Etter den andre verdenskrigen ble det oppdaget at grunnen hadde begynt å svikte og at bygningen hadde slått sprekker. Til tider svaiet tårnet og veggene fikk sprekker. Det var leirgrunnen som hadde begynt å bevege på seg. Hele Lademoen skal ligge på en veldig leirplate. Det ble påvist av de tyske ekspertene som undersøkte grunnen i hele området da okkupasjonsmakten planla å bygge ubåtbunkersen Dora. Kirken måtte stenge i 1954 og gudstjenestene ble holdt i gravkapellet eller i menighetshuset i Østersundsgate 1. Det ble slått ned i grunnen en mengde jernbaneskinner og støpt solide fundamenter før kirken kunne tas i bruk igjen i 1956. I tre år var altså kirken ute av vanlig bruk til gudstjenester og kirkelige handlinger. Saken hadde en lang forhistorie.
I 1951 forelå det et brev fra ingeniør Harboe som den sakkyndige som undersøker stabilieringen av kirken. Det var en sak som foruroliget flere enn menighetsrådet og de ansatte. Det skapte stor usikkerhet og det skulle vise seg at det ble en stor sak. Fakta i saken var at det allerede i 1910 ble oppdaget sprekker og horisonalforskyvninger uten at noe ble gjort den gangen. I 1949 falt svære murklumper ned på galleriet. Også fra ytterveggen i tårnet falt en stor sten ut. Målinger i 1949-51 viste at tårnfoten hadde sunket 3 millimeter bare siste år og at setningen hadde vært gjennomsnittlig 2 1/2 millimeter i året. Kirkespiret var derved kommet ½ meter ut av lodd! Grunnboringer (syv i tallet) hadde vist at bygningen hviler på et ca. fire meter tykt sandlag. Under sandlaget er det kvikkleire ned til fast fjell. Tykkelsen av kvikkleirelaget er 25-27 meter på syd- og vestsiden, mens det på øst- og nordsiden er hele 30-38 meter. Ingeniør Harboes anbefalinger gikk ut på å sette stålpeler ned til fast fjell. Dette skulle være tilstrekkelig støtte til fundamentet til å bære vekten av bygningsmassen. Vekten er ca. 2800 tonn for tårnet og ca. 4400 tonn for resten av kirken; altså til sammen 7200 tonn! Forbruket av jern var beregnet til ca. 750 tonn. Stålpelene skulle være 38 meter lange. Over denne ’skogen’ av jernstolper skulle det så støpes en plate med mektige betongdragere som selve bygningen så skulle hvile på. Ingen vil vel undres over at avisene slo dette stort opp.
Om fundamentering av kirkebygget forelå det senere en ny vurdering fra sakkyndige. Overingeniør Skaven Haug skrev at det var på tale å fjerne tårnet, men menighetsrådet henstilte på det innstendigste om at det ikke måtte skje. I et brev i juli ber Kirkelig fellesråd om en uttalelse fra menighetsrådet om man kan tenke seg å rive kirken og flytte den til en mer skikket tomt! Menighetsrådet svarer etter en konferanse med ing. Ed. Harboe at sakkyndige kan garantere at kirken kan stabiliseres ved nedpeling i grunnen. Kirken bør derfor bli stående på sin nåværende plass.
Problemet med å være avskåret fra å benytte kirkehuset er interessant fordi det kaster lys over hva det betyr for en menighet å ha et godt og tjenlig lokale til rådighet for virksomheten. Det var ikke bare å leie et lokale og flytte virksomheten dit. Folk som var vant til å gå til gudstjeneste i kirken og de som skulle ha dåp og vielse, syntes ikke det var det samme å gå til et gravkapell eller et forsamlingshus i stedet. Årsmeldingen forteller litt om problemet: Tross håpet om at kirken skulle bli ferdig sommeren 1955, gikk hele dette året nesten til ende uten at håpet gikk i oppfyllelse. Når en tenker på det krevende arbeidet er vel det ikke underlig at det tok tid.
Grunnarbeidet og det ytre arbeidet på kirkehuset ble ferdig tidlig i 1955. Det var pelet ned 2333 meter jernbaneskinner i grunnen! Over jernbaneskinnene var det lagt tykke betongbjelker som murene skulle hvile på og som stakk ut på begge sider av kirken. Enden på en av disse dragere kan sees i grunnen utenfor det nordvestlige hjørnet av kirken. Betongbjelkene var så støpt sammen til en plate som kirken nå er basert på. Ansvarlig ingeniør, Karl Fagereng, fortalte at han kunne våkne om natten av mareritt om hvordan det skulle gå med arbeidet. Det var foretatt belastningsprøver og de sakkyndige mente at huset nå skulle stå støtt. Den innvendige oppussingen stod for tur og tok sin tid. Den store kirkereparasjonen kostet kr 500.000. Den dominerte bildet i denne tiden. Den indre oppussing kostet kr 176.000. Ute var det montert flomlysanlegg så på mørke kvelder ble kirken godt synlig. På grunn av byggearbeidene ble 50-års-jubiléet den 15. november 1955 forbigått i stillhet.
Årets største begivenhet var gjenåpningen av Lademoen kirke søndag den 23. desember 1955 med biskop Arne Fjellbu som predikant. Det hadde gått tre år siden menigheten hadde kunnet bruke hele kirken. Nå var gleden stor. Kirken var fullsatt da presteprosesjonen kom oppover midtgangen. De assisterende prestene tok plass i koret og biskopen gikk for alteret mens et hornorkester spilte en parafrase over melodien ’Kirken den er et gammelt hus’. Lademoen kirkes guttekor sang. Omtalen av begivenheten sier: ”Kirken er etter oppussingen blitt meget vakker. Lys og vennlig er fargesammensetningen. Det er installert elektrisk oppvarming. Benkene er reparert og pusset opp. Alterringen har fått ny plysj, prekestolen og altertavlens ramme er frisket opp med gullornamenter. Ved innvielsen ble også en ny alterduk tatt i bruk. Den er gitt og sydd av fru Karen Hoff… I koret stod to nye brudestoler som er gitt av Kirkeforeningen. Johannes-kapellet er også oppusset og i grunnen blitt helt nytt. Der har vi fått nye stoler, ny prekestol, døpefont og orgel (harmonium). Alterpartiet har fått større virkning ved dekorasjonsmaler Maalø’s komposisjon av ”Livets tre”.” Gudstjenestene i julen ble svært godt besøkt. Kirken var helt fullsatt ved barnegudstjenesten julaften og ved høytidsgudstjenesten på 1. juledag. Det var ikke vanskelig å skjønne at menighetens satte pris på å kunne ta sitt gudshus i bruk igjen.
Mer finnes i Lademoen småskrifter nr. 5 "Lademoen kirke - en veileder".
Kirkegrunnen
