Altertavle og annet inventar var flyttet over til nykirken. Vel var noe avglan­set og brøstfeldig, men likevel kjent og kjært. Januarkulden i den uoppvarmede kir­ke var ikke så følbar. Et glødende varmebekken, blafrende flammer fra de mange lys som ga gjenglans i alter­sølv og funklet i forgylling, ga illusjon av varme.

Den geistlige prosesjon ledet av sok­nepresten til Stange, Herr Thomas Aurelius Boesen, skred fram mot alte­ret med lysglitter i kors og praktfulle messeklær. Kirkens navn var Tabor, - navnet som noen år senere ble festet på tavlen over hovedinngangen.

Tabor er navnet på fjellet der Jesus ifølge tradisjonen ble forklaret for sine disipler. Tabor - der Peter spontant utbrøt: «Herre, det er godt at vi er her.» 

Selv i dag har vi den  forvissning og håp om at Ottestad kirke av 1731 fort­satt må ta være:

Tabor - Menighetens forklareisens berg.

 

Ottarstadir i Skaun

Stange, det gamle Skaun, lå sentralt i riket. Mjøsa var lett å fare, og mjøs­strendene ga ryddingsjord til gode og velbygde garder. Mange begivenheter av rikspolitisk betydning var knyttet til denne lands­del. Slekter med makt og myndighet satt på gardene. Bygdehøvdinger med inn­flytelse også på landsplan har satt sine spor i norsk rikshistorie. Til Ottestad søkte dronning Astrid til­flukt for å berge kongsbarnet Olav Trygvason. På Ringnes bodde Hellig Olavs venn og svoger Ketil Kalv. Til Ringnes kom sønnen, vikingehøv­dingen Guttorm tilbake fra vesterveg og forærte St. Olavs kirke i Nidaros et stort sølvkors. Sverre Birkebeiner hadde en av sine argeste motstandere i den mektige baglerhøvdinge Hallvard på Såstad. Huseby var Håkon Håkon­sons veitslegard der også sønnen, Magnus Lagabøter, tok inn.

 

Under borgerkrigene i 1225 kalte kir­keklokkene bygdefolket til kamp mot Sigurd Ribbungs herjende menn mens flammene fra de brennende garder Ottestad og Hverva la blodrødt brannskjær over bygda. Begivenheter rundt Ottestad kirke var også med å legge grunnlaget for vår kristne tro og kristne kulturarv.

 

Kristendom og kirker.

Håkon Håkonssons saga forteller at bygda var: «tettsatt med kirker». Foruten Stange hovedkirke og Ottestad annexkirke omtales kirker bl.a. på Nødsle, Såstad, Huseby - og flere steder.

Etter en forordning av 1450 ble flere kirker og kapell bestemt nedlagt. Nedleggelsene er vel skjedd over et langt spenn av tid.

Tilbake ble Stange og Ottestad kirker. En kan undre seg over kirketettheten i bygda. Men den står i nær sammenheng med den politiske og kulturelle betydning kristendommen fikk i middelalderen også her i Ottestad. Kristendommen kom med kongene og da her vesentlig med Olav Haraldsonden hellige. Men svært viktig for raskheten og omfanget av utbredelsen var om fremtredende menn og ætter i bygdesamfunnet tok ved kristendommen. I Ottestad ble Ringnes en innfallsport for den nye tro og kultur. Her på Opplandene, og da nok også hos sin svoger Ketil Kalv på Ringnes, oppholdt Hellig Olav seg en hel vinter. Sagaen beretter at der han var, sørget han for å få kirker bygd, prester tilsatt og jordegods lagt til kirken.

Av stor betydning for den raske utbredelse av kristendommen og for kirkebyggingen her i Ottestad var også den nære tilknytning hirdbiskop Grimkell hadde til distriktet.

Biskop Grimkell var englender av fødsel, men av norrøn ætt med slektsforbindelse til Hellig Olavs venn på Ringnes.

Da Olav måtte rømme til Gardarike i 1028, ble Grimkell på kongens bud tilbake i Norge og oppholdt seg her på

Oppland ene til han i 1031 blir hentet til Nidaros av Einar Tambarskjelve for å erklære Olav for hellig å være.

