Av Bjørg Evjen
I det lille gruvesamfunnet Advent City var det i 1907 flere konflikter mellom den engelske ledelsen og de norske arbeiderne.[i] Arbeidskonflikter var vanlige i gruvesamfunnene på Spitsbergen, men nå tok ledelsen kontakt med biskopen i Tromsø, P.W. Bøckmann, i håp om å bedre forholdene. De ønsket å få en norsk misjonær til å ”yde geistelig betjening for de mange norske arbeidere paa Spitsbergen”. Biskopen sendte henvendelsen videre til departementet med sin positive tilslutning. Den norske kirke burde gjøre noe for å komme ”sine lemmer paa Spitsbergen til aandelig hjelp”. Biskopen så imidlertid også andre årsaker til henvendelsen:
”Det kunde være tvilsomt om det var omsorgen som gjorde at det omhandlende kulkompani fremkom med denne henvendelse, og om det ikke snarere var haabet om, at en missionærs virksomhet kunde tjene til at kultivere de raa elementer saa de kunde bli lettere at arbeide sammen med.”[ii]
Uansett bakgrunn for henvendelsen, ble den vurdert som god for kirkens virke. Menneskene der nord kunne trenge åndelig føde.
Det skulle enda gå noen år før Spitsbergen fikk prest og kirke. I denne artikkelen skal jeg se hvordan det gikk til. Maktet geistligheta å kurere de rå elementer og førte etableringa av en kirkelig administrasjon til en religiøs integrasjon?
Et kirkens ”terra nullius”?
Dette var ikke første forsøk på å legge Spitsbergen inn under en kirkelig administrasjon. Allerede i 1855 besluttet Propagandakongregasjonen i Rom å opprette et Apostolisk Prefektur som skulle omfatte alle områdene nord for Polarsirkelen. Arbeidet i de arktiske strøk ble vanskelig, og i 1869 ble prefekturet oppløst. Fra russisk side hadde det vært sendt ut munker fra gresk-katolske klostre i nordvest Russland. Emil Starotsin fra Solovki-klosteret i Kvitsjøen overvintret 39 ganger på Spitsbergen, men trolig drev han ikke misjonsvirksomhet men fangst. Henvendelsen fra Advent City i 1907 førte ikke fram. I 1912 tok sogneprest Simonsen i Hammerfest et initiativ ovenfor myndighetene, og spurte om det ikke burde opprettes skole og kirke på Spitsbergen. Ingenting skjedde. Året etter var den katolske kirke på banen igjen. Biskop Johannes Baptist Fallize ble etter eget ønske utnevnt av paven til prefekt av Norge og Spitsbergen. Det ble ikke sendt noen prest til øygruppa og det ble heller ikke dannet noen katolsk menighet, men tiltaket ble vurdert som positivt av norske myndigheter.[iii]
Årsmøtet i den norske presteforening og biskopen i Tromsø tok i 1913 opp saken igjen. Denne gang ble det sendt en henvendelse til selskapene på Spitsbergen om økonomisk støtte for å lønne en prest. Responsen var heller laber. Det amerikanske selskapet Arctic Coal Company, ACC, i Longyearbyen, antydet at de kanskje ville uttale seg senere. På spørsmål om hvor presten i så fall burde være stasjonert, var svarene sprikende. Det var usikkert hvor den største befolkningen ville bo om noen år, kanskje ville de fleste bo i Grønnfjorden eller i Longyearbyen. Selskapene ivret ikke lengre for saken. Fra Tromsø ble saken likevel sendt videre til departementet, som uttalte at uansett selskapenes interesser var tiden nå kommet til å drøfte offentlige tilskudd til en preste- og lærerstilling på Spitsbergen. Det syntes klart at gruvedriften var kommet for å bli, selv om driften i noen anlegg var ustabile.
Kirke, men ikke den norske
Myndighetene nølte lenge, Spitsbergen var enda ikke norsk område. Saken handlet derfor også om sjelesørgeren på Spitsbergen skulle være en prest i Den norske kirke eller en legmann uten tilknytning til norske myndigheter. Løsningen ble noe i mellom.
