VIDEOHILSEN
INNLEDNING
I Faderens og Sønnen og Den hellige ånds navn.
Herre, send ditt lys og din sannhet, la dem lede meg og føre meg til ditt hellige fjell, til dine boliger.
Gud, kom meg til redning! Herre, skynd deg til min frelse!
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som i begynnelsen, nå og alltid og i all evighet. Amen.
PREKENTEKST
1.lesetekst: Joh 3,16-21
2.lesetekst: Åp 21,22-27
Den dagen skal det ikke være lys, bare kulde og frost. Det skal være én lang dag – Herren kjenner den – ikke dag og natt, ved kveldstid skal det være lyst. Den dagen skal det renne levende vann ut fra Jerusalem, halvparten til havet i øst og halvparten til havet i vest. Slik skal det være både sommer og vinter.
Da skal Herren være konge over hele jorden. Den dagen skal Herren være én og hans navn ett. (Sak 14,6-9)
PREKEN
Søndag før pinse er en underlig dag i kirkeåret. Den står der som et slags hvileskjær. Et hvileskjær i kirkeårets dramatikk rett etter vi har tatt inn hele påsketidens drama og Kristi spektakulære himmelfart, der den korsfestede og oppstandne Kristus stadfestes som Herre og den treenige Guds kongemakt. Et lite hvileskjær rett før Den hellige ånd så styrter ned fra himmelen igjen og utruster apostlene og kirken med Kristi kjærlighets makt.
Og hva er vel mer egnet som et utgangspunkt for vår hvilepause enn dagens tekster om Guds dom over verden? For hva er vel mer egnet enn å sette fokus på dommedag, bare for å sørge for at vi skal få slappe av litt...Men kanskje det rett slett må til.
Det er en dyp sammenheng mellom åpenbaringen av Guds vesen i påskens fortelling om Kristi død og oppstandelse, hans oppstigning til himmelen og utøsingen av Den hellige ånd på pinsedag. Som vi kan ane i evangelieteksten fra Johannes denne søndagen, så er Kristi komme og Åndens komme begynnelsen på verdens dom. Gud blir menneske i Kristus og den oppstandne Kristus sender sin Ånd for å dømme verden.
Men her må vi umiddelbart rope «stopp!», før vi importerer alle våre forut antagelser om hva Guds dom faktisk er. Vår forståelse av Guds dom og dommedag i dag er nok mer preget av Hollywood og populærkulturen, enn av bibelske motiver.
Ta bare actionfilmklassikeren fra 90-tallet: Terminator 2: Dommens dag. Der er dommedag menneskets og verdens nesten absolutte tilintetgjørelse. Det er dommedag der størsteparten av alle mennesker har blitt utryddet av en atomkrig startet av menneskeskapte maskiner som blir selvbevisste.
Dommedag blir i slike filmer utelukkende assosiert med terror og frykt.
I et slikt perspektiv blir dommens dag først og fremst et symbol på menneskets uunngåelige ødeleggelse. Enten på grunn av teknologisk hovmod, der vi skaper vår egen ødelegger. Eller en slags naturens hevn i en kataklysmisk naturkatastrofe på grunn av vår egen grådighet. Eller rett og slett menneskets undergang som et resultat av tilværelsens vilkårlighet, som i at en asteroide treffer vår klode.
Dommedagsfilmer kan sees som moralske oppvekkere. Filmer som med all tydelighet maler for våre øyne hva som kan skje dersom vi ikke endrer våre måter å leve på. Dommedag i populærkulturens fremstilling er det vi mennesker på alle måter må jobbe for å unngå.
Nå er det ikke til å feie under teppet at Bibelens domstekster også kan være preget av voldelige bilder og symbolikk. Bibelen har et mangfold av bilder på Guds dom.
Så jeg vil her søke å vise ett av disse bildene på Guds dom som jeg tenker er mest i tråd med den åpenbaringen av Gud vi har i Jesus Kristus. Jesus Kristus må være nøkkelen til vår forståelse av den hellige skrift.