Årene her på Hedmark, og dermed i Ottestad, benyttet biskopen til å arbeide for kristendommen og for reisning av kirker. Arbeidet ga raskt resultater. Foruten hovedkirken reistes kirker på gardene til de mest innflytel­sesrike bønder.

Slike gards kirker ble kalt høgende­skirker. De var bondens eiendom, men sto til benyttelse for allmuen. Det kunne være flere grunner til at bygdehøvdingene reiste slike kirker. De ville vinne kongens gunst, og kir­kene kunne være takk for gaver og rettigheter. At en hadde kirke på gar­den, gjorde sitt til at de kom til å be­holde sin gamle innflytelse i bygde­samfunnet.

Det som var påbegynt av Hellig Olav og Grimkell, førte til at sagaen snart kunne berette om en bygd «tettsatt med kirker.»

Kirkens ytre makt og innflytelse økte også raskt. Kristendommen grep dypt inn i bygdefolkets liv. Prest og kirke fulgte mann og kvinne fra vugge til grav.

Messens prakt, klokkeklang og kor­sang, duft av røkelse, lys fra tente kjerter, prestenes praktfulle skrud, ­alt forenet seg til en følelse av noe overjordisk - noe høyt hevet over røykstuens gråhet og hverdagens ti­melige bekymringer.

Så ble det som Adam av Bremen sier: «De holder prester og kirker i så stor ære, at den neppe regnes for sann kri­sten å være som ikke daglig gir sin skjerv til messen som han hører.» Ottestad var kristnet, og kirke og all­mue styrket gjensidig hverandre.

 

Kirken – et gammelt hus.

 

Kirkene som ble bygd på flere hoved­garder, er gjerne blitt kalt «bekvem­melighetskirker» . De lå laglig til for bygdefolkets bruk.

Disse kirkene er nå forsvunnet. Bare kirken på gården Ottestad ble stående. Den ga også navn til soknet. Hvorledes disse tidligere kirker så ut, vet vi ikke. Men de fleste var bygd i tre og var av stavkirketype.

På grunnstokker ble nedtappet stolper til reisningen. Disse jordlagte ogjordg­ravne stolper var sterkt utsatt for råte. Dette førte til at forfallet satte inn raskt, særlig på slike hus som ikke var omgitt av svalganger.

At Ottestad-kirken har råtnet og for­falt, fremgår med all tydelighet av kir­keregnskapene for 1626.

100-års kirken.

«Efftersorn denn forige Kirche gands­che var forfalden og aldelles forrod­nett, ehr denn med Welb. Herr Stadt­holders Beuilling nedertagen og en Anden Kirche igjen opbøgt.»

N y kirke ble bygd, - en kirke som bare skulle få stå i ca. 100 år.

Denne 1600-talls kirke lå på den gamle kirkegrunn i hellingen sydvest for s. Ottestad gård.

Ved åkergraving er det tatt opp ben som er ført over til den nåværende kir­kegård.

Antakelig var kirken bygd med skip og kor jevnhøyt med koråpning i skille­veggen.

Klokkene var plassert i en takrytter , men i 1630 fikk den et tårn med 4 små­tårn, spir og fløy, i stil med stangekir­kens.

Imidlertid sviktet grunnen, og forråt­nelsen tok overhånd. Hele kirken be­gynte å sige mot syd.

Noe måtte gjøres for å redde byg­ningen. I 1689 ble ny svill lagt på fast

grunnmur langs sydveggen, og 5 bjel­ker utvendig og 5 innvendig ble boltet sammen for å stive av huset.

Men det ble snart klart. 1600-talls kir­ken sto ikke til å redde.

Kirken var dessuten blitt for liten etter tidens behov. Ved Stange kirke ble dette behov imøtekommet ved å utvi­de kirken ved tilbygg - «Nykirken» av 1703.

I Ottestad kunne det skjeve gudshus ikke utvides eller tilbygges. Ny kirke måtte bli løsningen.

Seks kirkeverger ble valgt til å forbe­rede reisningen av ny kirke.

Disse var: Finnd Ottestad, Christoffer Petlund, Alf Koelsrud, Marchus Huerfuen, Ricardt Gudstadt og Effuen Delinn.»

Men så kom det store kirkesalget i 1723.

