Leders tale, Kirkerådet 22. oktober 2026
Kjære medlemmer av Kirkerådet!
Det er ikke alltid ting går som man har planlagt når det plutselig skjer ting som man ikke har planlagt for. Slik ble det både for kirke og nasjon etter sommeren, da vår kjære kong Harald døde 28. august. Et stort apparat ble satt i gang fram mot gravferden i Oslo domkirke 9. september. Her falt viktige oppgaver på Den norske kirke, både nasjonalt og lokalt. Etter at kongens død var bekjentgjort kl. 08.35 fredag morgen, ble det ringt i alle landets kirkeklokker kl. 12. Kondolanseprotokoller ble lagt ut sammen med bilder av den avdøde kongen, og kirkelige medarbeidere var til stede for å ta imot dem som søkte til kirkene denne dagen og dagene etter. Påfølgende søndag ble det holdt sørgegudstjenester i alle landets domkirker og i mange andre kirker.
Det sier mye om den beredskapsressurs som Den norske kirke representerer, at vi var i stand til å rulle ut et slikt stort apparat på så kort varsel. Og det sier noe om innsatsviljen og fleksibiliteten til kirkelig ansatte som stiller opp på kort varsel. Jeg vil gjerne benytte anledningen til å takke alle ansatte og frivillige som var med på denne store dugnaden i samband med kongens død, og som løste oppgavene på en så god måte. Mange la ned en innsats som langt overgår det en normalt kunne forvente. Takk til domkirkene og andre kirker som holdt sørgegudstjenester. Takk til alle som holdt kirker åpne og møtte mennesker i denne spesielle perioden. Takk til alle menigheter som inviterte lokalbefolkningen landet over til å se gravferden sammen i kirker og menighetshus over 160 steder.
Jeg vil særlig takke staben i Kirkerådet og i Oslo domkirke for alt som ble gjort for å planlegge og gjennomføre selve gravferden. Et omfattende arbeid var også gjort i forkant, for å være i beredskap i tilfelle kongelig dødsfall. En særlig takk til ledere i Kirkerådets og Bispemøtets sekretariat som tok stort ansvar i planlegging og gjennomføring. Takk til kirkemusikere, prester og andre som medvirket i Oslo domkirke. En særlig takk til preses Olav Fykse Tveit for den måten han ledet gravferden, ikke minst for hans ord om Guds kjærlighet som aldri tar slutt. Vi har i ettertid fått mange meldinger om at budskapet om Guds kjærlighet som ble formidlet også gjennom salmer, bønner og lesninger, nådde langt ut og berørte mange.
Kirkemøtet vedtok i mars «Uttalelse om rettferdig fred» (KM 13/26). Her heter det blant annet:
Vi er fortvilet over de massive menneskelige lidelsene. Folkeretten brytes av noen av verdens mektigste ledere. Vi kjenner avmakt, sinne og frykt for framtiden. Som del av Jesu Kristi verdensvide kirke bekjenner vi troen på Gud som fredens Gud, og fornyes i vårt kall til å være fredsskapere. Gud er hos dem som krigen rammer. Jesus ble opprørt og rystet når mennesker ble krenket. Vår tro er at Jesu inderlige medfølelse er den samme i dag, midt i menneskers smerte og håpløshet. Kirkenes verdensråd fastslo på sin første generalforsamling i 1948: «Krig er i strid med Guds vilje». Guds navn må ikke misbrukes til å rettferdiggjøre angrepskrig, undertrykkelse og krenking av menneskeverdet.
Disse ordene fra Kirkemøtets uttalelse ble svært levende for meg da jeg tidligere denne måneden besøkte Ukraina, sammen med andre norske kirkeledere, i regi av Norges Kristne Råd. Her fikk jeg se med egne øyne det jeg bare hadde lest om i nyhetene, enorme menneskelige lidelser, overgrep og folkerettsbrudd, men også en enorm motstandsvilje og utholdenhet. Mye kunne vært sagt om opplevelsene fra Ukraina, men jeg vil peke på to ting som særlig gjorde inntrykk på meg.
Det første er den rolle kirkene spiller i beredskapen og motstanden i det ukrainske samfunnet, en innsikt som også er viktig å ta med seg inn i den norske virkeligheten. I lokalsamfunn som ble okkupert eller truet av okkupasjon, brøt offentlige institusjoner og strukturer mange steder sammen, mens kirkene fortsatt var til stede, med kirkebygget som tilfluktssted, med matutdeling og annen støtte. Mens andre flyktet, ble prester og pastorer igjen for å ta seg av sin menighet, i mange tilfeller med livet som innsats.
Kirkene har også en viktig rolle når det gjelder å holde moralen og motstandsevnen oppe i befolkningen. Og i Ukraina handler jo det også om å representere en annen versjon av kristen tro enn det den russisk-ortodokse kirken under patriark Kirills ledelse for tiden representerer. Kirkene har også en viktig oppgave i å lindre traumer og smerter til krigens ofre, slik det blant annet skjer i «Trauma healing institute», et initiativ fra det ukrainske bibelselskapet. Feltprester fra ulike kirker (og også noen andre trossamfunn) gjør en stor og nødvendig innsats ved fronten, og de uttrykte stor takknemlighet for den opplæring ukrainske feltprester får i regi av det norske Forsvarets tros- og livssynskorps i Polen. I møte med lederen for den selvstendige ukrainsk-ortodokse kirken, metropolitt Epiphanius, fikk vi også formidlet en varm takk for den støtte vi i Norge gir til ukrainske flyktninger generelt og til den ukrainsk-ortodokse kirkes kapellanmisjon i Norge spesielt.
