Til Ottestad søkte dronning Astrid til­flukt for å berge kongsbarnet Olav Trygvason. På Ringnes bodde Hellig Olavs venn og svoger Ketil Kalv. Til Ringnes kom sønnen, vikingehøv­dingen Guttorm tilbake fra vesterveg og forærte St. Olavs kirke i Nidaros et stort sølvkors. Sverre Birkebeiner hadde en av sine argeste motstandere i den mektige baglerhøvdinge Hallvard på Såstad. Huseby var Håkon Håkon­sons veitslegard der også sønnen, Magnus Lagabøter, tok inn.

 

Under borgerkrigene i 1225 kalte kir­keklokkene bygdefolket til kamp mot Sigurd Ribbungs herjende menn mens flammene fra de brennende garder Ottestad og Hverva la blodrødt brannskjær over bygda. Begivenheter rundt Ottestad kirke var også med å legge grunnlaget for vår kristne tro og kristne kulturarv.

Kristendom og kirker.

Håkon Håkonssons saga forteller at bygda var: «tettsatt med kirker». Foruten Stange hovedkirke og Ottestad annexkirke omtales kirker bl.a. på Nødsle, Såstad, Huseby - og flere steder.

Etter en forordning av 1450 ble flere kirker og kapell bestemt nedlagt. Nedleggelsene er vel skjedd over et langt spenn av tid.

Tilbake ble Stange og Ottestad kirker. En kan undre seg over kirketettheten i bygda. Men den står i nær sammenheng med den politiske og kulturelle betydning kristendommen fikk i middelalderen også her i Ottestad. Kristendommen kom med kongene og da her vesentlig med Olav Haraldsonden hellige. Men svært viktig for raskheten og omfanget av utbredelsen var om fremtredende menn og ætter i bygdesamfunnet tok ved kristendommen. I Ottestad ble Ringnes en innfallsport for den nye tro og kultur. Her på Opplandene, og da nok også hos sin svoger Ketil Kalv på Ringnes, oppholdt Hellig Olav seg en hel vinter. Sagaen beretter at der han var, sørget han for å få kirker bygd, prester tilsatt og jordegods lagt til kirken.

Av stor betydning for den raske utbredelse av kristendommen og for kirkebyggingen her i Ottestad var også den nære tilknytning hirdbiskop Grimkell hadde til distriktet.

Biskop Grimkell var englender av fødsel, men av norrøn ætt med slektsforbindelse til Hellig Olavs venn på Ringnes.

Da Olav måtte rømme til Gardarike i 1028, ble Grimkell på kongens bud tilbake i Norge og oppholdt seg her på

Oppland ene til han i 1031 blir hentet til Nidaros av Einar Tambarskjelve for å erklære Olav for hellig å være.

Årene her på Hedmark, og dermed i Ottestad, benyttet biskopen til å arbeide for kristendommen og for reisning av kirker. Arbeidet ga raskt resultater. Foruten hovedkirken reistes kirker på gardene til de mest innflytel­sesrike bønder.

Slike gards kirker ble kalt høgende­skirker. De var bondens eiendom, men sto til benyttelse for allmuen. Det kunne være flere grunner til at bygdehøvdingene reiste slike kirker. De ville vinne kongens gunst, og kir­kene kunne være takk for gaver og rettigheter. At en hadde kirke på gar­den, gjorde sitt til at de kom til å be­holde sin gamle innflytelse i bygde­samfunnet.

Det som var påbegynt av Hellig Olav og Grimkell, førte til at sagaen snart kunne berette om en bygd «tettsatt med kirker.»

Kirkens ytre makt og innflytelse økte også raskt. Kristendommen grep dypt inn i bygdefolkets liv. Prest og kirke fulgte mann og kvinne fra vugge til grav.

Messens prakt, klokkeklang og kor­sang, duft av røkelse, lys fra tente kjerter, prestenes praktfulle skrud, ­alt forenet seg til en følelse av noe overjordisk - noe høyt hevet over røykstuens gråhet og hverdagens ti­melige bekymringer.

