Innledning
I Faderen og Sønnen og Den hellige Ånds navn.
Herre, send ditt lys og din sannhet, la dem lede meg og føre meg til ditt hellige fjell, til dine boliger.
Gud, kom meg til redning! Herre, skynd deg til min frelse!
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som i begynnelsen, nå og alltid og i all evighet. Amen.
Tekstene til romjulssøndagen og noen tanker om dem.
I romjulsdagene kan vi si med Alf Prøysen:
”En skulle vøri fire år i romjul’n,
og kjint ei jinte som var nesten fem.
Og begge skulle kledd seg ut med masker,
og kømmi julbokk tel et bæssmorhem.
En skulle vøri fire år i romjul’n,
da julelysa brente dagen lang,
-da væla var et hus med fire vegger,
og saligheta var et bessmorfang.”
Med ord og toner er det både julestemning og trygghet som formidles til oss. Barn på vandring langs veien, til bæssmorhemen. Jeg ser for meg at hun sitter i en gyngestol, og at det vil kjennes, trygt, godt og varmt å sitte på det fanget og gynge med. For saligheta er et bessmorfang.
To av tekstene på romjulssøndag har kvinner som hovedpersoner. Kvinner som ser og som tolker det de ser.
I 2. Moseboks første kapittel leser vi:
Kongen i Egypt sa til hebreernes jordmødre – den ene het Sjifra og den andre Pua: «Når dere hjelper hebreerkvinnene til å føde, skal dere se etter i fødestolen: Er det en gutt, skal dere drepe ham; er det en jente, skal hun få leve.» Men jordmødrene fryktet Gud og gjorde ikke som egypterkongen hadde sagt til dem. De lot guttene leve. Da kalte egypterkongen jordmødrene til seg og sa: «Hvorfor gjør dere dette? Dere lar guttene leve!» Jordmødrene svarte farao: «Hebreerkvinnene er ikke slik som de egyptiske. De er mer livskraftige. Før jordmoren kommer til dem, har de født.» Da gjorde Gud vel imot jordmødrene, og folket ble stort og svært tallrikt. Og fordi jordmødrene fryktet Gud, ga han dem etterkommere. (2.Mosebok 1, 15-21)
En stund før Moses blir født gir farao et påbud. Alle nyfødte guttebarn skal drepes, mens jentebarna skal få leve. Ordren kommer fordi farao frykter de tallrike israelittene.
De som tar imot ordren er israelittenes to jordmødre, Sjifra og Pua. Navnene deres kan oversettes til ”den nydelige” og ”den skinnende”.
Og det de gjør er både nydelig og skinnende. Jordmødrene er gudfryktige, patriotiske og modige. De følger ikke ordren fra farao, en livsfarlig sivil motstand mot den mektige egyptiske statslederen. Å trosse faraos ordre var det samme som å dø.
Jordmødrene er ikke bare modige, de er også smarte, for ikke å si gode til å lyve. Når farao finner ut at de ikke dreper guttebarn, slik han har påbudt, kaller ham dem inn på teppet og spør: ”Hvorfor gjør dere dette?” Jordmødrenes snarrådige svar er: ”Hebreerkvinnene er mer livskraftige. Før jordmoren kommer til dem har de født.”
Jordmødrene kommer unna med denne omskrivningen av sannheten. Ja, det tolkes ifølge teksten endog som å frykte Gud, og jordmødrene ble selv mødre.
Jordmødrene fikk selv etterkommere. Israelsfolket vokste, og Moses ledet dem gjennom den lange ørkenvandringen frem til det lovede land.
Flere hundre år senere får to unge israelitter ansvar for et lite barn. Vi hører ikke om noen jordmor i fortellingen om Jesu fødsel, men vi hører at hans foreldre gjør det Moseloven og tradisjonen sa de skulle gjøre. Da han var åtte dager gammel ble han omskåret og fikk navnet Jesus. Og da renselstiden var over tok de han med opp til tempelet i Jerusalem for å bære ham frem for Herren. Evangelieteksten for romjulssøndagen forteller om to som møtte dem der. Simeon, og profeten Anna, som er hovedpersonen i prekenteksten.
