VIDEOHILSEN
INNLEDNING
I Faderens og Sønnen og Den hellige ånds navn.
Herre, send ditt lys og din sannhet, la dem lede meg og føre meg til ditt hellige fjell, til dine boliger.
Gud, kom meg til redning! Herre, skynd deg til min frelse!
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som i begynnelsen, nå og alltid og i all evighet. Amen.
EVANGELIETEKST
og han sa til dem: «Slik står det skrevet: Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem. Dere er vitner om dette. Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovet. Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye.»
Så førte han dem ut mot Betania, og han løftet hendene og velsignet dem. Og mens han velsignet dem, skiltes han fra dem og ble tatt opp til himmelen. De falt på kne og tilba ham. Så vendte de tilbake til Jerusalem i stor glede. Siden var de stadig i tempelet og lovpriste Gud. (Luk 24,46-53)
PREKEN
Kristi himmelfartsdag er en dag ofte preget av en viss forlegenhet og nøling. Markeringen av at den oppstandne Jesus Kristus blir tatt opp til himmelen foran øynene på disiplene. Er ikke denne såkalte himmelspretten egentlig litt tåpelig?
I fortellingene om denne hendelsen blir det veldig tydelig at forfatterne av Det nye testamentet, og skriften generelt, hadde et verdensbilde som er fremmed for oss. For dem var himmelen der oppe, og underverdenen der nede. De uttrykker sin opplevelse av Kristi himmelfart med bilder fra sitt verdensbilde. Men burde ikke det være selvsagt? For hva var egentlig alternativet?
Det som er interessant med bibelens beretninger om både oppstandelsen og hans himmelfart, er at fortellingenes forfattere begynner å fomle med språket og bildene. Det er jo slik at alle fortellingene om Jesus blir gjengitt med variasjoner blant de forskjellige evangelistene, men med disse hendelsene så begynner selv den ene og samme forfatteren å fomle. Det er som om ordene og språket, som vi til daglig stoler på at er noe som kan formidle våre erfaringer av verden rundt oss, begynner å smuldre opp i møtet med disse hendelsene.
Det er vel egentlig et fenomen vi kjenner godt av egen erfaring: At språket svikter når vi rører ved sjelsettende opplevelser. Ved det dypeste og viktigste i livet, når vi rører ved nerven i selve eksistensen: Hvem har vel ikke hørt noen snuble i sine egne klumsete ord når de beskriver kjærligheten for sin elskede? En mor eller far sine utilstrekkelige forsøk på å sette ord på kjærligheten for sine barn? Eller når vi prøver å forklare for en venn hva Gud er?
Dagens prekentekst er fra Lukasevangeliet. Han har to ganske forskjellige gjengivelser av denne hendelsen som er grunnlaget for Kristi himmelfartsdag. Det er den vi har lest i dag, og så er det den meste kjente som er fra Apostlenes gjerninger, der Jesus forsvinner bak en sky. Det er som om disse erfaringene han refererer til sprenger språkets grenser for ham. De overskrider hans forsøk på å lukke dem fullstendig inne i hans eget verdensbilde. I dagens tekst er det ingen sky, vi får bare høre: «Og mens han velsignet dem, skiltes han fra dem og ble tatt opp til himmelen».
Noe av det slående med Det nye testamentet sine beretninger om disse grensesprengende hendelsene er at de egentlig er overraskende lite interessert i å forklare hvordan det skjedde. Vi er barn av den vitenskapelige revolusjon, så vi er glade i årsaksforklaringer. Vi har en tendens til å ville forklare hvordan ting skjer. Hvis vi ikke kan forklare noe, så er det nesten som om det ikke kan ha funnet sted. Vi vil ha presise formler og systemer som beskriver verden og hendelsene rundt oss.
Evangelistene derimot er langt mer opptatt av hva hendelsene betyr. Deres fomlende språk, som er fylt med bilder fra deres verdensbilde, er rikt på symbolikk. Og det er nok tvilsomt at forfatteren har ment at disse symbolene skal forstås bokstavelig gjennom alle tider. Det er ganske enkelt ikke de bibelske forfatternes hensikt å gi oss en evig gyldig vitenskapelig beskrivelse av verden.