Det norske lutherske Indermisjonsselskap ble i 1914 spurt om å stille en mann til rådighet for arbeidet blant de norske på Spitsbergen. I første omgang kom det ikke noe ut av henvendelsen. Men i 1919 var Indremisjonen kommet i gang med en egen misjonering i forhold til industristeder. På fastlandet hadde de en aksjon rettet mot arbeiderne i Sulitjelma og Sauda. I tillegg kom altså muligheten for å etablere seg på Spitsbergen. Selskapets formann, professor Edvard Sverdrup, tok saken opp på ledermøte i Haugesund våren 1919, og tilbakemeldingen var svært positiv. Men skulle selskapet ta seg av en så vidt stor sak, ville de gjerne vite mer om forholdene ”der oppe”. Sommeren 1919 reiste derfor Sverdrup selv sammen med teologisk kandidat Thorleiv Østenstad til Longyearbyen. Her hadde det norske selskapet Store Norske Spitsbergen Kulkompani i mellomtiden etablert seg, med god produksjon og flere hundre norske arbeidere i gruvene. Fortsatt var det forventet en gevinst ved å ha kirken til stede. Direktør Karl Bay i Store Norske var meget positiv til saken, og betalte både reise og opphold for de to.
Lørdag 12. juli kom de fram til Advent Bay. Dagen etter talte Sverdrup i arbeidermessa: ”rigtignok under 1.mai faner med noksaa merkelige indskrifter, men for en opmerksom tilhørerskare. Det er for det meste nordlandsgutter, og jeg skal si, de kunde synge!” Etterpå gikk hele følget til stedet der flere var begravet mig gravplassen ble innviet. Den gode oppslutningen og den sterke sangen ga grunn til optimisme for misjonen på stedet. Men den varte ikke lenge. Om ettermiddagen ble det hold nattverdstund på sykehuset, men bare tre personer møtte fram![iv]
Østenstad ble igjen i Longyearbyen over sommeren for å lære forholdene bedre å kjenne. Og forholdene skremte ikke den teologiske kandidaten. I januar året etter ble ordinasjontillatelsen gitt i statsråd, og noen dager senere gikk Thorleiv Østenstad inn i stillingen som de første presten på Spitsbergen.[v]
Stillingen var delvis finansiert av staten, delvis av Indremisjonen og av Store Norske, som også holdt hus til presten. Selskapet ønsket at en del av stillingen skulle være som lærer for de få barna som var på stedet. Det gikk i orden. De øvrige gruveselskapene viste fortsatt liten interesse og økonomisk vilje til å være med på saken. Flere av driftene der var fortsatt usikre, mens Longyearbyen var blitt den største og mest stabile gruvebyen på øygruppa. Styret i Store Norske stoppet ikke med å holde hus og lønn til presten, men besluttet også at selskapet skulle bevilge midler til et kirkebygg i Longyearbyen. Kirken stod ferdig og ble vigslet av professor Sverdrup den 28. August 1921. Interiøret var gaver fra Indremisjonen, men også fra kongefamilien.
Da kirka ble vigslet var foruten Indremisjonsselskapets formann Edvard Sverdrup og styremedlem Elias Reksten, også besetningen på marinefartøyet ”Farm”, dosent Adolf Hoel, geolog Werner Werenskiold, og en rekke av Store Norskes funksjonærer tilstede. Det hele startet lørdag kveld da klokkene kimte fra halv sju til halv åtte. Også søndag sang klokkene, og folk samlet seg og fylte kirken til trengsel.
Både kirke og prest var dermed blitt en realitet, men ingen av dem var del av Den norske kirke. Det vakte reaksjoner. Særlig i Tromsø-pressen kom det fram en del kritikk over at det ikke var blitt opprettet en ordinær norsk prestestilling. Biskopen i Tromsø, Johan N. Støren, hadde allerede høsten 1919 uttalt skuffelse over utviklingen i saken ovenfor Kirkedepartementet. Bedre ble ikke saken da det kom fram at vigslingen ikke var blitt meldt til Den norske kirke. Først i april 1922, åtte måneder senere, meddelte Sverdrup Kirkedepartementet at det hadde skjedd. Departementet sendte saken videre til biskopen i Tromsø med spørsmål om han hadde noen kommentarer siden vigslingen ikke som vanlig var blitt bestemt gjennom en kongelig resolusjon. Biskopen svarte at han ikke hadde innvendinger, men at det hadde vært naturlig om han hadde blitt underrettet.[vi] Antagelig har både kirkeministeren og biskopen under de rådende omstendighetene valgt å ikke holde for strengt på reglementet. De internasjonale forhandlingene om Svalbardtraktaten var fortsatt i gang, og norsk suverenitet enda ikke gjennomført. Det viktigste nå var at en norsk kirke var satt opp og vigslet.
