningsmasse av kulturhistorisk verdi å ivareta. Den norske kirke er til stede i alle lokalsamfunn over hele landet, og spiller en viktig rolle i lokalsamfunnene.
I overgangen fra å ha vært en statskirke til å bli en selvstendig folkekirke, har Den norske kirke særlige behov for å sikre kontinuiteten mellom det som har vært og det som ligger foran. For Den norske kirke er det maktpåliggende at medlemmene skal kunne kjenne igjen «sin kirke» også etter endrede relasjoner til staten. Den norske kirke skal ikke være mindre folkekirke selv om den ikke lenger er en statskirke. Av den grunn trenger Den norske kirke en bærekraftig og forutsigbar finansieringsordning, og den trenger også et noe bredere lovgrunnlag enn det andre tros- og livssamfunn har behov for. Vi er glade for at det er tatt høyde for dette i departementets lovforslag, selv om det naturligvis er mange detaljer som kan diskuteres.
I omtalen av Den norske kirke som folkekirke, er det viktig å understreke at dette ikke må forstås som at det er noe sammenfall mellom det norske folk og Den norske kirke som folkekirke. Mens staten er for alle, er kirken for dem som ønsker å høre til. Som folkekirke ønsker Den norske kirke å være så åpen og inkluderende som mulig, samtidig som grunnlaget i budskapet om Jesus Kristus ligger fast. Men kirkens oppdrag er samtidig ikke begrenset til å ta seg av medlemmene, men handler også om å ivareta et bredere samfunnsoppdrag innen bl.a. kultur og diakoni. At Den norske kirke ønsker å være til stede på ulike samfunnsarenaer, betyr naturligvis ikke et ønsker om noe monopol. Tvert imot, det er viktig med bred livssynsbetjening i helsevesen og forsvar, for eksempel. Derfor er dialog og samarbeid med andre tros- og livssynssamfunn, med offentlige myndigheter og med andre aktører i sivilsamfunnet av avgjørende betydning.
I debatten om lovforslaget, er det særlig den foreslåtte finansieringsordningen som har blitt diskutert. I sin høringsuttalelse går Kirkemøtet inn for et fortsatt delt finansieringsansvar mellom stat og kommune. Vi mener dette er den modell som best sikrer Den norske kirkes relasjon til lokalsamfunnet. Etter at både KS og et flertall av kommunene og lokalkirkelige instanser i høringen har gitt uttrykk for det samme, er det vår forventning at dette også blir den modell Stortinget faller ned på.
Kirkemøtet mener Den norske kirkes behov som folkekirke er best tjent med at offentlige bevilgninger gis på grunnlag av budsjettforslag fra kirkelige organer til bevilgende myndigheter. En ordning der det gis en samlet bevilgning til alle tros- og livssynssamfunn som så fordeles etter medlemstall, risikerer på sikt ikke å sikre Den norske kirkes reelle økonomiske behov. Samtidig må støtten til andre tros- og livssynssamfunn utformes på en måte som sikrer likebehandlingsprinsippet, og Kirkemøtet etterlyser klarere sikringer av slik likebehandling enn det som ligger i departementets forslag.
Gjennom formuleringene i Grunnlovens § 16 har staten tatt på seg et særlig ansvar for å legge til rette for at Den norske kirke kan videreføres som folkekirke. Det er imidlertid ikke noe som skal skje på bekostning av andre tros- og livssynssamfunn. Hvordan styrkeforholdet mellom de ulike tros- og livssynssamfunnene skal se ut i fremtiden, skal ikke være en konsekvens av statlig politikk, men av hvor gode de ulike samfunnene er til å overbevise om sitt budskap og sitt tilbud, og av de tros- og livssynsmessige valg som den enkelte innbygger selv tar. Hvorvidt Den norske kirke skal beholde denne posisjon er ikke opp til staten, men til medlemmene og Den norske kirke selv. Men staten skal heller ikke gi en lovgivning som gjør det vanskelig for Den norske kirke å ivareta sin rolle som folkekirke. Her må lovgivningen legge til rette for at både Den norske kirke og de andre tros- og livssynssamfunnene kan støttes etter sin egenart. Slik sikres likebehandlingsprinsippet i praksis.
Den norske kirke forutsetter at de forslag regjeringen fremmer og Stortinget vedtar er i samsvar med menneskerettslige konvensjoner som Norge har sluttet seg til. Det er også viktig at loven utformes på en måte som kan samle størst mulig oppslutning. Det gjelder både blant aktørene på tros- og livssynsfeltet, og i de politiske partiene. I saker som gjelder religions- og kirkepolitikk har vi i Norge en tradisjon for løsninger som kan samle tverrpolitisk oppslutning. Løsninger det er stor oppslutning om, vil naturligvis stå seg bedre i det lange løp enn løsninger vedtatt med knapt flertall.