Ottestad kirke og kirkegods kom sammen med Stange kirke over på bygdefolks hender.

Kirke på auksjon

Den store nordiske krig hadde tømt statskassa. Noen oljeinntekter var ik­ke for hånden, men man satte sin lit til at det som Norges fjell skjulte av me­tall er, skulle rette opp statens og kongens finanser.

I 1721 kom en befaling fra kong Fre­drik IV at det fra landets prekestoler skulle «andektigen bedes såvel for sølvverket som for andre bergverker.»

Men så er det biskop Deichman foresl­år for kongen å selge de norske kirker og deres eiendommer for hurtig å skaffe midler.

På auksjon i Vang prestegård i 1723 selges Stange og Ottestad kirker til 57 «almuesrnenn» fra Stange.

Kjøperne skulle få kirkens inntekter. Men kirkehuset skulle stå til menig­hetens bruk og holdes vedlike av de nye eiere.

Ottestad kirke av 1731

De nye kirkeeierne hadde overtatt en forfallen kirke på en uhensiktsmessig tomt.

Det ble besluttet å bygge ny kirke på den nåværende plass. Modell for kir­kehuset er Christiania kirke «Vår Frelsers Kirke». I mindre format og i tømmer skulle nykirken bli et prektig og hensiktsmessig gudshus.

Med dugnad fra almuen begynte opp­laftingen i juni 1730 og var ferdig i september samme år. Spontaket ble også lagt før vintersnøen falt. Innred­ningen var ikke helt ferdig før utpå vårparten i innvielsesåret.

Et så stort tømmerhus måtte få tid til å sette seg, og man ventet i hele 30 år med å bordkle bygningen.

Over inngangen har kirken en støpul der kirkens to klokker henger. Ottestad kirke var, som andre kirker, uoppvarmet. Kirkeregnskapet taler riktignok om varmebekken og sag. Men kaldt var det nok vinterstid. Res. kap. Gedde forteller om stivfrosne fin­gre og vin som kraver i kalken. Kalot­ten på hodet var en nødvendighet. Først i I 870-årene kom ovner. Et bilde fra de år viser røktuter ut gjennom veggene. Et brannsyn i dag ville neppe ha godkjent ordningen.

De byggetekniske arbeider har senere vesentlig beslått av vedlikehold og re­staurering. Omkring 1960 ble en om­fattende restaurering av kirkehuset innvendig og av dets inventar foretatt ledet av Menighetsrådet - formann Bjarne Sund.

Det koselige, men ordinære indre pa­nel ble fjernet, og 1700-tallets tømmervegger kom til syne. Arbeidet ble utført av Håkon Holen, Ame Hansen, Petter Bekken og Erik Løvbakke. Kirken hadde opprinnelig lukkede stoler. Disse er senere blitt fjernet, og benker kom i stedet. Ved restaure­ringen i 1961 fikk kirken nye benker med dører ut til midtgangen. Benker o.a. interiørarbeide ble utført av Oluf og Knut Furulund.

Mange familier eide eller leide sine fa­ste kirkestoler . Regnskapet forteller om inntekter av slike «chor» . Dette er jo forlengst opphørt, men fremdeles kan en høre stolplassene bakerst be­nevnt som Ottestadkoret og Hverva­koret.

Malerarbeidet utførte Magnus Dahl og Sigv. Nyhus. Elektrisk installasjon utførte Stange E.v.'s Arne Nord­strand og Jan Hagen. Glassarbeidene var ved Ole Mælum. De tre lysekrone­ne er levert fra Høvik verk. Den mid­terste er gave fra Marie Andresens le­gat. Arkitekt Ola Øgard Svendsen og fargekonsulent Finn Krafft, begge fra Riksantikvariatet, ledet rest.arbeidet. I kirken er innredet et rom i kjelleren der man kan oppholde seg i forbindel­se med barnedåp. Rommet er også et velegnet og vakkert møterom med knyttet veggteppe og tre relieffer med bibelske motiv skåret av Anders Har­boe Ree. Relieffene er gitt av Andrea Glærum.

Kirkegården er utvidet og beplantet flere ganger, senest i 1980.

Til 250-års jubileet fremtrer kirken nymalt og ellers utmerket vedlikeholdt og restaurert med omhu og forståelse.

