HILSEN
Kjære menighet! Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus! Vi er fortsatt forhindret fra å samle oss som gudstjenestefeirende fellesskap i Strømmen kirke og på Skjetten menighetssenter. Men vi er ikke forhindret fra å samles i et åndelig fellesskap og be de samme bønnene, lese det samme evangeliet og den samme forkynnelsen.
Jeg håper dere vil være med på ukens hjemmegudstjeneste med preken som jeg har forberedt til denne 4.søndagen i fastetiden!
Guds fred være med dere!
-Daniel Andersen-
INNLEDNING
Herre, la oss få se din miskunn, og gi oss din frelse!
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som i begynnelsen, nå og alltid og i all evighet. Amen.
EVANGELIELESNING (Joh 11,45-53)
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes:
Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham. Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort. Da kalte overprestene og fariseerne sammen Rådet, og de sa: «Hva skal vi gjøre? Dette mennesket gjør mange tegn. Lar vi ham holde på slik, vil snart alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både det hellige stedet og folket vårt.» En av dem, Kaifas, som var øversteprest det året, sa da: «Dere skjønner ingenting. Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.» Dette sa han ikke av seg selv, men fordi han var øversteprest det året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket. Ja, han skulle ikke bare dø for folket, han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring. Fra denne dagen la de planer om å drepe ham.
Slik lyder det hellige evangelium
PREKEN
I dagens tekst fra Johannesevangeliet får vi en forsmak og utilsiktet profeti om hva som skal skje med Jesus under den jødiske påskefeiringen. Jesus har gjort det alle rundt han anså som hans mektigste tegn.
Jesus har vekket Lasarus opp fra de døde. De rådende myndighetene, med øversteprest Kaifas i spissen, er blitt skremt av hans tegn.
De er redd at Jesus skal trekke til seg for mange tilhengere med sine mektige gjerninger. De er redde for at han skal danne et opprør mot den romerske okkupasjonen av Jerusalem, slik mange messianske grupper hadde forsøkt.
For det nærmet seg påske, den sentrale religiøse festivalen for det jødiske folk. Påskefeiringen hadde allerede alene potensiale til å oppildne tanker blant folket om jødisk frigjøring fra det undertrykkende romerske imperiet.
Det siste disse myndighetene trenger er en populær messiansk oppvigler i den hellige byen. En som hisser opp folket med tanker om Guds frigjørende inngripen i historien. En som sår tanker om en ny frigjøring fra et undertrykkende imperium, slik Gud hadde frigjort forfedrene fra slaveriet i Egypt for lenge siden. Den foranstående jødiske påskefeiringen var jo nettopp feiringen av utvandringen fra Egypt.
Og nå lengter mange blant folket atter igjen etter frihet, mens mange blant myndighetene og de religiøse autoritetene har inngått og står for et slags kompromiss med de romerske okkupantene.
Vi må være forsiktig med denne teksten. Tekster som denne har en lang historie av å bli misbrukt i antisemittiske ærend. De har blitt brukt til å fyre opp under jødehat i nesten 2000 år.
Den gode Jesus, som representerer vår tro og kultur, settes opp mot den jødiske tro og kultur. En jødedom som da gjerne framstilles som bakstreversk og ondsinnet i forhold til kristendommen, som framstilles som framskrittets religion.
Kirken må aldri glemme at Jesus var en jødisk rabbi, og at myndighetene og autoritetene vi møter i de nytestamentlige tekstene, og som står imot Jesus, på ingen måte er representative for all jødedom.
Det eneste kirken og vår kultur har oppnådd med slike måter å tenke på er ironisk nok å avsløre oss selv som bakstreverske og ondsinnede. Nei, vi må heller dykke inn i fariseernes, Rådets og overprestenes tanker og kjenne de igjen som allmennmenneskelige måter å tenke på.
Ikke se det som et oss mot dem, men snarere å speile oss i dem så vi kan avsløre og se våre egne tendenser til å tenke uklokt.
