Fra minus ti til femten pluss, gjør noe med lukter og synsinntrykk. På Svalbard er det ren luft uten noen særlige lukter. Det er en annen verden som møter meg i millionbyen under Himalayas høyreiste fjell. Fjellene er skjult av tåke og menneskeskapt utslipp av gasser og røyk. Det som før var vakkert, er nå skjult i det grå.
Fravær av trær på øygruppen i nord til frodige Kathmandu er også noe som slår meg. Nepal er frodig vakkert, slik Svalbard i den andre verden er eksotisk nakent. Fra det hvite kalde til et sprakende fargekart.
Fjellene i Nepal er hellige. De fleste fjelltoppene har navn etter guder. Den spirituelle riten er endel av hverdagslivet. Slik er det naturlig at jeg som kristen prest fra verdens nordligste kirke møter en buddhistisk munk og får en samtale om klima og liv.
Munken Sundar Yonjan møter meg med å legge silkeskjerf rundt halsen min som et uttrykk for respekt og verdighet. Han inviterer meg til sitt kloster som ligger halvannen times kjøring på dårlige veier utenfor storbyen. Dit drar jeg to dager etterpå.
I ”Rigon Tashi Choling” klosteret har de en ukes retreat med bønner og ritualer fra tidlig morgen til kveld, Det er en annen verden da jeg tar av meg skoa og går inn bak forhenget og setter meg på gulvet for å være vitne til at munkene gjennomfører sine ritualer, Det er som en komposisjon hvor munkene følger notene til dirigenten som leder det hele som det åndelige overhode han er. Det slås i trommer og blåses i store og mindre fløyter. Det hele følger en rytme og en takt.
En gang i året holdes det en ukes sammenhengende bønn i klosteret. Musikkinstrumenter sammen med sang og lesning går fra morgen til kveld. Foto Leif Magne Helgesen.
Munkene har sine karakteristiske røde drakter. Store hatter settes på hodet og tas av i takt med dirigentens signaler. Selv sitter jeg godt synlig med min svarte presteskjorte som representant for en annen religiøs verden. Jeg er et fremmedelement, men hjertelig velkommen.
Med min presteskjorte viser jeg respekt for ulikhetene. Da vet de hvem jeg er. Jeg er ikke redd ulikheter. Jeg er redd når vi mennesker ikke respekterer ulike kulturelle- og religiøse uttrykk. Det har sine farlige sider.
Ofte blir jeg selv møtt med fobier fra mennesker i Norge som ikke respekterer meg og kirkens tro. Det er folk som fremdeles tror at religioner er roten til alt ondt. Sannheten er at det er få, om noen, konflikter på jord som har en religiøs årsak. Oftest handler det om landområder, naturressurser og makt. Materialismen er en større trussel mot livet enn at noen har en religiøs tro. Det religiøse aspektet blir først synlig når nasjonalismen vokser. Da kan religiøse samfunn både brukes som en nøkkel til fred, og som bensin på bålet.
Vi tok av oss skoa før vi gikk inn i tempelet. Det samme gjør vi når vi går inn i verdens nordligste kirke. Forskjellene er som natt og dag, - ulikt, men likevel med likheter i de hellige rom.
Buddhistmunken og den kristne presten møter hverandre med et smil. På få dager møtes vi et par ganger. Første gang blir vi kjent. Andre gang er vi blitt venner. Neste gang vil han at jeg skal overvære mer av deres seremoni. Kontakten er opprettet for fremtiden.
Noen tror at vi som representanter fra ulike religioner, er motstandere og fiender. Det er heldigvis ikke slik. Vi har begge respekt for hverandre. Vi har ulik tro og teologisk syn på det meste. Likevel møtes vi som venner.
”Utenpå er vi forskjellig, men inni er vi like”, sang vi i en barnesang da jeg var barn. I virkelighetens verden er vi ulike både utenpå og inni, men det er ikke truende. Vi er ulike i vår tro, men likevel har vi mange likheter som mennesker. Det er vakkert med ulike blomster og dufter i en frodig hage.
Møte mellom den kristne presten og den buddhistiske munken. Foto Hilde Røsvik