Nykirke i nødsår.

Så sto da kirken innviet og i funksjon i 1731. Kirken i høytid, helg og hverdag. De små ble brakt til dåp. Konfirma­sjonen ble innført få år etter innviel­sen. De som skulle stifte nye hjem, ble viet og velsignet.

Men det var en kirkeferd som økte raskt i antall. Kisten på vogn eller sle­de med de sørgende, få eller mange, som fulgte den døde til hvilen i viet jord.

Menigheten som hadde fylt nykirken i 1731, fikk alt i det nærmeste ti-år noen av de verste uår og nødsår som nor­geshistorien vet å berette om, inn over seg.

Sult og savn, fattigdom og død ble da­genes harde realitet. Men i nød og død - kirken var å ty til.

Etter sokneprest Boesens innberet­ning ble det i ett av nødsårene født bare 70, - mens det døde 370. Kammerherre og fogd Robsahm på Nord- Vie forteller at det på en dag var 25 «omløbende betlere» innom gar­den. Tiggere fra andre distrikter kom også. Det ble bygdevekterens oppgave å få dem til å dra videre.

At bygdevekteren i Ottestad var i funksjon, fremgår av at kirkekassen yter penger til å såle hans støvler. Ved auksjon i Nordsveen kjøper kirken brukte klær til vekteren.

Dårene avspeiler seg også på annen måte i kirkeregnskapet der det står at kirkens inntekt «ved udpantning ei var at bekomme, dels for armod og fattig­dom, dels for at flere angives at være Døde.»

Tidene var vanskelige på mange må­ter. Utstrakt brennevinsbrenning og drikk skapte problemer, ikke bare i hjemmene, men også i kirken. Biskop Deichman, kirkeselgeren, be­skriver forholdene: «en del kommer drukne udi kirken og med stim og ulyd der undertiden udgyder hvad de for­meget har taget inn.»

I en nå bortkommet gradual står en forordning som lar oss ane hvorledes forholdene kunne være:

«All utugt af drukne folk med spille­menn , mat og drikke i kirken och andet mere sådant, bør under høyeste straff aldeles at være forbuden och aflagt.» Men man kom igjennom, - på den ene måten-eller på den andre.

Ett så man i alle fall:

Den nye kirke var et festepunkt i tunge dager.

 

100-års-kirkens endeligt.

Etter at det man fant bevaringsverdig i 100-års-kirken, var blitt overført til nykirken i 1730, ble gammelkirken stående øde og forlatt.

N oen «fattige og ugudelige personer» begikk hærverk på huset både innven­dig og utvendig.

Derfor fant man det best å selge og rive kirkehuset i 1732.

 

 

Ottstad kirkes inventar.

Altertavlen

Ottestad kirkes altertavle er et praktstykke i renessansestil fra første halvpart av 160O-årene.

Ved restaureringen i 1961 er tavlen ført tilbake til opprinnelige skikkelse. Opp til 8 fargelag måtte fjernes før tavlen kunne framtre slik ottestadfolk så den på 1600-tallet.

Kirkens alter var tilbedeisens senter hvorfra menigheten følte Guds velsig­nelse strømme mot seg.

Her var Guds trone. Slik er da også tavlen formet med tronens kvartsir­kelformede stjernebestrødde baldakin over Kristus på korset. Ved korsets fot står Josef og Maria. Bakgrunnen er Den hellige stad.

 

Sidefeltene har utskårne helfigurer som symboliserer:

Justitia - Rettferdigheten med vekt og sverd

Caritas - Barmhjertigheten med bar­nene.

 

På baldakinens utspring er fremstilt:

Veritas - Sannheten med speil.

Fides - Troen med kors og bok. Baldakinen bæres av to korintiske søyler.

 

Tavlens topps tykke med kerubhoder har Jahvesymbol med hebraisk skrift omgitt av strålekrans.

På tavlens bakside står:

«Anno 1644 in Majo Haver Sorenskri­ver over Hedemarchen Niels Rasmus­sen Muss med sin Hustru Marieken Didrichsdatter bekostet denne Alter­Tavles forrige Staffering.» Bokstavformene viser at denne inn­skrift er påsatt ved en senere opp-pus­sing. Rimeligvis ble tavlen frisket opp ved overføringen til ny kirken i 1731. Tavlen skal være et arbeide av Nils Snekker og Nils Lauritzen Maler, begge fra Fredrikstad.