Øverstepresten Kaifas sine utsagn og Sannhedrin-rådet sine bekymringer er profetiske på en måte de ikke forstår selv. Samtidig er de dypt ironiske for leseren som kjenner evangeliets hemmeligheter. Vi får et innblikk i hva de tenker:
«Hva skal vi gjøre? Dette mennesket gjør mange tegn. Lar vi ham holde på slik, vil snart alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både det hellige stedet og folket vårt.»
I det de spør seg dette og de søker å sette en stopper for Jesus Kristus og den åpenbaringen av Faderen Jesus hevder å formidle med sine tegn og ord, så setter de i gang akkurat det motsatte:
De baner ironisk nok veien for Guds endelige tegn, den fullbyrdede åpenbaring i påskehendelsenes mysterium. Det er nettopp når verdens myndigheter, verdens makter og verdens visdom samler seg for å stoppe og dekke over Faderens åpenbaring i Jesus Kristus at den blir fullbyrdet.
Det er når de forsøker å stoppe Jesus med tortur og død, for å hindre Jesus fra å trekke folket til seg, at de lar ham åpenbare sannheten som ikke bare trekker dette folket til seg, men alle folkeslag.
Øverstepresten Kaifas er redd for folkets sikkerhet. Hans logikk er ikke vanskelig å forstå. Det er vel egentlig ikke fullstendig urimelig å hevde at det er bedre at ett menneske dør enn at et helt folk og det hellige tempelet går til grunne? For det ville vært resultatet av at de romerske hærstyrkene slo ned et potensielt opprør med en voldsom militærmakt.
Er vi ærlige med oss selv, så tror jeg at vi lett kan forstå logikken og se en form for visdom i det Kaifas tenker. Han representerer det trygge kompromiss: "Ja, romerne okkuperer oss, men la oss nå ikke egge opp og oppvigle til opprør så romerne slår ned opprøret med vold så mange mennesker vil lide og dø, og vi mister vår hellige kultur."
Ser vi ikke like måter å tenke på i vårt samfunn? Hvor mange kompromisser med rettferdigheten og det enkelte livs hellighet og ukrenkelighet går vi med på i navnet til vårt samfunns og vår kulturs sikkerhet? Eller i vår velstands og overflods navn?
Ser vi det ikke i den krisen verden er rammet av nå? Hvilken pris har egentlig et menneskeliv i lys av handlingene vi velger?
Evangelisten Johannes gir overraskende nok Kaifas rett i sitt utsagn om at det er bedre for dette ene menneske å dø enn at folket skal gå til grunne. Ikke bare har han rett, det han sier kalles profetisk. Det er bare ikke av de grunnene Kaifas selv tenker. Gud lar Kaifas si noe profetisk uten at han forstår det selv.
Det Kaifas og hans medsammensvorne ikke har forstått er at ved å forvolde dette ene menneskets død for å stoppe hans forkynnelse om hvem Gud Faderen er, så åpenbarer de Faderens vesen for hele verden. Ved å forsøke å stoppe Jesus sine tegn, så lar de ham åpenbare det største av alle tegn.
Kaifas har rett: Dette menneskets død er til gagn for verden, men ikke fordi det stopper et opprør. Jesus er tydelig på at hans rike er fra en annen verden. Hans makt er ingen verdslig makt. Det var ikke regjeringsskifte i Jerusalem som var Jesus sitt mål.
Hans død er gagn. Ikke bare for folket der og da, men for alle folkeslag gjennom alle tider, fordi hans død gir oss sannheten om Guds vesen. Vår påskefeiring sitt mysterium er at den peker på en sannhet som gir sann frigjøring til den som tar den imot. En frigjøring som overskrider det politiske.
Hvilken sannhet er det? Hva slags sannhet kan det være i dette mennesket, Jesus fra Nasaret, sin død?
For å forstå det, så må vi forstå hva som står på spill i hele Johannesevangeliet. Evangelisten Johannes presenterer hele livet til Jesus fra Nasaret: Alt han sier og alt han gjør hevder Johannes at gir oss et innblikk i Guds evige vesen. Jesus er Guds Ord som ble menneske. Jesus åpenbarer, det vil på gresk si avslører, hvem Gud Faderen er for oss.