Også etter Norges offisielle overtakelse i 1925 var det usikkerhet rundt det kirkelige arbeidet på det som nå het Svalbard. Fortsatt var det Indremisjonsselskapet som ledet arbeidet, men myndighetene anså det trolig mer som et interimsstyre. Ingenting konkret skjedde før den nye biskopen, Eivind Berggrav, tok tak i saken. Han argumenterte med at Svalbard etter 1925 var del av kongeriket Norge: ”Når det gjelder grunnlovens paragraf om religionen eller dens bestemmelse om at all offentlig gudstjeneste anordnes av Kongen, så blir det nokså ”grunnlovsstridig” her oppe. Kongen anordner ingenting av dette på Svalbard, han lat bare Hålogaland biskop ha ”tilsyn” med det som andre får i stand.”[vii]
Berggrav var ”i det hele ikke fornøid med den skinnstilling av ”tilsynsmann” for Svalbard som jeg proforma har.” I et brev til Kirkedepartementet skriver han at han helst ville ha opphevet dette proforma tilsynet, ”da det er helt ureelt og et tomt skin. Presten ansettes, permitteres, reiser opp og ned uten at jeg har anelse om det. Svalbard hører ikke til Hålogaland bispedømme, og heller ikke er jeg biskop på Svalbard.”[viii]
Men biskopen ville ikke gi opp øygruppa for Den norske kirke, og fikk støtte fra myndighetene. I juni 1935 ble så den første visitasen holdt. Det var pastor Peder Sefland som fikk den ekstraordinære opplevelsen som prest for Det norske lutherske Indremisjonsselskapet å ta i mot besøk av en biskop fra Den norske kirke. Berggrav på sin side møtte et særpreget samfunn, og særpreget var også stemningen i kirka. Da sysselmann Helge Ingstad under åpningsmøtet i kirken ved visitasen, henført og henførende, hadde lest sin Polarsang, og gikk ned av prekestolen, bruste klappsalvene fra menigheten. Det var meget uvanlig den gang.
Misjon i et isolert gruvesamfunn
Den første nattverden sommeren 1919 samlet som nevnt bare tre mennesker. Senere ble det heller aldri mange i befolkningen på godt over 1000 personer som gikk til alters. Av kirkens øvrige handlinger var det også så som så med deltagelse fra menigheten. I befolkningen var det et stort flertall av unge menn som hadde familien igjen nede på fastlandet. Dåpshandlinger ble følgelig sjeldne fordi det nesten ikke ble født barn på stedet. I gjennomsnitt hadde det vært fem barn til dåpen hvert år.[ix] I 1923 var de tre første ungdommene blitt konfirmert. Det var ikke hvert år det skjedde. Det største antallet var i 1935 med fem konfirmanter. Hvert år var det to til tre par som giftet seg i kirken.
Selv om oppslutningen ikke hadde vært stor, var det viktig for de få som tok del i disse kirkelighet handlingene at prest og kirke var etablert på stedet. Dåpen hadde den gang en annen betydning enn i dag. Et udøpt barn ble antatt å være i stor fare, og å dø udøpt mente man ville føre til fortapelse. Det å inngå ekteskap, og ikke leve i ”synd” som samboere, ble det i samtiden sett som det ene rette. Med prest og kirke på stedet kunne barnets skjebne reddes, og parforhold kunne formaliseres.