Det andre som særlig gjorde inntrykk på meg, var den særlige minnekulturen som preger det ukrainske samfunnet og som er en viktig del av motstanden. Det handler om å minne alle som har mistet livet i krigen og alle som er savnet. Det handler om å dokumentere og minnes overgrep og ofre for overgrep, slik vi blant annet fikk oppleve i vårt besøk i Butsja, der fader Andrej fortalte om overgrepene som russerne hadde stått for overfor mange av hans soknebarn. Som vi vet, er sannhet det første og helt nødvendige ledd i en forsoningsprosess. Å tale sant om det som har skjedd, er nødvendig både for å forsone seg med seg selv og sin egen situasjon, og – en gang i fremtiden – også med en ytre fiende.
Her ble jeg også grepet av at man ikke bare var opptatt av å minnes den siste tidens hendelser, men også hendelser lenger tilbake. En av dagene vi var i Kyiv, ble 85-årsdagen for massakrene i Babyn Jar markert, der 34 000 jøder ble massakrert på to døgn i 1941. Til sammen ble mer enn 100 000 mennesker drept på dette stedet, ved siden av jøder også LHBT-personer, romer, krigsfanger, motstandsfolk og psykiatriske pasienter. I sovjettiden ble minnene om overgrepene skjult og fortrengt, men i det selvstendige Ukraina minnes man igjen ofrene og overgrepene.
Markeringen inneholdt en kunstinstallasjon kalt «Den tynne røde linjen» av den litauiske kunstneren Paulina Pykaté. Rundt hele området var det tegnet en stiplet rød linje, og deltakerne ble invitert til å fylle inn mellomrommene for å gjøre linjen hel – for å symbolisere betydningen av å minnes og å huske, og å eie sin egen fortelling. For retten til å huske, retten til sannhet, er en forutsetning for å leve i frihet slik det ukrainske folket ønsker mer enn noe.
Det er sesong for statsbudsjett, og jeg deltar i morgen på vegne av Den norske kirke i høring om budsjettet i Familie- og kulturkomiteen. Utgangspunktet for Stortingets behandling er regjeringens budsjettproposisjon der det blant annet heter: «Regjeringa vil føre vidare eit stabilt rammetilskot til Den norske kyrkja, slik at ho kan halde fram med å vere ei landsdekkjande, sjølvstendig og demokratisk folkekyrkje.» Dette er en god intensjon, og forslaget til bevilgning ivaretar dette med en pris- og lønnsvektjustert justering av fjorårets bevilgning. Vi forventer at komiteen og Stortinget vil følge opp regjeringens intensjon i det endelige budsjettvedtaket.
Vi må erkjenne at det for tiden ikke er veldig realistisk å be om store økninger i den statlige bevilgningen til Den norske kirke. Også i kommunene er økonomien presset, selv om mange kommuner likevel finner rom for ekstra midler til å rehabilitere kirker, gjerne i samfinansiering med Kirkebevaringsfondet. Det er også gledelig at det noen steder også bygges nye kirker, for eksempel i Klepp, der ny kirke skal vigsles 29. november.
Samtidig er det slik at dersom vi hadde flere midler, hadde vi også kunnet gjøre mer. Ved siden av å jobbe for stabile offentlige bevilgninger, må vi i tiden framover også intensivere arbeidet for å styrke andre finansieringskilder. Allerede samles det inn betydelige midler rundt om i menighetene, men her kan vi med fordel bli enda mer systematiske og målrettede. For det kan jo ikke være sånn at det er stat og kommune som definerer taket for hva vi som kirke skal være i stand til å realisere vårt oppdrag.
Noen av oss hadde i går gleden av å være med sammen med 500 andre på den store konferansen om kirkelig undervisning og læring på Lillestrøm. Det var inspirerende å være sammen med så mange kirkelige medarbeidere som er engasjert i og brenner for å bringe kristen tro, kunnskap og praksis til barn, unge og voksne (herunder unge voksne). Takk til IKO som arrangør og alle i vårt eget sekretariat som gjorde det mulig å samarbeide om prosjektet sammen med Spir.
Det er flott å se så mange kateketer, menighetspedagoger og andre som er engasjert i undervisningsfeltet i kirken. Det er fint å møte medarbeidere fra samarbeidende institusjoner og organisasjoner som er engasjert i det samme og som gjerne vil medvirke og bidra.
I dette viktige arbeidet er det vår oppgave å etablere rammene for det hele. Det skal vi bidra helt konkret til gjennom arbeidet nettopp med rammeplaner for kirkelig undervisning og læring. Høringen av det utkastet vi sendte ut, hadde rekordstor oppslutning med hele 255 høringssvar. Dette vitner om et stort engasjement som er veldig gledelig. Nå er det vår oppgave å ta dette videre, i dag, i møtet i desember, eventuelt også i januar, og med tanke på endelig vedtak i Kirkemøtet i mars. Selv om det kunne være fristende å fortsette diskusjonene i nye runder, er det viktig å komme i land med rammeplanene nå, slik at vi og samarbeidsparter kan komme videre med utarbeidelse av metodiske ressurser, undervisningsmateriell og annet som trengs for å sette dette ut i livet. For skal vi lykkes som kirke, må vi lykkes med dette. For bare den kirke som overleverer, kan overleve. Akkurat nå er det opp til oss!