De bibelske domsforestillingen er ofte, om ikke alltid, mer intrikate og nyanserte enn rene voldsforestillinger. Bildene kan være paradoksale og underlig. De voldsomme bildene kan også være vevd uløselig sammen med tilsynelatende motsatte bilder: Bilder av gjenopprettelse og nyskapelse.
En av hovedforskjellene mellom en typisk populærkulturell tanke om dommedag og en bibelsk forståelse av dommedag er hva dommens mål og motivasjon faktisk er.
Dette har igjen blitt gjort mer komplisert ved at enkelte retninger innen kristendommen også har begynt å sammenblande de to. Særlig i enkelte evangeliske trossamfunn og trosretninger i USA. Der har man i noen tilfeller nesten funnet et slags perverst håp i at verden skal gå under, om enn i form av atomkrig eller i økologisk tilintetgjørelse av planeten. For det ville bety at Guds dommedag ville ha kommet, og Gud ville måtte fullende sin historie.
En slik lengten etter jordens, og med den utallige menneskelivs, tap i et teologisk villedet håp om at dette skal bringe Guds rike er nærmest satanisk. Den forsøker å sette katastrofal ødeleggelse og død i Guds rikes tjeneste.
En slik pervers forståelse av Guds dom og virke taler denne søndagens tekster imot. Vi må granske måten disse tekstene taler om Guds dom over verden på. Vi må se de i lys av både påsketidens åpenbaring av Guds vesen og makt i Jesus Kristus, og av pinseunderet som vi skal feire neste søndag.
Vi må begynne med Johannesevangeliet. Dagens evangelietekst inneholder en av de mest siterte bibelversene som finnes, nemlig den «lille bibel»: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.».
Jeg er ikke veldig begeistret selv for å sitere dette verset i isolasjon. Jeg tenker det dessverre leder til mange misforståelser og en forflatning av det vakre dype budskapet som er i hele Johannesevangeliet. Dessuten at står vi i fare for at folk henger seg opp i ordet «fortapt», som igjen forsterker tanken om at Guds dom nesten i sin hovedsak skulle handle om alle de som visstnok skal ødelegges og gå fortapt.
Men neste vers utfordrer en slik tanke: «Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.». Det er en underlig dynamikk i Johannesevangeliet, mellom dom og frelse. Jesu Kristi komme til verden, og vårt møte med Kristus er allerede i seg selv en dommens hendelse. Allikevel så kvier Johannes seg for å kalle det dom. Kanskje nettopp fordi det fort kan lede til et for stort fokus på fortapelse.
Det er verdens frelse som står i sentrum. For Johannes så er dommen en frelsende dom, ikke en ødeleggende dom. Guds dom i Johannesevangeliet er lyset som kommer til verden og åpenbares i Jesus Kristus. Det er Guds kjærlighet som tjener og gir sitt liv av kjærlighet til verden, og seirer over døden i sin oppstandelse fra de døde. Det som skal dømmes og fordrives av dette lyset er mørket og ondskapen skjult i mørket. Hva dette skal bety kan vi få hjelp til å reflektere rundt ved hjelp av den andre teksten denne søndagen.
Profeten Sakarja som er satt som dagens prekentekst profeterer om Guds dom med paradoksale poetiske bilder. Han beskriver Guds dom og Guds rikes komme i bilder fylt av motsetninger: Det er en dag uten lys, men om kvelden skal det være lyst. Det er en dag med kulde og frost, men det skal renne levende vann ut av den hellige byen Jerusalem. Det skal være både sommer og vinter.
Jeg tror det peker på et viktig moment av en bibelsk forståelse av dommens dag. Guds dom er på en side noe fryktelig ifølge profetene, men Guds dom er også noe dypt etterlengtet. Da tror jeg ikke de mener det slik enkelte evangeliske kristne mener det, som i at de lengter etter ødeleggelse og død. De er mer nyanserte enn som så.
De lengter etter Guds dom fordi Guds dom er til syvende og sist en helbredelsens dag. Det er Guds nye skapelse som kommer til verden. Alle tings fornyelse der kaos- og dødskreftene skal kastes ut for alltid. Men det er også fryktelig fra vårt menneskelige perspektiv. Fordi disse kaos- og dødskreftene er vevd så dypt inn i Guds gode skapelse. Synd og død gjennomtrenger hele skapelsen og alle mennesker.