Hva med de andre anleggene nå når prest og kirke var kommet på plass? Advent City var lagt ned, og selskapet hadde flyttet til Hiorthavn, ikke langt fra Longyearbyen. De ansatte der hadde muligheten til å nå til kirke dersom de var interessert. Det andre store norske samfunnet, Ny-Ålesund, lå langt unna. Med datidens kommunikasjoner var det vanskelig for presten å holde kontakten. Da det første barnet, Arne Sherdahl, ble født i Ny-Ålesund sommeren 1920, var jordmora hentet fra Trondheim, og presten som foretok dåpen, fra Tromsø.[x]
De mest stabile samfunnene utenom de norske, og de nærmeste, var det sovjetiske Grumant og det nederlandske, etter 1932 det sovjetiske, Barentsburg. I disse kommunistiske gruvesamfunnene var ikke religion og kirkelige handlinger tillatt.
Av de kirkelige handlingene i Longyearbyen var det bisettelsene som samlet flest. I et samfunn uten eldre mennesker var døden det samme som at en ulykke eller alvorlig sykdom hadde funnet sted. Døden ble ingen naturlig del av samfunnet. Pastor Sefland beskrev sin første bisettelse i 1932:
”Så kom i går min første gudstjeneste her under nokså vanskelige og triste omstendigheter. Vi hadde nemlig samtidig med gudstjenesten bisettelse av en grubearbeider som fikk en veldig stenblokk over sig i gruben nu for en 3-4 dager siden. Kirken var stuvende full av folk. Kisten stod midt i kirken, dekket av et stort norsk flagg. At det var med nokså blandede følelser og med frykt og beven jeg stod ovenfor denne fremmede forsamling, vil dere nok lett forstå.”[xi]
Det var sjelden at noen ble begravet på Svalbard. De fleste ble sendt til fastlandet med neste båt i kister som var loddet igjen. Svalbard var ikke da, og er heller ikke i dag, underlagt den norske Gravferdsloven. I januar 1920 var det en eksplosiv brann i gruve 1. De som omkom og ble hentet ut av gruva, ble etter bisettelsen plassert i kister i en hytte innerst i dalen. Der var de til isen gikk om våren og første båt kom opp. Det ga en spesiell atmosfære i byen.[xii]
I perioden da øygruppen var isolert var det også tid for de største kirkelige høytidene jul, påske og pinse. Jul i mørketiden ble spesiell:
”Årets største fest på Svalbard var julen. Da gikk de til kirken julaften, der var det gudstjeneste, de fikk først punsj på spisemessen og dessverre så drakk mange seg full og gudstjenesten senere fikk ikke den virkning en mente den skulle ha. Folk var påseilt.”[xiii]
Julen var tiden da store følelser var i sving. De ble tatt ut både gjennom rus og gjennom det religiøse. I 1935 var det, i følge presten, bare to eller tre som var litt beruset i kirken julaften. 600 telegrammer ble delt ut, og flere hundre pakker. Presten forsøkte å holde oversikt over hvem som ikke fikk noe, og hadde småpakker på lur som han delte ut til den, som regel bøker.[xiv]
Presten måtte lære at produksjonen av kull var det viktigste. Andakt eller gudstjeneste som kolliderte med lossing eller lasting av båter, måtte avlyses. ”Ingen andakt da arbeidet med å laste kullskip foregår dag og natt, også på søndagene.”[xv] Gudstjenestene ble først holdt til vanlig tid på søndagen klokka 11. Det viste seg å være et dårlig tidspunkt, fordi ”alle” sov ut på søndag formiddag. I stedet ble gudstjenesten holdt søndag ettermiddag klokka fem, selv om det kolliderte med kinotiden. Det ble uansett ingen stor flokk som søkte seg til kirken, bare en liten, trofast gruppe. Ettersom arbeiderne gikk på sesongkontrakter var det dessuten stor utskifting av arbeidsstokken både høst og våre. Den lille gruppen vokste seg derfor ikke stor over år, men kunne likegodt gå tilbake. En vinter på 1930-tallet var det åtte trofaste, men da første båt var gått, var det bare to igjen. Kirkens budskap nådde ikke frem til mange. Bisettelser og julegudstjenesten var unntaket, da rommet kirken så vidt dem som ville være med.
