Prekentekst Lukas 5,1-11: En gang sto Jesus ved Gennesaretsjøen, og folk trengte seg inn på ham for å høre Guds ord. Da fikk han se to båter som lå ved stranden. Fiskerne var gått ut av dem og holdt på å skylle garn. Jesus steg opp i en av båtene, den som tilhørte Simon, og ba ham legge litt ut fra land. Så satte han seg og underviste folkemengden fra båten.
Da han var ferdig med å tale, sa han til Simon: «Legg ut på dypet og sett garn til fangst.» «Mester», svarte Simon, «vi har strevd hele natten og ikke fått noe. Men på ditt ord vil jeg sette garn.» Så gjorde de det, og fikk så mye fisk at garnet holdt på å revne. De ga tegn til arbeidslaget i den andre båten at de skulle komme og ta i med dem. Og da de kom, fylte de begge båtene, så de var nær ved å synke. Da Simon Peter så det, kastet han seg ned for Jesu føtter og sa: «Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.» For han og alle som var med ham, ble grepet av forferdelse over den fangsten de hadde fått. På samme måte var det med Sebedeus-sønnene Jakob og Johannes, som fisket sammen med Simon. Men Jesus sa til Simon: «Vær ikke redd! Fra nå av skal du fange mennesker.» Så rodde de båtene i land, forlot alt og fulgte ham.
Legg ut på dypet, og sett garna, så dere kan få fisk! Fortellingen om Bjørgvin bispedømme fra 1068 da bispesetet ble opprettet her på Selja og gjennom 950 år, handler nettopp om dette: Den store fiskefangsten på Vestlandet blant fjord og fjell og bygater der evangeliet er blitt forkynt, og mennesker er blitt hentet inn i Guds rike. Gjennom århundrene er det blitt en kjempefangst! Hvis ikke Vestlandet var blitt kristnet hadde det vært et annet Vestland og andre vestlendinger.
Det tok omtrent 1000 år før lyset fra Midtøsten nådde våre kyster, og vi fikk en annen gudstro innført av kristne konger, ofte med hardhendt maktbruk. Men i deres følge kom biskoper og prester og munker som forkynte den nye troen på Gud og på mennesket og dets verdighet. Og langsomt slo denne troen rot. Gud viste seg ikke lenger for vestlendingene i de lunefulle krigerskikkelsene Odin og Tor med følge, men i Kvite Krist som til tross for at han var våpenløs beseiret den største fienden av alle, døden, ved selv å dø på korset.
For 950 år siden var den gjennomsnittlige levealderen blant dem som overlevde spedbarnsalderen ikke veldig mye høyere enn 30 år. Da var dette et radikalt nytt budskap som ga håp: Kristus lever, og hver den som gjennom dåpen og troen blir forenet med Kristus, skal få leve med ham, ikke bare her i tiden, men også siden i all evighet.
En ny tro kom hit for om lag 1000 år siden, men ikke bare en tro, også et nytt hjertelag. Det ble ikke lenger en æressak å kunne hevne drap i slekten, og skikken med å sette uønskede barn ut for å dø i skogen, ble forbudt. For kristne mennesker tar ikke livet av barna sine.
En ny tro og et nytt hjertelag – det tok tid å la dette få vokse seg sterkt. Vi strever med det ennå. For kristent hjertelag er ikke uten videre medfødt, og enda mindre troen. Men likevel – det er ingen tvil: Gjennom de 950 årene med Bjørgvin bispedømme og enda flere år med kristendom, har vi fått andre vestlendinger enn det hadde hatt hvis denne troen ikke var kommet.
Mange av både prester og lekfolk har tatt Jesus på ordet og kastet garna, og forkynt evangeliet i ord og handling, og det er blitt en kjempefangst.
Det startet med Jesus
Fortellingen om Bjørgvin bispedømme begynte i de dager da snekkersønnen Jesus fra Nasaret gikk rundt i Galilea og Judea og forkynte og helbredet. Han eide ingenting, men hadde Guds rike med seg, og inn i dette riket hentet han alle som ikke var for store til å gå inn gjennom porten.
