Vi syntes jo vi hadde funnet et godt konsept med tårngudstjenester, og hadde tenkt å fortsette med det, men der ble foten satt ned. Nå tas det steg for steg. Dåp, begravelser og vigsler har vi hatt hele tiden. Nå kommer gudstjenester. Så går det nok en tid før andre menighets-aktiviteter er oppe og går. Men selv om det etter hvert gis anledning til å møtes, er det mange som er urolige for smitte, og som nok ikke er klare for å møtes. Vi skal prøve også å ha dere med i tankene.
SØNDAGEN
Biskop Thomas fra Egypt fortalte engang om en gutt som hadde kommet til ham og spurt: Hvordan kan Jesus si både at vi skal bli i Ham og at Jesus skal være i oss? Samtidig. Biskop Thomas gikk og tenkte på dette, og det ble ganske maktpåliggende for ham å finne et ordentlig svar til gutten. Da han fant svaret, slapp han det han hadde i hendene for å oppsøke gutten. Da han kom inn i huset der gutten bodde, ba han dem finne fram en vannmugge, fylte den med vann, og senket et glass ned i vannmuggen. Dermed er vannet i glasset og glasset i vannet. «Bli i meg, så blir jeg i dere!»
Hvordan skal vi tenke om forholdet mellom Skaperen og det skapte? Det har vært et tilbakevennende tema i kirken. Panteisme er fremmed for bibelens gudsbilde, denne ideen om at alt er gud. Men Panenteisme er derimot en spennende tanke, noe som betyr at Gud er i alt. Gud bryr seg om alt, og alt det skapte bærer et avtrykk av Skaperen. Dette åpner mange perspektiver. For det første, kan vi finne fram til Gud i oss? Den nylig avdøde belgisk / svenske karmelittbroderen Wilfrid Stinissen skriver:
Livet ditt blir bare meningsfylt dersom du prøver å oppdage ditt hjertes dyp, kjernen i ditt vesen. Det gamle mennesket må gjennomgå en hjertetransplantasjon for å finne igjen sitt opphav. Efraim Syreren (306-373) sier at Gud la hele himmelriket inn i menneskets hjerte da Han skapte det. Vår oppgave består i å grave dypt nok, slik at vi kan oppdage den skjulte skatten vi bærer på. Hvis du graver dypt, dypt inne i deg selv, finner du porten til Guds rike. Der står Han selv og venter på deg.
Når du har funnet hjertet ditt, skal du også prøve å bli der og be der. Det er ikke lett. Våre forskjellige oppgaver i verden tvinger oss ofte til å leve med oppmerksomheten langt bort fra hjertet. Men hvis du er godt forankret i ditt eget sentrum, kan hjertet ditt være festet i Guds uendelighet og stillhet, midt blant alle de utadrettede aktivitetene dine.
Men et slikt grunnlag får du bare hvis du ofte avsetter tid til å ikke gjøre noe annet enn å være i ditt hjerte, foran Gud.
Så ligger det samtidig en klar invitasjon i denne tanken til å løfte blikket og se utover meg selv og midt. Hvis Gud bryr seg om alt, og alt det skapte bærer et avtrykk av Skaperen, skal vi bry oss om skaperverket og vi kan se Jesus i ethvert menneske vi møter. Alle vi møter er i likhet med oss selv merket av Gud.
Jeg hadde dåpssamtale på telefon i går. Det er en annerledes opplevelse, men ordene blir antagelig enda viktigere, og skal også bære det som kroppsspråket ellers ville ha formidlet. Igjen ble det sterkt for meg hvordan dåpen vever våre liv sammen med Jesus – «… tilhøre den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus og tro på Ham». Eller Jeg er vintreet, dere er grenene. Tro er «livsskjebnefellesskap» med vår bror, Frelser og Mester Jesus.
Jeg er det sanne vintre, og min Far er vingårdsmannen. Hver gren på meg som ikke bærer frukt, tar han bort, og hver gren grunn av det ord jeg har talt til dere. Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg. Den som blir i meg og jeg i ham, han bærer mye frukt, men uten meg kan dere intet gjøre. Den som ikke blir i meg, blir kastet utenfor som en gren og visner. Og grenene samles sammen og kastes på ilden, og de brenner. Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, da be om hva dere vil, og dere skal få det. Når dere bærer mye frukt, blir min Far forherliget, og da er dere mine disipler. Joh 15,1-8
ESTETIKK
Dette krever litt tålmodighet. Først bakgrunnen:
Den britiske komponisten Gavin Bryars gjorde i 1971 lydopptak av hjemløse ved Waterloo station i London. Tilbake i studio oppdaget han at en av de hjemløse sang en enkel strofe igjen og igjen. 22 år senere lagde han et orkesterverk, hvor denne enkle sangen går som et insisterende pulsslag gjennom hele verket. Dette ble fremført i Oddernes kirke i februar 2011, og er nok en av de sterkeste musikalske opplevelsene jeg har hatt.
Den hjemløses sang går sånn:
Jesus’ blood :/: never failed me yet :/:
Jesus’ blood never failed me yet
This one thing I know, for he loves me so
Det sterke med denne sangen er kontrasten mellom den skjelvende stemmen til en mann som lever livet sitt på gaten og det insisterende budskapet om at Jesus aldri har sviktet ham.
Tålmodighet? Verket er originalt på 26 minutter, det begynner litt monotont, men det skjer mye spennende underveis i verket.
Søk på Bryars: Jesus’ blood never failed me yet på Spotfy eller på følgende lenke:
https://music.youtube.com/watch?v=IjwGojAhyck&list=RDAMVMIjwGojAhyck
Må Gud vår Far, som skapte deg, velsigne deg.
Må Sønnen, som døde for deg, beskytte deg.
Må Ånden, som bor i deg, veilede deg.
Vh Jon Andreas, prest Oddernes