Jeg tror de tenker litt som i at vi både kan frykte og lengte etter kirurgens skalpell når vi er syke. Helbredelse og lidelse henger sammen for profetene. Jeg tror det er noe av det Sakarja forsøker å formidle med de paradoksale bildene han maler av Guds dom over verden.
Jeg tenker at mange av problemene med vår forståelse av Guds dom henger sammen med vår modernistiske tanke om at mennesker først og fremst er individer. Individuum, som bokstavelig talt betyr at mennesket er udelelig. At menneskets sanne kjerne er noe det er kun av egen kraft. Jeg tror ingen av delene er riktig.
Dette fokuset på mennesket som individer har ført til at vi tenker på den fryktelige delen av Guds dom som delen der hele mennesker skal tilintetgjøres, fordi de er syndige individer. Et syndig individ vil ikke kunne skilles fra sin synd uten og ødelegges.
Men er det sant at vi er individer? Jeg tror ikke det. Mennesket er en person. En person er, i motsetning til et individ, konstituert gjennom sine relasjoner til Gud, medmennesker, skapelsen og seg selv. En person er et vesen som formes av relasjonene sine til andre og seg selv, men et individ ville kunne tenkes som et helt selvstendig vesen.
Menneskets synd, kaos- og dødskreftene som rår i oss, er mer som en sykdom. Det er en skygge i vårt vesen. Det er destruktive former for relasjoner til det og de rundt oss. Det er dette som skal dømmes og gå fortapt, ikke hele personen
Det betyr ikke at Guds dom ikke er en alvorets time. For mange, hvis ikke alle av oss, har på et eller annet vis bundet sterke avhengighetsbånd til syndens og dødens krefter i oss, og å skilles fra disse vil være et fryktens øyeblikk før helbredelsen kommer. Akkurat som kirurgens skalpell gjør oss vondt når den helbreder.
Det er også slik Paulus forestiller seg Guds dom. Guds flammende ild som prøver og renser, men ikke tilintetgjør. For han skriver at den som har et byggverk som brennes opp i dommen må lide tapet, men så sier han: «Selv skal han bli frelst, men gjennom ild».
Det er Jesus Kristus som er dommerens ansikt og makt. Det er ikke uten grunn at han kalles for den store legen. Han har seiret over døden med sin tjenende og tilgivende kjærlighets makt. Det er denne makten han har gitt kirken del i når han sendte Den hellige ånd over apostlene. En makt til å helbrede, til å trøste og å bygge opp. Ikke til å forkaste, fordømme og ødelegge, slikt er djevelens verk. Det er denne frelsende og nyskapende kjærlighetens ild som skal komme til endelig dom over verden.
Å si at Gud kommer for å ødelegge hele mennesker ville for meg være like absurd som å si at en god lege er den som beholder bare de friske pasientene, og overlater de syke til døden.
Guds uendelige nåde og nyskapende kjærlighet i Jesus Kristus er det levende vannet som skal renne ut i verden fra det nye Jerusalem, til alle menneskers og hele skapelsens helbredelse og renselse.
At vår dommers navn er Jesus Kristus: At Kristus er Guds frelsende makt er kirkens evangelium som vi er kalt til å forkynne i både ord og gjerning som helbreder.
FORBØNN
Allmektige Gud, du har opphøyet din Sønn Jesus Kristus og satt ham ved din høyre hånd. Vi ber deg: Gi oss din Ånd, så vi kan forkynne evangeliet for alle folkeslag, inntil Kristus kommer igjen og gjør alle ting nye, han som med deg og Den hellige ånd lever og råder, én sann Gud fra evighet til evighet. Amen.
HERRENS BØNN:
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde.
For riket er ditt, og makten og æren i evighet.
Amen.
VELSIGNELSE
Velsign oss, Gud Fader.
Velsign oss, Guds Sønn.
Velsign oss, Gud, du Hellige Ånd. (+)
Amen.