Det var ikke enkelt å være sjelesørger i Longyearbyen, det var vanskelig å nå fram til folk i gruvesamfunnet. Stedets første prest, Østenstad, var optimistisk, i hvert fall de første to årene. Men henvendelsene til presten var få. En av dem som kom, forklarte presten hvorfor: ”Vet dere hva han sa?” skrev Østenstad til sine venner på fastlandet. ”Jeg kan ikke overgi mig helt til Gud her oppe. Jeg vilde bli levende opspist av kameratene.”[xvi]
Det å være prest ble en ensom utfordring med tid til refleksjoner. Prestene reflekterte over hvem det var som tross alt søkte kirken. Han fant ut at folk fra Nordland og Troms var de beste kirkegjengerne. Rørosingene derimot var meget sjelden å se i kirken. Finnmarkingene ble betegnet som slette kirkegjengere, bortsett fra et par læstadianere, som flittig hørte ordet og deltok i altergangen.
En nytilsatt prest tok seg en tur i byen, spent på hvilke typer han ville møte. ”Er dette den nye presten?” spurte den første han møtte. Det stemte. ”Hvor mange sjele skal så Dere omvende? Sett ikke fordringene for høit, skal jeg si Dere. Det er ’bus’ som er her, og vi er bra folk, men alt for meget gudelighet vil vi ikke ha!” Så holdt busen en lang formaning om hvordan presten skulle legge opp sitt arbeid.
”En ekte bus er marxist”
I dagbøkene reflekterer prestene mye over busen som menneske. De var gjerne flinke arbeidere, og hadde et tak både på sine overordnede og de andre arbeiderne. De kunne derfor, i følge presten, tillate seg egenheter, nærmest gå som en frikar i forhold til ledelsen, og opptre som en despot i kameratflokken:
”Hvordan stiller så busen seg til prest og kirke? Nærmest avvisende. En ekte bus er gjerne marxist av livsanskuelse... med velkjente dogmer mot kirke og kristendom... Arbeidere fra gårdbruker- og fiskerhjem forsvinner gjerne i dette bus-miljøet. Enten prøver de å bli bus ved å være riktig radikale og grovkornet, eller så lukker de sig inne i sig selv og på brakka... Og her merkes i særlig grad en sløving av alle åndsinteresser... i mer eller mindre grad hos alle som opholder sig en tid på Svalbard.”[xvii]
La oss stoppe opp litt ved denne kommentaren. Marxismen og de velkjente dogmene var, sett fra presten og Indremisjonen, det samme som Arbeiderpartiets ideologi. Ap var betydelig lengre til venstre politisk og mer radikalt enn i dag. En av professorene ved Indremisjonen, Karl Vold, ga i 1930 ut boka ”Den moderne Arbeiderbevegelses Stilling til Religion og Moral.” Her er et eget kapittel viet Kampen mot kirken og kirkens kristendom der det blant annet heter: ”Arbeiderpartiet er doktrinært kirkefiendtlig og særlig mellom valgene.”
Vold pekte på at den samme fiendtlighet som rammet kirken også rammet presteskapet. Han tok spesielt for seg en brosjyre forfattet av Arvid Hansen om ”Direkte Aktion i kirkespørgsmålet” med undertittelen ”Antiklerikale Knaldperler”!! Noen av disse ”knaldperlene” var:
”Folket skal måtte fø på disse åndsformørkendes representanter.” ”Man skulle rømme kirken som man rømmer et råttent og synkende skip.” ”Prestene har som helhet alltid stått på makthavernes side. De har talt for de fattige, men spist med de rike.”[xviii]
Dette var tanker fra venstresiden i arbeiderbevegelsen, og vi kan vanskelig vite i hvor stor grad holdningene var tilstede i Longyearbyen. Men her nærmer vi oss en forklaring på forholdet mellom prest og bus. I det sterkt klassedelte samfunnet var presten ikke en del av arbeiderklassen, oss, men en av funksjonærene, dem. Østenstad skrev allerede sommeren 1919 at forholdet mellom funksjonærer og arbeidere hadde et militært preg, som mellom menig og befal. ”Nogen omgang mellom dem utenfor arbeidspladsen er næsten utænkelig”. Alt dette gjorde den kirkelige virksomheten vanskelig. Arbeiderkollektivet passet på at avstanden mellom arbeider og funksjonær ble vedlikeholdt, og det var enkelt i det oversiktlige samfunnet nesten uten privatliv. Å gå til kirke var ikke som å gå til en sjelesørger, en farsfigur, men til en av ”dem”, til en av de privilegerte. Nå skal det sies at heller ikke funksjonærene i Store Norske var ivrige kirkegjengere, det presiserer prestene, men de utgjorde en liten gruppe, sammenlignet med arbeiderne.