I sin avskjedstale sier Jesus til sine disipler: «Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner.» Derfor virker Kaifas og de andre myndighetenes plan mot dem.
De vil stoppe denne åpenbaringen, men ved å forsøke dette så fullbyrder de den i stedet. Jesus Kristus gir sitt liv, og korset blir hans trone der Guds selvgivende og selvoppofrende kjærlighet stråler ut i verden.
Gud har av uendelig kjærlighet blitt menneske, gått blant oss, kjent våre lidelser, vår svakhet og våre fristelser, ja selv smakt vår død og beseiret den. Alt dette har Gud gjort av kjærlighet for sin til tider ganske skakkjørte verden. Denne sannheten om Guds kjærlighet er evangeliet gitt til kirken.
Vi vet hvem som sitter på himmelens trone. Vi vet at den er en nådens og barmhjertighetens trone. At vi har en øversteprest som bærer verdens synder og lidelser. Men vi kalles ikke bare til å passivt ta kjærligheten imot.
Når vi nå går inn mot påskens hellige mysterier, så skal vi tenke at den evige gudommelige kjærlighet vi bevitner skal være kirkens liv og hjertelag.
Vi skal ta imot hans kjærlighet, formes av den og være Kristi kropp i verden. Og dette må vi ta på det dypeste alvor, for nå er vi i prøvelsens tid. I prøvelsens tid settes kjærligheten alltid på prøve.
La oss derfor som kirke vende oss mot barmhjertighetens og nådens trone der den gudommelige kjærlighet som kjenner våre prøvelser sitter. La oss øse av hans evige gudommelige kjærlighet for oss og leve den ut i våre liv i verden her og nå.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet til evighet. Amen
FORBØNN
Kyrie eleison, Gud Fader miskunne deg!
Kriste eleison, Herre Krist miskunne deg!
Kyrie eleison, Hellig Ånd miskunne deg!
Herre, vekk din kirke. Du har kalt oss til å være et tegn på verdens forløsning. La oss få del i den glede det er å elske dem du elsker, sammen med deg. Lær oss å bøye oss for din vilje i gode og onde dager, og få kjenne din kraft i vår svakhet.
Herre, se til din verden. For hele ditt skaperverk; for vann og luft og jord; for vekster og dyr. For alle som har fått styringsansvar, at de må bygge samfunn i rettferd og fred. For alle mennesker som søker det gode.
Herre, hør vår bønn. Amen.
HERRENS BØNN:
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde.
For riket er ditt, og makten og æren i evighet.
Amen.
VELSIGNELSE
Velsign oss, Gud Fader.
Velsign oss, Guds Sønn.
Velsign oss, Gud, du Hellige Ånd. (+)
Amen.
SALME
Norsk Salmebok nr.140 «O Herre, la mitt øye»
Du kan selv synge eller høre på salmen her (Klikk på nr.20 hvis ikke lenken øyeblikkelig tar deg med til nr.140):
https://tv.nrk.no/serie/salmeboka-minutt-for-minutt/sesong/1/episode/6/avspiller
1. O Herre, la mitt øye få se,
mens mørket rår,
hvor dypt du vil deg
bøye inn under våre kår.
2. Det er vår egen time,
vi står ved mørkets port
og ser den siste strime
av jordisk lys dø bort.
3. Inn i vår død du skuer
den endeløse stund
da angstens flammer luer
i natten uten bunn.
4. Vår død til liv du vender
når du for oss vil dø.
Du er i våre hender.
Nå brytes livets brød.
5. Jeg ser deg stå forkommen
og dømt mens verden ler.
Men Jesus, under dommen
mitt eget segl jeg ser.
6. Ja, jeg har voldt deg pine,
men du vil be for meg.
Du nevner meg blant dine.
I mørket ser jeg vei.
7. Din korsvei skal jeg finne.
Du møter meg på den.
Din kjærlighet skal vinne
mitt tapte liv igjen.
8. O Herre, du vil bære
ditt kors i alles sted.
Deg være evig ære!
Du er vårt liv, vår fred.
Tekst: Svein Ellingsen 1976, fritt etter George Robson 1900 / Siri Dahlquist 1924
Melodi: William Tans'ur 1735