Skiftende smaksretninger og vel nød­vendige oppusningsarbeider ga tavlen de mange malingslag.

Farligere for tavlen var at den kom i unåde og havnet i bitevis oppe på kir­keI ofte t.

Prost Jensen hadde ikke så mye til overs for den stilart tavlen represen­terte og fant tavlen «mindre passen­de.» Den velmenende prost forærte i 1882 kirken et altermaleri som fore­stiller Kristi oppstandelse. Maleriet er en kopi av Tiedemans: Oppstandelse og er utført av Chr. Bruun. Omram­mingen var portalformet.

Prost Kielland fikk se de sørgelige re­ster av 1600-talls tavlen på loftet. Han besørget den satt sammen og plassert mellom vinduene i kirkens sideskip mot nord.

Prost Mowinchel sørget så i 1915 for at tavlen kom tilbake til sin rette plass og fikk sin tiltenkte funksjon tilbake. Prost Jensens maleri er nå altertavle i kapellet.

Prekestolen

Eksteriørmessig ble kirken bygd i stil med den nye Vår Frelsers kirke i Chri­stiania, Fremmede kunstnere hadde oppdrag ved christianiakirken, og gjennom dem fant en uanselig tistelp­lante veien fra Hellas via Christiania til Ottestad. Den gylne akantus ble ba­rokkens særpregede motiv på preke­stoler og altertavler.

Hedmark hadde en rik og levende tre­skurdtradisjon med utøvende kunst­nere som Johannes Skraastad i Vang, Oluf Granberg Hekne i Romedal, samt furnesbrødrene Erik (Kolstrup) og Lars Pinnerud (Wallum).

Stange og Ottestad kirker har begge arbeider fra brødrene Erik og Lars. Stange kirke har døpefont og dåpshus fra Eriks hånd.

I Ottestad skar akantusmesteren Lars den praktfulle prekestol med baldakin, - Iydhimmel over,

Stolens og oppgangens felter fylles av gyllen akantusskurd, sikker og elegant i linjene, lett, åpen og variert. Stolens hjørner er prydet med laurbærmoti­ver. Det hele er bundet sammen med en fast knyttet krans nedentil, Stolhimlen har vakker reisning med stilren mesterlig utforming. Oventil er den prydet med Christian VI' s (1730- 46) kronede monogram,

Lars Pinnerud, eller Wallum som han da kalte seg etter en gård han kjøpte i Vang, mottok 21. nov. 1731 35 Rdl. for sitt mesterverk.

Døpefont

Kirkens døpefont står nå oppe i koret. Tidligere var fonten plassert ved ho­vedinngangen i vest. Symbolikken var at dåpen var inngangen til det kristne samfunn, At fonten senere ble flyttet, var av rent praktiske hensyn. Det var om å gjøre å innvinne plass til det sta­dig økende antall kirkesøkere. Fonten skulle etter gammel bestem­melse være av sten, Ottarstadir kirke fikk sin kleberstens- font som nå er oppbevart på Hedmarksmuseet.

Kleberstenfonten

Denne fonten har hatt sin plass i otte­stadkirkene så langt bakover at histo­riens lys svinner hen i mørke. Kle­berstensfonten er antatt å være fra llOO-taJlet og er hugget i Gudbrands­dalen. Fonter av samme type er frem­deles i bruk - bl.a. i Venabygd kirke. Selve skålen er dyp og vid. Hele bar­net skulle nemlig dyppes i dåpsvannet. I bunnen er hull for uttapping av van­net. Dåpsvannet ble ansett for hellig. Det måtte ikke spilles, men få renne ned i kirkens viede grunn.

Under skålens øvre kant er hugget flettet bånd. Lenger nede har fanten ringkjede-ornament.

Da det ble slutt med neddykning av barnet, fikk fanten messing fat. Fanten har hatt en avtrappet fot som å er forsvunnet. Fontestedets hellig­het ble gjerne markert med omheng og staker med lys, senere også med vak­kert utskårne fontehus. Ottestad kirke har hatt dåpshus, noe likt det som fin­nes i Stange kirke, men som nå er satt opp på stolper.