Det å delta i kirkelige handlinger var selvsagt ingen tradisjon på Svalbard. Grobunnen var heller skrinn, med flest enslige menn, stor gjennomtrekk og få kvinner og familier. Med det religiøse aspektet i hverdagen var langt fra fraværende.
De fleste var som nevnt nordlandsgutter, fra Nord-Norge. Det har blitt påpekt både av prester i landsdelen og av forskere på nordnorsk folkeliv, at nordlendingene er sterkt religiøse, men at de ikke gir uttrykk for dette gjennom å delta i kirkelige ritualer og institusjoner. Folkereligiøsiteten står derimot sterkt. Mange gruvearbeidere trodde på noe som var større enn dem selv, og forteller om gruvenisser og varsel som reddet dem fra ulykker. En forteller at han skulle sette seg ned for å ta en pause, men noe sa han at han måtte gå et annet sted i pausen. Da han kom tilbake til stedet, var det borte under et steinras. ”Noe” hadde reddet han.[xix] Men slike opplevelser førte sjelden til at busen søkte Gud hos presten eller i kirka.
Biskop Berggrav ga etter visitasen i 1935 uttrykk for at prestens arbeid på Svalbard var den vanskeligste gjerningen i kirken han hadde opplevd. I befolkningen, hevdet han, var det likegyldighet og til dels opposisjon mot kirka. Der var ingen menighet, bare en liten flokk trofaste tilhørere og utenom dem ”et stort gross av likesæle og kanskje likefrem opposisjon.” Kirkas liv var uten kontakt med de mange, ”et inncirklet avsondret liv.” Berggrav vurderte noen av vanskelighetene som en følge av polarmentaliteten, som han kalte det. Den ”fører med seg en viss innskrenkning av horisonten. For så vidt som religion kan betegnes som horisontutvidelse, er polar-tilværelsen anti-religiøst disponert.” Brakkelivet var dessuten ”ikke en grobunn for et dypere sjelsliv, og fører lett til en blokkdannelse av antireligiøst iallfall anti-bekjennende karakter... dertil kommer momenter som poker og alkohol.”[xx]
Holdningene som kom for en dag, var ikke de beste for gjensidig respekt og samarbeid, verken fra prest eller bus. Det religiøse livet fikk ingen stor oppslutning, og det kom ingen vekkelse på Svalbard. Men uroligheter slik det hadde vært i Advent City i 1907, var blitt historie. Vel kan kirke og prest ha hatt noe å si, men like viktig var det at forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker var organisert og at fagbevegelsen var kommet i gang fra 1925. De ”raa elementer” var kultivert, i hvert fall delvis, men ikke av kirke og prest alene.
Prestens oppgave ble ikke å ta vare på en fast menighet i livets forskjellige faser, men å møte et mannsdominert samfunn med stor gjennomtrekk av mennesker. Kirkens liv og oppgaver ble spesielle, og har blitt sammenlignet med de norske sjømannskirkene. I stedet for båter som ankom og kastet loss, var det arbeidsstokken som kom og gikk i Longyearbyen. I stedet for sjømenn var det gruvens menn prestene måtte forholde seg til. Kirka var dessuten ikke knyttet til en kommune, slik kirkene er det på fastlandet. Svalbard og Longyearbyen var i seg selv nærmest et ensomt skip, isolert nord i havet, langt fra fastlandet.
