God påske.
I mange år ble søndagene mellom påske og pinse omtalt som 1. – 6. søndag etter påske. Nå kaller man søndagene (med rette, synes jeg) 1. – 6. søndag i påsketiden. Tiden fra påske til pinse er påsketid! Så derfor, God påske, kjære menighet.
Det er over en måned nå siden dette anderledeslivet vi nå opplever startet. Og nå er vi på en måte blitt vant til det. Det ekstraordinære er blitt hverdag. Samtidig har jeg møtt mye uro når jeg har snakket med mennesker den siste måneden: hva kan skje med meg og mine, når er vi tilbake til det normale, og hvordan vil ting se ut da?
Da kvinnene forlot graven, skriver Matteus: «De skyndte seg da bort fra graven med frykt og stor glede…» Og Markusevangeliets opprinnelige avslutning (Mark 16,8) lyder: «Da gikk de ut og flyktet bort fra graven, skjelvende og forferdet. De sa ikke et ord til noen; for de var redde». Dermed er det ikke noe nytt at gleden over påske og oppstandelse er kombinert med uro, redsel og forvirring. Tidligere sykehusprest Arnfinn Fiske skriver:
Nettopp i dette ligg truas styrke i møte med det meiningslause. Ikkje i forsøk på å forklare, ikkje i forsøk på å redda Guds renommé ved å påtvinga det meiningslause meining. Men ved å kunna håpa midt i lidinga, ved å ha blikket retta mot langfredag og påskemorgon på ein og same gong.
Fortvilelse (langfredag) og glede (påskedag) samtidig.
Joh 21,1-14 er prekenteksten kommende søndag. Den begynner som en hverdagsskildring – «Simon Peter, Tomas, som ble kalt Tvillingen, Natanael fra Kana i Galilea, Sebedeus-sønnene og to andre av disiplene hans var sammen ved Tiberiassjøen. Simon Peter sa til de andre: «Jeg drar ut og fisker.» «Vi kommer også med,» sa de. De gikk av sted og steg i båten, men den natten fikk de ingen ting.»
Så kommer Jesus på stranden, og først kjenner de ham ikke igjen. Han er der, men de ser ham ikke, før det plutselig går opp for Johannes, og han utbryter «Det er Herren».
Å få øye på Jesus, midt i det hverdagslige, også når livet er fylt med uro og uvisshet – det er det vi inviteres til.
Mange av dere har noen er dere er urolige for – noen som er gamle, noen som er i risikogruppen, noen som har et utsatt yrke eller noen fordi arbeidsplassen på kort tid er blitt usikker. Og dette kan selvfølgelig også gjelde deg selv.
La meg til slutt dele følgende lille dialog mellom to av mine barnebarn, hhv 5 ½ og 3 1/2.:
«Jeg er bestevenner med Jesus. Ikke sant Jesus?»
«Han svarer ikke.»
«Jo, han svarer i hjertet mitt,» avslutter 51/2-åringen
Disiplene oppdaget til slutt Jesus på stranden. Alt falt ikke umiddelbart på plass for kvinnene påskedag, frykten var der fortsatt. Og der vi er, kjenner vi kanskje både at vi
ikke ser ham eller og at han tilsynelatende ikke svarer. Men fortsatt er Jesus bestevennen din, og fortsett å dele det du har på hjertet med ham.
Herren være med deg når du går
Og velsigne deg når du kommer.
Må hans nærvær følge deg på din reise, og velsigne din vei så den åpner seg for deg.
Vh Jon Andreas, prest