Har du sett regnbuetegninger i vinduene i nabolaget? Barna har tegnet og skrevet håpsord til oss som går forbi: «Alt blir bra!»
Regnbuen. Tegnet på himmelen etter flommen som tok liv. Tegnet som minner om at Gud ikke vil ødeleggelse, men liv!
Og nå, endelig, ser jeg se det rundt meg: Gud vil liv!
Det var mørkt og dødt, men nå spirer det. Og sakte men sikkert kjenner jeg at varmen trenger inn.
Da Jesus tok avskjed med disiplene, sa han: «Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg.» Hva betyr det? De hadde sagt ja til å følge Jesus, - de ville ikke noe annet enn å være der Han var, alltid!
Men så kom langfredagen. Døden, adskillelsen. Opplevelsen av å være alene. Motløsheten.
Oppstandelse var en umulig tanke, men mulig å erfare. For etterpå var Jesus der, levende.
Kom med fred. Tro og håp. Delte mat med dem.
Ei lita stund, og så borte igjen. Var han borte, eller var det bare de som ikke så ham?
Hans Børli har noen flotte, jordnære dikt. Han ser og hører. Sanser Guds nærvær: «Snur du øret mot vinden og lytter med hele ditt hjerte, da hører du granngivelig Gud puste.»
Selv om du ikke ser ham akkurat nå.
De siste ukene har vi forsaket mye. Vi greier forsakelsen, for vi tenker: dette vil ta slutt.
Kanskje finnes det noen muligheter i forsakelsen?
I dager med færre gjøremål og mindre aktivitet vil jeg følge Børli. Se etter håpstegn, etter liv, etter Gudsnærvær. Lytte med øret mot vinden etter Guds pust. Da er du her, Gud! Også når vi ikke ser deg!
«Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere», sier Jesus.
Bella Svanholm
Sokneprest i Berg, Strinda og Strindheim