Hver eneste gudstjeneste bekjenner vi Kristi himmelfart i trosbekjennelsen: «For opp til himmelen, sitter ved Guds den allmektige Faders høyre hånd», bekjenner vi. Vi må slutte å bare stille spørsmålet om hvordan. Spørsmålet vi må lære oss å stille er: Hva betyr Kristi himmelfart? Hva ønsker skriften og kirken å fortelle oss om Jesus Kristus når de beretter om denne hendelsen? Hva betyr det for oss?
Jeg tror det er veldig lett å begynne å tenke i de baner at det betyr at Jesus Kristus forlater disiplene. At han har fått nok av verden. Det kunne vel på sett og vis være forståelig etter det som hendte med ham. At han farer vekk fra oss og til himmelens evige fred. Tilbake til det himmelske hjemmekontoret. Og det må jo være den eneste store ulykke for oss i dag. For vi ser han jo ikke. Vi kan misunne disiplene som fikk leve og vandre sammen med Jesus fra Nasaret. For dem så må jo tro ha vært så enkelt, eller hva? Han var jo rett foran øynene på dem, de kunne spise sammen med ham, de kunne ta på ham og de så undrene han gjorde. For dem må det vært slik: Hvor er Gud? Å jo der er han. Han står der borte og snakker med Filip.
Hvilken sjanse har vel vi derimot til å tro? Vi ser ham ikke, vi hører ham ikke, vi erfarer ikke hans undre direkte. Men her utfordrer evangelisten Lukas enhver som tenker slik. For disiplene, de snublet, fomlet og tvilte. De svek og forlot ham når det ble vanskelig å stå ved hans side. Bare noen av Jesu kvinnelige etterfølgere ble stående igjen ved korsets fot. Disiplene gjemte seg og vedkjente seg ham ikke. Disiplenes leder, Peter, fornektet at han overhode hadde noe som helst med denne Jesus å gjøre, og det tre ganger.
Men etter at Jesus stiger opp til himmelen. Det er da disiplene bruser frem. Nå gjemmer de seg ikke lenger. Vi hørte fra dagens tekst: «Så vendte de tilbake til Jerusalem i stor glede. Siden var de stadig i tempelet og lovpriste Gud». Så følger fortellingen om Peter som taler med myndighet og grunnfestet tro. Alt dette etter at Jesus har fart opp til himmelen.
Det som derfor kanskje er overraskende med Kristi himmelfart er at det er en hendelse som på ett vis formidler at Jesus Kristus er nærmere oss enn han var noen gang da han vandret på jorden som menneske av kjøtt og blod. Dette er mysteriet i Kristi himmelfart. Det er når han blir tatt opp til himmelen at troen slår ut i full fyr og flamme hos disiplene og begynner å spre seg utover hele jorden. Men det er, i hvert fall delvis, bare et mysterium fordi vi har så lett for å overse symbolikken i språket i både bibelen og i trosbekjennelsen.
At Jesus sitter ved Faderens høyre hånd betyr ikke at han dratt bort til en fjern himmel eller at stolen til venstre var opptatt. «Faderens høyre hånd» er symbolsk språk. Det står for Guds kongemakt i skapelsen. Bibelens Gud er aldri fjern fra sitt folk. Det er den moderne deismens idé at Gud er fjern fra skapelsen. Det har lite med en bibelsk forståelse av Gud å gjøre. At Jesus Kristus sitter ved Faderens høyre hånd betyr ganske enkelt at Gud er nærværende slik Jesus var. Guds nærvær, Guds sanne makt og Guds ansikt ble åpenbart i mennesket Jesus fra Nasaret. Dette betyr akkurat det motsatt av at Gud i Kristus har forlatt verden til fordel for himmelen.
Det betyr at Guds tilstedeværelse er helt nede hos oss. Immanuel var navnet profetene ga til Jesus: «Gud med oss». Det betyr at Gud alltid vil være særlig til stede hos de fattige, de syke, de utstøtte og blant syndere. Det betyr at Guds sanne kongemakt er hans radikale tilgivende, nyskapende og inkluderende kjærlighet. Det er ved Kristi kjærlighets makt at skapelsen skal dømmes, frigjøres og nyskapes.