I 1330 pålegger erkebiskop Eilif at fontene skal ha deksel. Dekslet ble formet som en kjegle, malt eller med utskjæringer. Faye (res. kap. 1835--45) omtaler kJeberstensfonten. Men ved en senere besiktigelse finner man ut at fonten ikke er av sten, men av tre malt i kleberstensfarge.

Nå kan ikke kleberstensfonten for­veksles med malt treverk. Det vedk. har sett, er enten dekslet eller muli­gens en fot til fanten.

Kastruds font

På Hedmarksmuseet står en ottestad­gutt skåret i tre. Han har båret et dø­pefat på sine oppstrakte arme. Nå er han ribbet for alt og frister en mu­seumstil værelse.

Gutten er en del aven døpefont av samme type som den i Stange kirke. Den tilhørende krone er på plass i Ot­testad kirke og er festet i taket over den nåværende font.

Denne krone er så lik den over preke­stolen at man skulle tro den var skåret av samme mester. Den eneste iøye­fallende forskjell er at mens preke­stolkronen har C VI's (173{}-') kronede monogram, har dåpskronen mono­grammet C VII (1766-1808). Dåpskronen er altså en meget godt utført kopi. Oppe på kronen står års­tallet 1784.

Mester for døpefont - gutt og krone ­er Peter Fredrichsen Kastrud fra Få­berg.

I 1784 ble også utbetalt 20 Rdl. til Nils Herman Hansen Klette for «Ny funts forferdigelse». Dermed er ment dåps­huset som innhegnet fonten.

Den nåværen­de døpefont

Kirkens døpefont er nå i polert granitt med sølvfat. Den er en gave fra land­handler Gulbrand Gjestvang i 1875. Fonten har som innskrift Jesu dåps­befaling. Fatet som har giverens navn inngravert, er laget av Tostrup, Chri­stiania.

Kanne til dåpsvannet.

En kanne av sølv har innskriften:

Gave til Ottestad kirke fra Johan Chri­stian Gjestvang død 7.de desember 1882. Et vakkert kors er inngravert.

Korsfestelsesgruppe

I kirkens nordre sideskip henger et maleri som fremstiller Kristus på kor­set med Josef og Maria ved korsets fot. Maleriet er av det inventar som ble overført fra gamlekirken i 173 I . Innskriften lyder slik:

Denne Taffle haffuer Welacht. Mand Olle Steffensen med sin kierre Hustro Ingeborre Halvorsdatter giffuet til Otesta Kierche. Ao 1665.

Et fotografi av tavlen viser- navnet An­ders Pedersen Hexuaal. Dette er da senere overmalt med Olle Steffensen. Anders Pedersen f.o. 1632 og hustru Ingeborg hadde Hegsvold rundt 1665

Altersølv

Ottestad og Stange kirker eier alter­sølv fra en av tidens mest fremstående gullsmeder. Herman Colbjørnsen Øyseth får i 1833 borgerbrev i Christiania som gullsmed og juveler. Han blir snart oldermann i Christiania gull­smedlaug.

Adam og Eva

På korveggen mot sakristiet henger en tavle skåret i tre som forestiller syn­defallet.

Adam og Eva står ved foten av treet. Slangen snor seg rundt stammen. Fi­gurene er malt.

Denne tavle er også av de ting som tilhørte kirken som ble revet i 1732.

Kunstneren har etterlatt seg fremragende ar­beider som Arvefyrstekronen og kir­kesølv til slottskapellet. Alterkalk og disk i Ottestad kirke er laget i 1847. På fremspringende knot­ter på stetten står bokstavene:

I H E SVS, som da former navnet Jesus.

Både kalk og disk er rimeligvis arbei­der bygget på dem kirken eide i 1730.

Fra «skjønnsomme medborgere»

På Kionerud bodde eidsvoldsmannen amtmann Fredrik Hartvig Johan Heidrnan (1777-1850).

Hustruen, Anne Cathrine, skjenket kirken en gulleske som «skjønnsomme medborgere» hadde forært amtman­nen.

