Det var god stemning og 64 til stede på gudstjenesten som markerte skaperverkets dag. Etter gudstjenesten var det en god orientering om Frostadtunet. Arrangementet var et resultat av et fint samarbeid mellom flere sokn.
Prost Dagfinn Thomassen hadde denne prekenen i gudstjenesten:
REFLEKSJON PÅ SKAPERVERKETS DAG 14.06.26
Vi satt og snakket sammen en formiddag like før jul. Han hadde mistet ektefellen sin tidligere på året. Jeg var innom for å ønske god jul. Mens vi satt og pratet om hvor annerledes denne julen ville bli for ham, steg solen opp i øst. Solstrålene fargela fjellene gylne for en stakket stund. Han foreslo at vi skulle synge ”I Østen stiger solen opp.” Da vi hadde gjort det, kom det ettertenksomt fra han: ”Hva om vi skulle få oppleve en dag da solen ikke går opp, hvor alt igjen er mørkt og øde….?”
Ild og vann.
Grunnelementene for alt liv. Skapt av Gud på den første og andre skapningsdag. Lyset og vannet måtte på plass først! Siden har disse elementene fulgt jorden og jordens liv; til glede og trøst – til sorg og fortvilelse. Ilden og vannet har gitt oss gode dager med ”mykji lys og mykji varme.” Like fullt har disse elementene bydd opp til en annen dans, en dødsdans, med både inferno av flammer og tsunami av vann.
Bibelen er fylt av beretninger om ilden og vannet. Vi leser om brennende tornebusker, om glødende ildtunger om storflom og hav som reiser seg. Vi leser om vannet som renser, helbreder og gir ny kraft til livet. Ild og vann. Begge kan gjøre sin nytt og skade.
Vi markerer ”Skaperverkets dag” i vakre Agdenes idag. Skaperverket er ikke til salgs…. Ilden og vannet står i fokus, slik de gjorde det ved tidenes morgen. Vi har denne årlige gudstjenesten som en påminnelse om hvor viktig det er å ta vare på og forvalte livets grunnelementer. Millioner av mennesker kan fortelle om katastrofer når disse elementene kommer i ubalanse overfor hverandre. For mye og for lite. Begge deler er katastrofalt!
Kan dette være en ledetråd her: ”Nok er nok, og nok er best!” Vi kan lett nikke anerkjennende til dette. Ilden og vannet er i balanse; de lever godt sammen som det tvillingpar de er. Likevel: Hvor vanskelig er det ikke å leve etter denne ledetråden? Da tenker jeg ikke bare på de store hendelsene som vi selv ikke kan ta ansvar for, men like mye på de hverdagslige utfordringene som møter oss alle hver eneste dag.
”Nok er nok, og nok er best!” Generasjonen før meg kan si mer om dette enn jeg kan. Generasjonen etter meg skylder vi å gjøre oppmerksom på denne ledetråden. ”Mye vil ha mer.” Det er vår tids refreng. Hvem av oss merker ikke jaget, en higen, en trang etter mer? Mer penger, mer fritid, mer velstand. Vi er umettelige, selv om vi dypest sett er overmette. Det er magemålet vårt som er utfordringen vår; vi vil stadig lengre opp og lengre fram! Konsekvensen blir en rovdrift på moder Jord. På grunnelementene. På ilden og vannet. På lyset og livet. På alt det som en gang var overmåte godt. Såre godt. Fordi det var skapt av Han som ville alt og alle godt! Vi minner om noen tankevekkende ord fra en hustavle:
”Moder jord har nok til alles behov, men ikke til alles grådighet.” (Finn Wagle.)
Ild og vann. Ilden brenner. Vannet renner. Begge elementer fornyer og renser. Vi trenger dem sårt. I dag, i morgen, ja alle de dagene vår klode har foran seg. Ilden og vannet holder alt liv ved lag. Disse elementene er forutsetning for vekst og grøde. Derfor må de hegnes om, tas vare på og forvaltes. Elementene er gitt oss av Gud. Vi minnet hverandre om det for en stund siden:
”Måne og sol, skyer og vind og blomster og barn skapte vår Gud.
Himmel og jord, allting er hans, Herren vår Gud vil vi takke.”
Ordene tilhører Britt Hallqvist. De skal i dag stå der som et credo, en trosbekjennelse, på Skaperverkets dag. Allting er Hans. Allting er Guds. Vi kan snu dette utsagnet til en negasjon og si: ”Intet er vårt.” Det betyr ikke at vi skal ligge unna, holde fingrene borte fra. Derimot betyr ”intet er vårt” en pietet, en ydmykhet og en respekt overfor skaperverket; blomstene, fuglene, dyrene, menneskene. Ordet respekt betyr å se om igjen, se en gang til. Det ønsker vi å gjøre heretter! Se alt det skapte om igjen. Se skaperverket en gang til. Det er nok å se på, nok å bli berørt av, nok å takke for. Og: Nok er best!
”Dåpsvannet gjenspeiler regnbuens pakt.” Slik uttrykker salmedikteren Svein Ellingsen seg i en salme. Regnbuen forbinder himmel og jord. Den er paktstegnet Gud har gitt oss. Når regnbuen lyser som ild bak vann, forteller den at Gud står ved sine ord og løfter: ”Jeg vil bevare din utgang og din inngang fra nå og til evig tid.”
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.