Kristi himmelfart betyr at Jesus ikke lenger er bundet til en bestemt kropp på ett bestemt sted i en bestemt tid. Han er alle steder. Vi som kirke er kalt til å være hans hender og føtter i verden. Vi kalles til å gå på de veier han gikk, til å reise opp de fattige, de syke, de utstøtte og til å forkynne evangeliet om Guds nåde for alle mennesker. Kristus er skapelsens konge som oppreiser syndere og skaper liv av død.
Jesus Kristus er hos oss, på ett vis nærmere og tydeligere enn han noen gang var for disiplene. For etter sin oppstandelse og himmelfart var det ikke lenger bare hans påstander om at han var Guds Sønn. Gud har stadfestet dette for alle tider gjennom Jesu oppstandelse fra de døde og hans himmelfart. Dette var i sannhet det livet som viste oss hvem Gud er fra evighet til evighet.
Gud er ikke i en fjern himmel. Gud er iblant oss. Gud gir seg selv til kjenne i alle som tror. Han er i brødet, vinen og bordfellesskapet i nattverden. Han er i dåpens vann. Han taler til oss i sitt ord, lytter til våre bønner og rop, og er med oss i vår sang. Gud er i oss med nådens evangelium og sine urokkelige løfter og kjærlighet når vi strever med vår egen utilstrekkelighet og synd. Jesus Kristus taler ikke lenger til oss som ett enkelt menneske, men som den oppstandne Herre. Som Gud den allmektige, himmelens og jordens skaper, som Herre over det riket som aldri skal gå til grunne. Kristus er Alfa og Omega, begynnelsen og slutten.
Det er dette Kristi himmelfartsdag forkynner: At Jesus Kristus i sin seier over døden har steget opp på tronen, vist seg som sann konge og sann Gud. Han har vist oss kjærlighetens og nådens makt som har overvunnet dødens og syndens krefter og som har stilt dem fram til «spott og spe», som apostelen Paulus skriver. At den som i tro griper fast i Kristus, kan hvile trygt i vissheten om at ingen eller noen ting skille fra dem Gud. For hele skapelsen er i Kristi hender, og alle dødskrefter som vil skille oss og skapelsen fra Gud har han trampet under sin fot.
FORBØNN
Allmektige Gud, du har opphøyet din Sønn Jesus Kristus og satt ham ved din høyre hånd. Vi ber deg: Gi oss din Ånd, så vi kan forkynne evangeliet for alle folkeslag, inntil Kristus kommer igjen og gjør alle ting nye, han som med deg og Den hellige ånd lever og råder, én sann Gud fra evighet til evighet. Amen.
HERRENS BØNN:
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde.
For riket er ditt, og makten og æren i evighet.
Amen.
VELSIGNELSE
Velsign oss, Gud Fader.
Velsign oss, Guds Sønn.
Velsign oss, Gud, du Hellige Ånd. (+)
Amen.
SALME nr.219: Jeg ser deg o Guds lam
(https://tv.nrk.no/serie/salmeboka-minutt-for-minutt/sesong/1/episode/9/avspiller#t=35m5s)
1. Jeg ser deg, o Guds Lam, å stå
på Sions bergetopp;
men akk, den vei du måtte gå,
så tung og trang der opp!
Å, byrde som på deg var kast,
all verdens skam og last!
Så kom du til vår jammer ned
så dypt som ingen vet.
2. Uskyldig lam som så for meg
deg ville ofre hen,
din kjærlighet har bundet deg
å få meg løst igjen.
Du led og slet vårt fengsels bånd
med naglet fot og hånd,
du gikk med seier av din grav,
din død oss livet ga.
3. Hvor vrimler nå omkring din stol
en skare hvit som sne!
Hvert øye stråler som en sol
ved deg, Guds Lam, å se.
Det ord om Lammets slaveri
for oss, for oss å fri,
det ord har ennå sterkest klang
blant alle englers sang.
4. Takk, Fader, at du var så god
mot Adams store ætt,
du frelste oss ved Lammets blod
og ga oss barnerett.
Deg priser nå hvert åndedrag,
hvert sukk og hjerteslag.
Guds Lam, for all den kval du led,
takk, takk i evighet!