Det var fruens ønske at den skulle om­gjøres til en oblatskål. Så ble gjort, og skålen har et vakkert motiv inngra­vert: Over skyen Guds bok og symbol med kalk og klokke i strålekrans.

I sin takk uttaler Stange formannskap at «gaven skal være et ledd i den min­nekrans som en til sene slekter vil be­vare om det hederlige par.»

Tyver i kirken

Inventarlisten for 1784 forteller at kir­ken har fått som gave to messing lys­estaker av kammerherre og amtmann von Pentz - bosatt på Ringnes. Menighetens glede over stakene skulle ikke vare for lenge. I 1802 forteller regnskapene at de er blitt stjålet.

To store lysestaker

I koret står to høye lysestaker i sølv­plett. Lysholderen er kroneformet. Stakene er tilveiebrakt ved sammen­skudd i 1882.

Orgel

Orgelbygger Herman Christophersen, Vang, hadde travle år etter reisingen av Ottestad kirke.

Kirkeeierne som hadde kjøpt Stange og Ottestad kirker på auksjonen i 1723, fant at begge kirker hadde behov for

nye orgel. Stange fikk sitt i 1737 og Ottestad sitt 3 år etter.

Sokneprest Boesen var redd nyorgelet kunne skape forvirring og bli «til for­trengsel for Guds ord.» Han påla klokkerne å venne seg til orgelet «slik at ingen forvirring skal kunne skje.» Etter skoleloven av 1860 ble omgangs­skolene avløst av fastskoler, og på Hommelstad ble opprettet realskole. Ved den tid var ottestadorgelet av 1740 blitt så ugreit i pipene at res. kap. Bull overlot det til Hommelstad. Kir­ken fikk nytt 6-stemmers orgel fra or­gelbygger N. Svendsen i Christiania. Betalingen er innført i regnskapet for 1864 med 400 Sd.

I 1952 innviet kantor Arild Sandvold kirkens nåværende orgel ved en kon­sert. Orgelet er levert fra Jørgensens orgelbyggeri i Oslo og er på 16 stem­mer.

Kirkeblokk

Kirkens offerkiste - blokk- eller fat­tigblokk som den er kalt, finnes opp­bevart i Hedmarksmuseet.

Kirkeklokkene

Kirken har to klokker. Den eldste er fra 1757 og den yngste fra 1821. Klokkene i den gamle kirken var blitt overført til den nye.

Men den nye storkirke trengte større klokker. I 1757 gikk gamleklokken samt atskillig annet metall i smeltedi­gelen. Halvor Larsen Hveberg, Vang, var mester for støpingen med Kiel Hansen Gillund som assistent. Dessverre falt første forsøk uheldig ut, og for å dekke tapet fikk støperen 10 Rdl.

Men så kom storklokken heldig ut av formen. 553 skp. veide den, mot den gamles 230. Klokken har følgende innskrift:

Denne Kloke er bestælt af Hans Kongeli Mæiestæts Foget Lars Vit og er bekostet af Stange menighet til Ot­testads Kiærke i Stange sogen på H D M.

Denne kloke er støft i Vang Sogen på Hædemarken af Halvor Larsen Hvee­ber. Kiel Hansen. Anno 1757. Klok­ken har F V's monogram.

Videre står: Jeg melder når Gus' or skal høris. O Mæniske giv agt derpaa. Jeg ringer naar den døde føris hen til gravens mørke vraa.

Men dette ble ikke kirke eiernes eneste utgift oppe i tårnet. Biskop Bech på­legger dem å skaffe en ny og enda stør­re klokke. Den minste klokke fraktes til Christiania, og i 1822 opphenges nyklokken. Større er den blitt- 608 pd. mot den gamles 95.

Innskriften lyder: «Støbt af Anders Riise ved Tønsberg 1821.

Denne kirkeklokke til Ottestad Kirke er bestilt af kirkeværgerne Paul og EI­lert Hoberg for kirkens foung! Gamleklokken bære spor etter filing og avskraping. Tydelig tale om mid­delalderens overtro. Klokkemalm kunne anvendes i magi og medisin til både mennesker og dyr.

Kirketekstiler

Kirken har tre messehagler. Den som p.t. brukes er vevd i vinrød farge med Agnus Dei motiv - Guds lam med seiersfanen .

