Det er godt å merke en forsiktig optimisme.
Det går mot lysere tider. Det spirer i naturen. Dagene blir lengre, og ikke minst, smittefaren ser ut til å være under kontroll. Vi bærer med oss ulike erfaringer. Det er vondt ikke å kunne besøke sine eldre venner og familie. Når våre kjære i tillegg er syke, er det en ekstra belastning ikke å kunne være der for hverandre.
Jeg merker at mange er trette. Trette av all informasjon, og trette av fokus på ikke å bli smittet. Vi må hjelpe hverandre å normalisere alt som normaliseres kan. Vi må velge å fylle våre samtaler med gode hverdagslige ting.
Noen eldre venner av meg hadde en morsom vri på dette. De avtalte med hverandre at de ikke fikk lov til å prate om mer enn to sykdommer (diagnoser) pr. kveld. Vi trenger koronafrie samtaler. Vi trenger koronafrie kvelder. Fredrik Wisløff var en kjent Indremisjonsleder og forfatter. Mange har lest hans andakter med stort utbytte. La meg dele hans tanker over 1. Mos 8.6-9 med dere:
Da førti dager var gått, åpnet Noah den luken han hadde laget på arken, og slapp ut en ravn. Den fløy fram og tilbake til vannet var tørket bort fra jorden. Så sendte han ut en due for å se om vannet hadde sunket fra jordoverflaten. Men duen fant ikke noe sted hvor den kunne hvile sin fot, og kom tilbake til ham i arken; for det stod vann over hele jorden. Han rakte ut hånden, grep duen og tok den inn til seg i arken.
"Gode Gud, rekk din hånd ut også til meg. Heller ikke jeg finner noe hvilested i denne tomme verden. Noen annen tilflukt enn deg, har jeg ikke. Om du lukker ditt vindu til, vil jeg omkomme i det store øde.
Noe oljeblad har jeg ikke. Jeg har ingenting å bringe deg, intet som skulle gjøre meg fortjent til at du tar imot meg. Men jeg kommer. Ja, jeg kommer.
Jeg vet du er en nådefull Gud.
Takk for det åpne vinduet. Takk for den utstrakte hånden.
Takk for hvilen i din ark. Aldri har du trukket din hånd tilbake. Aldri har du lukket ditt vindu til.
Alltid har du latt din trette due få senke seg ned på din utstrakte hånd. Her er jeg. Så ta imot meg."
Søndag 17. mai feirer vi vår nasjonaldag.
Elias Blix skrev i 1890 Gud signe vårt dyre fedreland. Salmen blir ofte omtalt som Norges nasjonalsalme. I kirkelig sammenheng benyttes den parallelt med Ja, vi elsker, særlig på 17. mai. Salmen er bærer av vår kristne kulturarv. Under krigen formidlet den mot og håp om bedre tider. Den ble sunget i stillhet. Vers 7 var det imidlertid mange som ikke maktet å synge. Vårsol og sang i skogen var billedlig talt ikke enda en del av deres hverdag.
Vi har mye å lære av generasjonene før oss. Salmene var også kampsanger som bandt dem sammen, styrket troen og gav dem nytt mot. Jeg ser frem til at vi sammen kan synge denne salmen når vi møtes igjen til gudstjeneste 24. mai.
1 Gud signe vårt dyre fedreland
og lat det som hagen bløma!
Lat lysa din fred frå fjell til strand
og vetter for vårsol røma!
Lat folket som brøder saman bu,
som kristne det kan seg søma!
6 Vil Gud ikkje vera bygningsmann,
me fåfengt på huset byggja.
Vil Gud ikkje verja bygd og land,
kan vaktmann oss ikkje tryggja.
Så vakta oss, Gud, så me kan bu
i heimen med fred og hyggja!
7 No er det i Noreg atter dag
med vårsol og song i skogen.
Om sædet enn gror på ymist lag,
det brydder då etter plogen.
Så signe då Gud det gode såd,
til groren ein gong er mogen!
Nå er det vårt ansvar å kjempe for frihet og like rettigheter for alle. Uavhengig av status og etnisitet har vi alle lik verdi.
Jeg bærer på et verdifullt minne. En ung, slitt mann bad meg om penger til mat i et portrom. Jeg nikket og gikk forbi. Lenger nede i gata måtte jeg stoppe opp. Hva om det var min sønn som stod der? Tenk hvor glad jeg hadde blitt om noen stoppet opp, hjalp ham og snakket med ham, vennlig og respektfullt. Jeg gikk tilbake og gledet meg over at jeg hadde noe å dele. Vår samtale bygget meg opp. Da vi gikk fra hverandre, var det jeg som hadde fått mest.
Skal vi, som sokneprest Marita Bjørke Ådland anbefaler, la ei ung jente i år stå for 17. mai talen. Den unge og sterke jenta ble tildelt verdens mest utfordrende oppgave. Med kjærlighet og tillit ble hun mor til tømmermannen og bygningsmannen. Som fedrelandssalmen til Elias Blix, tar også hennes salme opp i seg kampen for frihet og rettferdighet for alle mennesker.
Søndagens prekentekst er hentet fra Marias’ lovsang i Lukas evangeliet, kapittel 1:
50 Hans miskunn varer fra slekt til slekt
for dem som frykter ham.
51 Han gjorde storverk med sin sterke arm;
han spredte dem som gikk med hovmodstanker,
52 og støtte herskere ned fra tronen,
men de små opphøyet han.
53 Han mettet de sultne med gode gaver,
men sendte de rike tomhendte fra seg.
Den siste tiden har på en spesiell måte vist at vi trenger hverandre. Vi er alle like, og vi trenger hverandres beskyttelse. Maria takker Herren for hva Han gjør i hennes liv. Men lovsangen hennes går lenger. Hun takker også Herren for at Han hjelper hovmodige og for mektige mennesker ned på bakkenivå. Bare der finner de sin plass fremfor Herren og blant sine egne. Andre som har mistet motet og blitt trykket ned, de løfter Herren opp til verdighet og glede. Jeg er prest med ansvar for diakoni. Maria er mitt forbilde.
Oddernes 15.05.20
Ivar Nicolaisen