Prest og lærer med bibliotek
Forholdene mellom prest og bus var ikke entydig mørke. Kirken gjorde en god innsats i samfunnet ellers. Misjonsforeninger ble dannet for voksne kvinner og for barn, i flere år fungerte et mannskor ledet av presten, og det ble satt i gang søndagsskole. Foreningene holdt basarer til inntekt for kirken og biblioteket der busens gavmildhet kom fram, som her i 1937: ”De har ingenting i mot å støtte kirken og dens boksamling... de kan gripe nokså dypt i pungen... på de to basarkveldene kan vi makte å få inn over 2000 kroner netto!”[xxi] Presten drev også kurs for voksne i norsk, matematikk og engelsk. Med hjelp fra Indremisjonens tilhengere ble det samlet inn over 1.00 religiøse og ikke-religiøse bøker til et prektig bibliotek i kirken. I intervju er det mange arbeidere som framhever biblioteket og lesesalen som et lyspunkt i tilværelsen. Lesesalen var da også det stedet der presten klarte å nå de fleste.
Prestestillingen inkluderte som nevnt også det å være lærer for barna. De få barna som bodde på stedet hadde ikke hatt tilbud om organisert skole før presten kom i 1920. Skolen i Longyearbyen ble en verksskole hvor Store Norske hadde ansvaret og skolebygningen var en tidligere brakke. Kontakten med barna ga presten mange lysgløtt i hverdagen. Det første året var det fem skolebarn. I et innlegg i Indremisjonens avis i 1921 skriver Østenstad at eleven både kunne ”gråte og le, være snille og ”troillat”, akkurat som barna i Norge”. Nå var elevgrunnlaget ikke helt vanlig. Det var bare ingeniører og stigere som fikk ha med seg familie og barn. Slik var elevene en litt mer ensarta gruppe enn hva som har vært vanlig i norsk skole. I 1931 var elevflokken vokst til 20.
I rapporter som ble skrevet, går det fram at det ble en meget bra skole, både med hensyn til materiell og utstyr og til undervisningen. Store Norske var gavmild, og det var en liten, men velutdannet lærerstab. Ungene holdt tritt med ungene i skolen på fastlandet, selv om det kunne by på spesielle problemer. Det var en norsk skole, der norsk geografi og kultur var på pensum, slik presten i 1938 forteller: ”Det er lett å innse at de golde, isolerte naturforhold må virke i retning av å gjøre barnas forestillingsliv fattig og ensidig. Denne fare merker snart den lærer som stadig skal gi disse barn stilopgaver. Gang på gang må han ty til minner fra sommerferiene nede i Norge, eller til andenhånds skildringer av norske naturforhold.”[xxii] Først i 1954 ble lærerjobben skilt fra prestens arbeidsoppgaver.
Biskop Berggrav var på sin visitas også på en offisiell tur til de russiske anleggene. Han skulle kontrollerer skoleforholdene. Den norske biskopen ble presentert for et godt utbygd skolesystem med en omfattende undervisning, også for voksne. Ti lærere var engasjert til å forberede de ansatte til eventuelle studier når de kom tilbake til Sovjet. Vinteren 1935 var det 400 voksne som deltok, 300 menn og 100 kvinner. Selv om innbyggertallet var det dobbelte av det norske, var undervisningen av et imponerende omfang. Det var selvsagt ingen prest eller kirke i de kommunistiske gruvesamfunnene. Den vanlige imøtekommenheten fra russisk side var tydeligvis tonet ned ovenfor biskopen, slik han selv beskrev det:
”Min ’visitas’ hos russerne var ganske pussig. Store Norske – som viste stor imøtekommenhet – anmeldte mitt besøk som offisielt og fraktet meg dit bort med en kulldamper. Mottagelsen var til å bli redd av. Det var altfor tydelig at jeg ikke var velsett.”[xxiii]
Inn i den norske kirke
Siden innbyggerne i Longyearbyen i så liten grad søkte prest og kirke, foreslo Berggrav under visitasen i 1935 at hele ordningen skulle legges ned. Da kom det protester fra arbeiderne: ”Begrunnelsen var at da vilde de føle seg ”rent forlatt”. Især på de store sorgens dager når ulykken har slått ned i gruben, og det er som om fellesskapet plutselig stiger op av et dulgt dyp, da forlanger sinnene å få en prest, da vil de i kirken.”[xxiv] Isolasjon, mørketid og et utsatt arbeid kunne lett føre til at mennesket følte seg lite og forlatt. Ut fra dette var den religiøse integrasjonen så langt vellykket, selv om det var et norsk misjonsselskap, og ikke Den norske statskirken som drev virksomheten.