Videre henger i sakristiet en brunrød messehagel med kors i gull og med gullbord rundt kantene.

Den eldste er i rød fløyel med gull be­setning lik den andre. Under korset er festet årstallet 1787 i sølvtall. Regnskapet forteller at 6 1/2 alen sil­kefløyel er innkjøpt hos kjøpm. Jens Moestue i Christiania for 30 Rdl. Hans Simensen, Lindstadvolden fikk 5 Rdl for sølvtallene.

Kapellet

Kapellet er en gave fra Carl Wedel Jarlsberg på Atlungstad og frue Wil­hel mine f. Heftye. Kapellet er bygd i tømmer, men er senere panelt.

Prost Jensens altermaleri er flyttet til kapellet, men den tidligere ornram­ningen er fjernet.

I jubileumsåret foregår arbeider for å gjøre kapellet mer anvendbart.

Bl.a. legges elektrisk oppvarming i golvet.

Kapellet har bårehus .

Til kirke og på kirkevang

Å søke kirken var en selvfølgelighet. Til tider var fravær fra kirke og Herrens bord straffebelagt.

Kongen som har sitt navnetrekk på prekestolbaldakinen, Christian VI, ga i 1735 påbud om tvungen kirkegang. Bøter og gapestokk var av de straffemidler kirken kunne anvende. Etter begjæring fra lensmannen bevilges penger fra kirkekassen til istandsettelse av gapestokken ved kirken.

Ellers var kirken møtestedet for almuen. Man tok seg tid på kirkevangen til å hilse på kjente, prate og utveksle nyheter. Ved kirkegårdens sydport ble kunngjøringer opplest. Slik var ordningen opp mot 1920. Siste oppleser ved Ottestad kirke var Martin Furulund. Sønnen, snekker Oluf Furulund, forteller at han flere ganger avløste sin far. Han fikk 1 kr. pr. kunngjøring, og en søndag tjente han 17 kr.

Alter

Antependiet er laget i forbindelse med restaureringen i 1961. Det er vevd i grønt stoff ved Blindes vevstue, Otte­stad av Marit Holøyen. Utsmykningen - kors med ranker i gult, er utført av Gunvor Ruud, Furnes. Duken er teg­net av Gunvor Ruud og sydd i svart/ hvit søm av Marie Fossum. Prester ved Ottestad res. Kapellani

Ottestad kirke og menighet ble lenge betjent fra Stange hovedkirke. Sokne­presten og hans personellkapellan tje­nestegjorde vekselvis ved kirken. Et­ter Thomas Boesens død 1753, ble Ottestad res. kap. opprettet. Boesens pers. kap. fra 1747

1. Peder Brock ble den første res. kap. fra 1754 til sin død 1773. Store Lundegård ble kapellanbo­lig, og Broch bygde den nåværen­de hovedbygning i 1763.
2. Christen Quislin Hammer 177~ 1781.
3. Niels Juul 1781-1793.
4. Jens Christian Kjønig 1793--1823. På gr.a. prestemangel var res. kap. nedlagt i tre år etter Kiønig og forble ubesatt til 1835.
5. Gabriel Smith Faye 1835-1845.
6. August Theodor Bull 1845-1861. Sokneprest i Stange 1861-79.
7. Christian August Hansen 1861- 67.
8. Wilhelm Julius Kleist Gedde 1867-72. Sokneprest i Romedal.
9. Arnoldus Marius Hille 1872-76. Biskop.
10. Johan Ole Herman Jensen 1877- 80. Sokneprest i Stange
11. Adolf Jørgen Fog. 1880-82.
12. Marius Erasmus Dietrichson 1882-97.
13. Gabriel Laurentius Winsnes 1898-1912. Sokneprest i Stange.
14. Niels Kiær 1912-35.
15. Alf Hauge 1935-49.
16. Hans Kristen Raustøl 195~65. Sokneprest i Stange.
17. Olaf Reidar Schøien 1965-71.
18. Per Jan Henriksen 1972-79
19. Ole Elias Holck 1979-
20. Kjell Nyhus
21. Hogne Midgard   --> 2016
22. Svein Andreas Lillejord  2016 -->

 

I sakristiet henger fotografier av nr: 6-12-13- 14- 15-16-17.