Bilde: The Great Commission, akrylmaleri av kunstneren Melanie Pyke, nedlastet fra hennes nettside.
Prekentekst: Matteus-evangeliet 28,16–20:
De elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte. Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»
I kirkeårskalenderen er vi nå kommet til treenighetstiden, den første søndagen kalles treenighetssøndag. I gamle dager ble det sagt ‘trefoldighetstiden’. Denne tiden blir også kalt ‘tiden etter pinse’ eller ‘pinsetiden’, eller rett og slett ‘den alminnelige tiden av kirkeåret’.
Pinsen feirer vi til minne om at de første kristne opplevde at Den hellige ånd kom til dem. I kristendommen er det slik at vi tror på én Gud. Men vi tror, i henhold til det Bibelen forteller om, at den ene Gud har tre skikkelser. Sagt på en kanskje litt merkelig måte: Gud er tre-enig eller tre-foldig. Vi tror at Gud eksisterer som Gud Far, Gud sønn (Jesus) og Gud Den hellige ånd.
Den hellige ånd, som de første kristne fikk oppleve i den første kristne pinsen, er den delen av Gud som er i verden til enhver tid. Gud hadde latt de gamle jøder oppleve Den hellige ånd før Jesu tid, og han lot, og har latt, de kristne oppleve Ånden etter Jesu tid. I Kirken tror vi for eksempel at de som blir døpt får del i Den hellige ånd.
Vi tror også at Gud selv, i form av Den hellige ånd, er med når vi samles i den treenige Guds navn i gudstjenester og andakter. At det kan bli mye rot og tull og elendighet også i kristne forsamlinger, både i og utenfor kirkerommet, skyldes den menneskelige faktor. At vi i det som ser ut og oppleves som helt alminnelig og kanskje til og med puslete og mislykket, opplever hellige stunder, skyldes Den hellige ånd.
I denne søndagens prekentekst hører vi fra helt på slutten av Matteus-evangeliet. Det er dette Jesus sier her, som kalles ‘misjonsbefalingen’, og som ligger til grunn for all kristen iver etter å fortelle videre og misjonere: Det Jesus sa og gjorde, den han var, er for alle mennesker overalt og ikke bare for en liten, utvalgt gruppe.
Vår biskop, Halvor Nordhaug, har nylig utgitt en bok («Hva med de andre?») hvor han problematiserer hva som i evigheten skjer med dem som ikke har hørt om Jesus, eller bare har hørt om ham på en måte de ikke kunne forstå, eller på en måte som til og med fikk dem til å ta avstand fra hele kristendommen. Dette er et spørsmål med mange utfordringer og ingen sikre svar. Men det som er klart, er at den kristne kirken i verden – altså på tvers av alle organisatoriske og teologiske skiller – har som sitt mandat å følge opp Jesu misjonsbefaling. Det Jesus sa og gjorde, det skal kirken i verden jobbe for, og så er det opp til Gud selv å finne svar på spørsmålet om dem som dette går hus forbi.
I denne alminnelige tiden av kirkeåret som nå ligger foran oss, og som varer helt til advent, skal vi i gudstjenester, andakter og andre sammenhenger være opptatt av ‘det alminnelige’ i den kristne troen: Jesus var en gang selveste Gud i verden. Og Gud fortsatte å være i, og med, verden, også etter Jesus, i form av Den hellige ånd. Ånd er usynlig, og det gjelder også Den hellige ånd. Men om den kristne kirken i verden følger opp Jesu ord, om enn på skrøpelig og ufullkomment vis, så skal det merkes at Gud fortsatt er her, og stadig nye mennesker og nye generasjoner skal bli inkludert.
Salme til andakt: Hør «Rop det ut med hjertets jubel» (nr 695 i Norsk Salmebok 2013), fremført av Tidløs, 6 unge menn fra Agder.