I dagens prekentekst leser vi hvordan Jesus tidlig i sitt virke traff på fiskeren Simon, som hadde vært ute og fiske gjennom hele natten, og ingen fisk fått. Han fikk derimot denne underlige meldingen fra Jesus: «Legg ut på dypet, og sett garna, så dere kan få fisk!» Peters svar er en blanding av dyp skepsis, men også tro: «Mester, vi har strevd hele natten og ingen ting fått. Men på ditt ord vil jeg sette garna». Og så gikk det som så ofte i Guds rike: De menneskelige prognosene var elendige; men fangsten ble over all forventning. Og Simon ble til Peter - menneskefiskeren.
I dag ser vi tilbake og takker Gud for at noen tok sjansen og satte garn på dypet – ofte mot alle odds – og ble menneskefiskere også i Bjørgvin.
Fortellingen om Sunniva er en legende, men den har en historisk kjerne: Før de kristne kongene var det noen som satte til havs fra De britiske øyer og Irland – og de delte evangeliet med nordmenn. Noen ganger kostet det dem livet.
Her vi står i øya Selja er vi omgitt av steiner og murer som peker tilbake mot klosteret som en gang – kanskje rundt år 1100 – ble reist som del av et nettverk av klostre over hele den kristne verden der mennesker viet sitt liv til menneskefiske gjennom studier, bønn, arbeid og diakoni og sivilisasjonsreisning.
I dag minnes vi denne første tiden, de første drøye 500 år med kristendom i Norge da Den norske kirke var en del av Den katolske verdensvide kirke. Det var en velsignelse å få høre til i dette fellesskapet. Selv om den organisatoriske enheten mellom oss er blitt brutt, er vi fortsatt ett i Kristus, og vi arbeider for at denne enheten skal bli enda mer synlig.
Det er derfor både rett og gledelig at representanter for andre kirker også er med å feire gudstjenesten her i dag, fra Den katolske kirken og fra den ortodokse kirken som vi jo også var forent med i 1068.
Mange, mange har vært menneskefiskere i Bjørgvin bispedømme gjennom 950 år. For meg er det naturligvis nærliggende å tenke på prestene og alle de andre ansatte og frivillige som har satt garn og som fortsatt fisker med utgangspunkt i kirkeskipet. Det skjer søndag etter søndag i gudstjenesten, og ved de store milepælene i livet: Dåpen, konfirmasjonen, bryllupet og ikke minst gravferden. Det skjer i trosopplæringen, i diakonien og i kirkemusikken og i alt det bredspektrede arbeidet som kirken driver på mange arenaer.
Noen kastet garnet på bedehuset. Hvor hadde vi vært i dag uten det huset som har vært reist av troens folk som ønsket selv å ta ansvar for evangeliet og som har beriket oss med barne- og ungdomsarbeid, og med de oppbyggelige møtene og det personlige vitnesbyrdet? Og hvor hadde vi vært uten alle misjonskvinnene med basarene med ullstrømper og fruktkurver til inntekt for misjonen?
Forholdet mellom kirke og bedehus har i lange perioder vært gjensidig berikende og harmonisk, men også konfliktfylt – slik det for tiden delvis er. Men i dag er det viktig for meg å si en takk til bedehuset i Bjørgvin og alt hva dette huset har betydd for Guds rike.
Legg ut på dypet, og sett garna, så dere kan få fisk! Så mange menneskefiskere det har vært på så mange steder i Bjørgvin. Et hav av fiskere! Blant disse mange har noen på en særlig måte fått bidra til fangsten. En av dem er Kjell Grønner som starte TenSing bevegelsen i Bergen i 1967. Han møtte masse motstand og anklager om lettvint kristendom. Men hvilken fangst har ikke den ført til! Hvor hadde vi vært uten Ten Sing, og alt det andre ungdomsarbeidet som er blitt dratt i gang av kristne organisasjoner?
Nå er det oss det gjelder
Det er mye å takke for etter 950 år. Det skal vi glede oss over og være takknemlige for - og kanskje også tillate oss å kjenne på en dose stolthet. Men vi feirer ikke gudstjeneste i dag for å lengte tilbake til det som var.