Det var en kvinne der som var profet, Anna, Fanuels datter, av Asjers stamme. Hun var langt oppe i årene. Som ung hadde hun vært gift i sju år og hadde siden levd som enke til hun nå var åttifire år. Hun forlot aldri tempelet, men tjente Gud i faste og bønn natt og dag. I samme stund kom også hun fram og lovpriste Gud, og hun fortalte om barnet til alle som ventet på frihet for Jerusalem. (Lukas 2, 36-38)
En eldre kvinne, som etter at hun som ung ble enke, hadde levd hele livet sitt i tempelet. Hun hadde nok aldri kommet lenger inn i det hellige enn til kvinnenes forgård, men her hadde hun levd, bedt, møtt andre, snakket med dem, kanskje trøstet og gitt råd. Lukas forteller at hun ble kalt profet. En som ser og som tolker og formidler sitt budskap.
Det er akkurat det som skjer når Maria og Josef kommer med Jesus barnet. Anna trer frem. Hun lovpriser Gud for nå er han her, barnet som kommer med fred, Messias. Han som vil gi frihet for Jerusalem.
På grunn av hennes rolle som profetkvinne og Messias-vitne blir hun regnet som helgen i den katolske og ortodokse kirke. Maleren Rembrandt har malt henne som en eldre kvinne som bøyer seg over en stor bok.
Profetinnen Anna ser. Hun tolker. Hun lovpriser Gud og forteller om barnet til alle som ventet på frihet for Jerusalem.
For barnet varsler et dypt håp. Et håp om noe helt nytt. Over 2000 år etter barnets fødsel vet vi at barnet har gitt mennesker håp. Utallige mennesker arbeider på så ulike måter for frihet i barnets navn. Enten det er i byen Jerusalem eller andre steder i verden.
Den eldre kvinnen som hadde levd et langt liv med sorger og gleder, lengsler og skuffelser, men også i tro, møter to unge mennesker. Hun speiler dem, trygger dem på hvem barnet er. Bekrefter hva som vil være barnets oppgave når han vokser til, og hvordan de som er rundt ham må se det og på sin måte støtte ham.
Det blir som i Prøysens romjulsvise i overført betydning ”å være bessmorfanget”, der en kan krype opp, hvile og bli bekreftet.
Alle trenger vi et ”bessmorfang”. Et sted å puste ut, å være og å bli bekreftet. Vi kan være det for hverandre, og så er dåpen som et ”bessmorfang”. For i dåpen fikk vi vår plass i Guds favn. Den plassen kan ingen ta i fra oss. Til dåpens favn kan vi søke tilbake uansett alder. Det er salighet, håp og romjulsglede. Amen.
Forbønn
Nådige Gud, du lot din Sønn bli et sårbart menneske.
Vi ber deg: Trøst oss som en barmhjertig mor.
Vern alle som er på flukt, alle som strever og er redde,
og la oss se friheten og frelsen i Jesus Kristus,
han som i vår dåp har lovet å være med oss alle våre livs mangfoldige dager. Amen
HERRENS BØNN:
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde.
For riket er ditt, og makten og æren i evighet.
Amen.
VELSIGNELSE
Velsign oss, Gud Fader.
Velsign oss, Guds Sønn.
Velsign oss, Gud, du Hellige Ånd. (+)
Amen.
SALME
Norsk salmebok nr. 104
«I et skur ved Betlehem»
(https://tv.nrk.no/serie/salmeboka-minutt-for-minutt/sesong/1/episode/5/avspiller#t=47m27s)
1 I et skur ved Betlehem, gjemt i Josefs store trøye,
lå Guds dyrebare ord som et nyfødt barn i høyet.
Og vi ser: Gud er god.
Refreng
Han er her når vi synger,
han gir liv, lek og latter,
himmelrikets skjulte skatter.
Og vi ser: Gud er god.
2 Han fikk se et folkehav uten håp og uten føde,
og Guds dyrebare ord mettet alle i det øde.
Og vi ser: Gud er god.
Refr.
3 Skjult av hagens mørke trær sto soldater for å ta ham,
og Guds dyrebare ord bar det korset verden ga ham.
Og vi ser: Gud er god.
Refr.
4 Gjennom hagens klare dugg, som i jordens første morgen,
brøt Guds dyrebare ord ut av tomheten og sorgen.
Og vi ser: Gud er god.
Refr.
Tekst: John Bell Graham Maule 1987
Ord: Hans-Olav Mørk 1999
Melodi: Irsk folketone