Visitasen falt sammen med 15-års jubileum for ansettelse av den første presten. Berggrav var imponert over innsatsen til Indremisjonsselskapet og Store Norske, mindre av den norske staten. Noe måtte etter hans mening skje. Selv om prestene hadde gjort en stor innsats, var det galt at arbeiderne skulle oppleve at de ble gjenstand for misjonering og satt i en unntakstilstand i forhold til menighetene på fastlandet. Prestestillingen på Svalbard måtte, i følge Berggrav, løses fra Indremisjonsselskapet. Kirkedepartementet og bispemøtet stilte seg positive til biskopens syn. I 1941 var saken kommet så langt at soknepreststillingen kunne lyses ut. Krigen og evakueringen av alle som bodde på Svalbard, førte imidlertid til at ansettelsen ble utsatt. Kirka ble ødelagt under bombing og brann i 1943.
Den norske kirke måtte på sett og vis starte opp fra grunnen av i 1945, selv om de kunne bygge på Indremisjonens arbeid. Severin Henrik Ræder Riiber ble i 1945 den første soknepresten på Svalbard, 20 år etter at Svalbardtraktaten var trådt i kraft. Først i 1958 stod den nye kirken ferdig, denne gangen var det staten som var byggherre. Den religiøse integrasjonen inn i den norske staten hadde dermed tatt et stort skritt framover, i hvert fall hva de ytre rammene angikk.
Litteratur og kilder
Nor Misjonens arkiv:
For Fattig og Rik, Indremisjonens avis.
Årsmeldinger
Svalbard kirke:
Dagbok for prestene.
Dagsregister.
Brev og diverse arkivmateriale
Domprostens kontor, Tromsø:
Visitasprotokoll for Svalbard.
St.prp. nr. 1 1915, hovedpost V, kap. 1.
Arlov, Thor B. 1996: Svalbards historie, Oslo
Berggrav, Eivind 1937: Spenningens land, Oslo
Evjen, Bjørg 1995: Longyearbyen 1916-1975, fra arktisk arbeidsplass til etablert industrisamfunn?, Tromsø
Hanoa, Rolf 1993: Kings Bay Company A/S 1917-1992, Oslo
Polarårboken 1939.
Vold, Karl 1930: Den moderne Arbeiderbevegelses Stilling til Religion og Moral, Oslo
Østenstad, Thorleif 1974: Særoppdrag i nord, Oslo
[i] Kopi av dagbok skrevet av en av deltakerne finnes i Nordlandsarkivet, Dag Skogheims arkiv.
[ii] Gjengitt i St.prp. nr. 1, hovedpost V, kap. 1, 1915: 3.
[iii] Østenstad 1974: 15; Arlov 1996: 298; For fattig og Rik 1919.
[iv] For Fattig og Rik 19.8.1919.
[v] For Fattig og Rik 12.10.1919.
[vi] Østenstad 1974: 27 og 45
[vii] Berggrav 1937: 93
[viii] Brev 19.9.1932 bra Biskopen til Kirkedept., Svalbard kirke.
[ix] Evjen 1995: 68
[x] Hanoa 1993: 17
[xi] For fattig og rik 1935
[xii] Se f.eks Evjen 1995
[xiii] Arbeiderminnesamlingen Trondheim nr. 953.
[xiv] Dagsregister 1935
[xv] Kirkebok for Svalbard 1938-52
[xvi] Indremisjonselskapets årsmeldinger 1932-34: 117.
[xvii] Dagbok fra prestene i mellomkrigstiden.
[xviii] Vold 1930: 64-
[xix] Fortalt i intervju med forfatteren
[xx] Visitasprotokoll for Svalbard: 11
[xxi] For Fattig og rik 19.9.1937
[xxii] Polarårboken 1939.
[xxiii] Visitasprotokoll fra Svalbard.
[xxiv] Berggrav 1937: 104.