Det er lett å tenke at kirkens gullalder ligger bak oss. Men da glemmer vi for det første at i deler av denne «gullalderen», i hvert fall fram til langt på 1800-tallet, hadde folk ikke noe valg. Å være norsk var å tilhøre den lutherske statskirken. Troen og kirken var selvsagte og i langt mindre grad selvvalgte størrelser. Vi ønsker oss vel ikke tilbake dit?
Dernest – og det er enda viktigere: Kirken skal ikke være en forening som mimrer om en svunnen fortid da alt var så meget bedre. Kirkens gullalder er ikke fortiden, ei heller fremtiden for den saken skyld, men nåtiden. Det er nå det skjer. Nå skal vi bidra til å virkeliggjøre bispedømmets visjon: Sammen vil vi ære Den treenige Gud, ved å forkynne Kristus, bygge menigheter og fremme rettferd.
Nå er det oss det gjelder. Dette er vår vakt. I dag står den levende Jesus foran oss og sier: Legg ut på dypet, og sett garna, så dere kan få fisk! Hva betyr det, hvordan gjør vi det – og ikke minst: Vil vi det? Det kan bety at vi både må tenke og snakke nytt om hva det er å være kirke i Bjørgvin i dag i 2018
Vi snakker gjerne om at DNK skal være en raus og åpen folkekirke. Og det er sant. En kirke med Jesus som Herre kan vel aldri bli åpen nok? Den som måtte være i tvil kan bare lese det som er selve den kristne grunnfortellingen: Liknelsen om Den bortkomne sønnen.
Jeg tror faktisk folk har fått med seg at vår kirke er en åpen folkekirke. Men samtidig viser et ganske bredt knippe av opinionsundersøkelser at troen og kirken betyr alt for lite for altfor mange – dessverre også blant oss som er medlemmer i denne kirken. Utviklingen i antall døpte peker nedover, og vi sliter med å få ungdom til å søke arbeid i kirken.
Kirken og troen er ikke i medvind. Så hvordan snur vi dette? Et stort spørsmål – for stort til å drøftes i denne sammenhengen. Men la meg bare nevne dette: Kanskje er nettopp det økende fraværet av tro ikke bare en krise men også en mulighet til å la folk kjenne varmen i evangeliet for første gang?
I Louvre henger verdens mest berømte maleri: Leonardo da Vincis «Mona Lisa». Men hun har ikke alltid hengt der, det var en tid bildet var stjålet og borte, og da var det enda større interesse for Mona Lisa, og enda flere som ville se stedet der hun ikke hang. Tenk det!
Kanskje kan det samme skje også med bildet av Jesus i vårt folk? Når han ikke lenger er selvsagt til stede i vår bevissthet, og tatt for gitt slik at vi trodde vi kjente ham, vil mange kanskje begynne spørre: Hva er det vi har mistet nå? Og hva har vi fått i stedet? Hva har vi som har like mye innhold – like mye tro, håp og kjærlighet som hos Jesus og i kristendommen?
Hva er vår strategi som kirke for de neste 950 år? Jo, vi skal fortsette å gjøre det vi har gjort hele tiden. Vi skal forkynne Jesus Kristus, og fortelle fortellingene om ham. Og hvis bildet av ham er borte skal vi bruke all var kraft og kreativitet, og i ord og handling male ham for folks øyne slik at de kan se ham. Kanskje for første gang?
Vi skal la mennesker se Jesus. La dem se ham røre ved de spedalske, de utstøtte – og spise sammen med «tollere og syndere», slike som andre holdt seg unna. Vi skal la mennesker se Jesus når han gjenoppretter ødelagt liv, og tør å tale mot uretten. Alle skal få se Jesus, slik at de kan forstå hvorfor folk sa dette om ham: «Alt han har gjort er godt».
Jesus lever. Alt han har gjort og alt han gjør er godt. I denne troen skal vi i Bjørgvin bispedømme på nytt sette garnene, og vi skal våge å forvente en stor fangst.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Biskop Halvor Nordhaug,
Selje, 8. juli, 2018.
Den geistlige prosesjonen ved feiringen av Bjørgvin bispedømmes 950-årsjubileum. Foto: Bjørgvin bispedømme / Magnus Skrede