Så ble det som Adam av Bremen sier: «De holder prester og kirker i så stor ære, at den neppe regnes for sann kri­sten å være som ikke daglig gir sin skjerv til messen som han hører.» Ottestad var kristnet, og kirke og all­mue styrket gjensidig hverandre.

 

Kirken – et gammelt hus.

 

Kirkene som ble bygd på flere hoved­garder, er gjerne blitt kalt «bekvem­melighetskirker» . De lå laglig til for bygdefolkets bruk.

Disse kirkene er nå forsvunnet. Bare kirken på gården Ottestad ble stående. Den ga også navn til soknet. Hvorledes disse tidligere kirker så ut, vet vi ikke. Men de fleste var bygd i tre og var av stavkirketype.

På grunnstokker ble nedtappet stolper til reisningen. Disse jordlagte ogjordg­ravne stolper var sterkt utsatt for råte. Dette førte til at forfallet satte inn raskt, særlig på slike hus som ikke var omgitt av svalganger.

At Ottestad-kirken har råtnet og for­falt, fremgår med all tydelighet av kir­keregnskapene for 1626.

100-års kirken.

«Efftersorn denn forige Kirche gands­che var forfalden og aldelles forrod­nett, ehr denn med Welb. Herr Stadt­holders Beuilling nedertagen og en Anden Kirche igjen opbøgt.»

Ny kirke ble bygd, - en kirke som bare skulle få stå i ca. 100 år.

Denne 1600-talls kirke lå på den gamle kirkegrunn i hellingen sydvest for s. Ottestad gård.

Ved åkergraving er det tatt opp ben som er ført over til den nåværende kir­kegård.

Antakelig var kirken bygd med skip og kor jevnhøyt med koråpning i skille­veggen.

Klokkene var plassert i en takrytter , men i 1630 fikk den et tårn med 4 små­tårn, spir og fløy, i stil med stangekir­kens.

Imidlertid sviktet grunnen, og forråt­nelsen tok overhånd. Hele kirken be­gynte å sige mot syd.

Noe måtte gjøres for å redde byg­ningen. I 1689 ble ny svill lagt på fast

grunnmur langs sydveggen, og 5 bjel­ker utvendig og 5 innvendig ble boltet sammen for å stive av huset.

Men det ble snart klart. 1600-talls kir­ken sto ikke til å redde.

Kirken var dessuten blitt for liten etter tidens behov. Ved Stange kirke ble dette behov imøtekommet ved å utvi­de kirken ved tilbygg - «Nykirken» av 1703.

I Ottestad kunne det skjeve gudshus ikke utvides eller tilbygges. Ny kirke måtte bli løsningen.

Seks kirkeverger ble valgt til å forbe­rede reisningen av ny kirke.

Disse var: Finnd Ottestad, Christoffer Petlund, Alf Koelsrud, Marchus Huerfuen, Ricardt Gudstadt og Effuen Delinn.»

Men så kom det store kirkesalget i 1723.

Ottestad kirke og kirkegods kom sammen med Stange kirke over på bygdefolks hender.

Kirke på auksjon

Den store nordiske krig hadde tømt statskassa. Noen oljeinntekter var ik­ke for hånden, men man satte sin lit til at det som Norges fjell skjulte av me­tall er, skulle rette opp statens og kongens finanser.

I 1721 kom en befaling fra kong Fre­drik IV at det fra landets prekestoler skulle «andektigen bedes såvel for sølvverket som for andre bergverker.»

Men så er det biskop Deichman foresl­år for kongen å selge de norske kirker og deres eiendommer for hurtig å skaffe midler.

På auksjon i Vang prestegård i 1723 selges Stange og Ottestad kirker til 57 «almuesrnenn» fra Stange.

Kjøperne skulle få kirkens inntekter. Men kirkehuset skulle stå til menig­hetens bruk og holdes vedlike av de nye eiere.